«Så åpent som mulig» er ekstra viktig i krevende tider

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Diskusjonen om hvordan vi skal fremme forskning med betydning for sikkerhet og beredskap tar noen ganger som utgangspunkt at stadig mer kunnskap må lukkes. Men er det ikke egentlig motsatt? Er det ikke når spenningen mellom land øker og tilliten til kunnskap er under press at det blir særlig viktig å fremme universitetenes sannhetssøken og uavhengige rolle? Og bør vi ikke se etter hvordan vi kan få dette til samtidig som vi møter økt kunnskapsbehov og behov for beskyttelse?

Universiteter i Norge er sivile institusjoner. Uavhengige kunnskapsinstitusjoner er blant grunnpilarene i et demokrati. Universitetene og høyskolene skal utdanne kandidater som samfunnet trenger, og utvikle kunnskap slik at vi kan fatte bedre beslutninger, utvikle nye produkter og tjenester, og øke folks livskvalitet. På samme måte som kandidatene som utdannes kan få jobb både i sivile og militære stillinger, kan kunnskapen ha både sivile og militære anvendelser. 

Det gjelder om det er språk og områdekunnskap, kunnskap om politiske systemer, eller teknologiske nyvinninger.

Hemmelig forskning

Debatt om forskning: «Sikkerhetsloven står over akademisk frihet»

Universitetene har ansvar for å følge lover og regler. Dette er helt selvfølgelig og gjelder for universiteter og høyskoler som for alle andre virksomheter. Jeg tar det likevel med her fordi det noen ganger bygges opp stråmenn der noen hevder at universiteter ser seg selv over lover, forskrifter og regler. Det er de ikke. Universiteter og høyskoler følger universitets- og høyskoleloven, personvernregelverket, helseforskningsloven, sikkerhetsloven og eksportkontrollforskriften. 

Disse rettskildene har også selvfølgelig orden, der noen «står over andre». Slik er det med lover og regler. Vårt ansvar innebærer blant annet at vi må se til at gode rutiner er på plass og at ansatte har opplæring og hjelp til å følge dem.

Ikke alle har edle hensikter. Universiteter og høyskoler har derfor strenge regler for håndtering av persondata og enda strengere regler for helseforskning. Vi passer på bruken av laboratoriene våre, og tilgangen til datasystemene. Dette har blitt stadig viktigere for å beskytte det som er viktig for universitetenes virksomhet. 

Vi ser også at noen typer data kan misbrukes til uønskede militære formål. Vi må derfor stille strenge krav til håndtering og beskyttelse, og vi utvikler systemer og rutiner som styrer hvem som kan få tilgang til både data og laboratorier. Samtidig styrker vi kompetansen i fagmiljøene slik at forskere og støttefunksjoner kan gjøre gode vurderinger av når et prosjekt har data som krever ekstra beskyttelse.

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Sikkerhetsloven er ikke vår eneste rettesnor

Resultatene må være åpne. Et grunnprinsipp for forskning utført ved universiteter er at resultatene av forskningen skal være åpne. Dette betyr ikke at alt man finner ut må være åpent. For eksempel kan et forskningsprosjekt som ser på forholdet mellom nordlys og vintervær få data som også viser militær aktivitet. Disse dataene skal da ofte beskyttes og hemmeligholdes. Men resultatene, det vil si svaret på forskningsspørsmålet man lurte på, kan som regel like fullt publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.

Hvorfor er åpenhet så viktig? Åpenhet om forskningsresultatene er viktig for kvalitetssikring og utvikling av ny kunnskap. Ved at resultatene offentliggjøres kan de etterprøves mot annen kunnskap i et åpent forskningsmiljø. 

