Sikkerhetsloven og akademisk frihet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er usikker på om rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gornitzka har misforstått eller er uenige med meg når de kommenter Khronos intervju med meg 4. oktober. La meg derfor forsøke å tydeliggjøre mine synspunkter.

Jeg mener ikke at statlige myndigheter skal være en dommer i avveiningen mellom sikkerhetshensyn og akademisk frihet. Tvert imot vektlegger jeg den enkeltes forskers ansvar for å vurdere behovet for å beskytte teknologi og kunnskap, noe også rapporten om et helhetlig forskningssystem trakk frem som viktig.

Debatt ● Svein Stølen og Åse Gornitzka

Sikkerhetsloven er ikke vår eneste rettesnor

Kloke vurderinger krever kompetanse hos forskerne, og det må være institusjonenes ansvar å sikre at forskerne har den. Myndighetenes rolle, ivaretatt av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), er å vurdere om institusjonene har slike systemer og rutiner på plass. Deler av universitetenes aktivitet kan også falle inn under eksportkontrollregelverket, hvor egne rutiner gjelder.

Stølen og Gornitzka har rett i at sikkerhetshensyn kan bli brukt som brekkstang for å hindre akademisk frihet. Det ser vi i stater som ikke deler våre liberale demokratiske verdier og vi ser også tendenser til dette i land som står oss nærmere.

Hemmelig forskning

Debatt om forskning: «Sikkerhetsloven står over akademisk frihet»

For enkelte land som ikke deler vårt verdisett, så er ikke akademisk frihet noe man streber mot å sikre. Nettopp derfor er det viktig at vi har et bevisst forhold til intensjonene i sikkerhetsloven, nemlig å sikre Norges evne til handlefrihet og gjennom dette nasjonens evne til å forsvare blant annet den akademiske friheten.

Både akademisk frihet og sikkerhetsloven skal være styrende for universitetenes valg og prioriteringer. Oppstår det konflikt, må likevel sikkerhetsloven settes først, nettopp for å sikre den akademiske friheten. Å være tydelig på dette, vil gjøre det lettere for forskere å navigere når det oppstår dilemmaer.

Jeg er enig med Stølen og Gornitzka i at vi må forsvare våre liberale demokratiers verdier, som akademisk frihet og muligheten til å etterprøve forskningen. Men hvilket etisk ansvar har da institusjonene i sin samhandling med land som ikke deler disse verdiene?

I 2023 introduserte Kina en ny datasikkerhetslov som sier at data som er produsert av universiteter og offentlige kinesiske institusjoner ikke kan sendes ut av landet uten forhåndsgodkjenning fra myndighetene. Hvordan er dette forenlig med kravene om etterprøvbarhet av forskningen? Hva betyr dette for norske institusjoners videre samarbeid med kinesiske universiteter?

Det er flere som peker på at Kina er verdens største produsent av vitenskapelige artikler og at vi av den grunn må samarbeide med Kina. Det er ingen tvil om at det er mange fremragende forskningsmiljøer i Kina, og disse kan norske forskningsmiljøer samarbeide med – men først etter grundige verdivurderinger av teknologien og kompetansen vår, og med et bevisst forhold til trusselbildet.

Forsvar

Forsvarssjefen vedgår at de hemmeligstempler for mye — lover bot og bedring

Kina er i dag en vitenskapelig stormakt gjennom sin størrelse og den enorme økonomiske veksten de har hatt de siste tiårene. Men de er på ingen måte det eneste alternativet hvis vi ønsker å samarbeide med ressurssterke forskningsnasjoner. For eksempel er 11 av Natos 32 medlemsland blant de 20 landene med flest publikasjoner i 2023. Til sammen produserte disse landene 62 prosent flere publikasjoner enn Kina. Burde vi ikke da heller prioritere vårt internasjonale samarbeid innen sensitive områder mot de landene som deler det vi mener er helt sentrale verdier og som ønsker å forsvare akademisk frihet?

Videre til spørsmålet om krig og bærekraft. Jeg er helt enig i at krig er alt annet enn bærekraftig, noe jeg var tydelig på i Khronos intervju med meg. Forsvarsjefen ser også på klimaendringene som en av de to eksistensielle truslene menneskeheten står overfor. Derfor er det stor vekt på bærekraft og redusert klimaavtrykk i forsvarssektoren og i den nye langtidsplanen. Det er det også hos våre allierte.

Debatt ● Bovim, Tveit, Hoff, Ruud og Tveito

Helhetlig forskningssystem: Så åpent som mulig — så lukket som nødvendig

Stølen og Gornitzka sier at økte investeringer i forsvarsforskning ikke vil løse klimaendringer eller andre prekære globale kriser. Det er selvfølgelig korrekt, men satt på spissen: Mener de at dersom et land invaderes med makt, så skal dette landet ikke evne å forsvare seg fordi man heller bør prioritere det globale bærekraftsansvaret? Jeg tror vi alle skulle ønske det ikke fantes land som er villig til å bruke militærmakt for å oppnå sine politiske mål, men når dette ikke er tilfelle, må vi gjøre det vi kan for at krig ikke er et realistisk valg for en aggressor, inkludert å gjøre det vi kan for å beholde det teknologiske forspranget.

Fred og samarbeid er sentrale bærekraftsmål, men vi må innse at enkelte nasjoner i dag ikke støtter opp om disse og andre sentrale bærekraftsmål, som likestilling mellom kjønnene, anstendig arbeid, rettferdighet og velfungerende institusjoner. Russlands krigføring i Ukraina og kinesisk bruk av økonomiske og politiske maktmidler er snarere drevet med utgangspunkt i et ønske om en verdensorden hvor det er den sterkest rett som gjelder.

Vil en slik verdensorden bidra til at vi når bærekraftsmålene? Og hvis ikke, hvordan forholder vi oss til det?

Debatt ● Tanja Storsul

Universitetene bør ikke hemmeligholde forskning på grunn av sikkerhetspolitikk