Debatt ● Kenneth Ruud

Sikkerhetsloven og akademisk frihet

Vi ser i dag at tilliten til forskning og kunnskap er under press. Dette er tydeligst i land der politiske ledere er grunnleggende skeptiske til forskningsbasert kunnskap, men tendensene er tydelig også her. Og her kommer et viktig poeng: Tillit til kunnskap svekkes hvis man kan mistenke selektiv offentliggjøring av forskningsresultater. 

Dersom man tilbakeholder noen resultater, kan man da stole på at universitetene ikke også hemmeligholder resultater av annen forskning? Hva med medisinsk forskning? Hva med resultater som kan irritere politisk ledelse, resultater som er kontroversielle for fagforeninger eller arbeidsgivere, eller de som har vært oppdragsgivere til et forskningsprosjekt?

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Vi er bekymret for at begrepet sensitive områder defineres for vidt og at vi prioriterer for hardt. Svar til Kenneth Ruud

Universitetene har et særlig ansvar for åpenhet. At noe forskning ikke offentliggjøres er ikke noe nytt. Bedrifter gjennomfører forskning der de ikke offentliggjør resultatene fordi de ønsker et fortrinn framfor konkurrentene. Enkelte forskningsinstitutter gjør oppdrag for næringslivet der det er begrensninger på hva som kan offentliggjøres nettopp av denne grunnen. 

Men universitetenes rolle er spesiell. For det første er vi offentlig finansiert. Det er allmennheten som sørger for at vi kan drive med utdanning og forskning. For å gjøre dette så godt som mulig har vi fått tildelt en særlig sterk frihet til selv å velge forskningsspørsmål og metode. Men med denne friheten følger også et særlig ansvar for å offentliggjøre forskningsresultatene. 

Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Dette ansvaret er med og begrunner den særlige friheten universitetene har. På mange måter er dette å regne som en samfunnskontrakt.

Universitetenes kompetanse kan og bør brukes, også til formål med betydning for sikkerhet og forsvar. Dette omfatter kunnskap om alt fra samfunn og kultur, regioner og språk, til naturvitenskap og teknologi. Det meste av denne forskninga kan skje i regi av universitetene, og resultatene kan være åpne. Noen ganger kan betingelsen om åpne resultater bety at det er prosjekter vi ikke kan ta, på samme måte som vi i dag ikke kan ta oppdrag fra næringslivet dersom de ikke ønsker resultatene offentliggjort. 

Debatt ● Tanja Storsul

Universitetene bør ikke hemmeligholde forskning på grunn av sikkerhetspolitikk

Vi kan like fullt samarbeide med virksomheter som driver innen andre rammer, våre ansatte kan ha bistillinger ved institusjoner som ikke er sivile, og noen universiteter har også randsonevirksomheter med andre rammer. Poenget mitt er at universitetene som institusjon har en plikt til å ivareta et prinsipp om åpenhet. Hvis ikke vi — som institusjoner — ivaretar denne plikten står vi i fare for å svekke samfunnets tillit til vår rolle i samfunnet, og til kunnskap.

Så kan det være noen få ganger vi vil måtte trekke i nødbremsen. Et prosjekt kan ha hatt sivile formål, men kan ha vist seg å gi resultater som er så problematiske etter sikkerhetsloven at de ikke kan offentliggjøres. Da vil vi, slik jeg har beskrevet tidligere, etter universitets- og høyskoleloven kunne innvilge utsatt offentliggjøring, men ikke varig hemmelighold. Fordi kunnskapsutviklinga går fort vil dette som regel være tilstrekkelig også i lys av sikkerhetsloven.

Åpenhet er et grunnleggende prinsipp for universiteter. Det er med og legitimerer vår rolle i samfunnet og det er således en viktig del av vår samfunnskontrakt. I tider der mistenksomheten mellom land øker, der tilliten til forskning og kunnskap er under press, der internasjonalt samarbeid er avgjørende for å møte de store samfunnsutfordringene, er åpenhet om kunnskap særlig viktig.

Debatt ● Jan Ivar Botnan

Militær forskning ved universitetene er en risikosport