Har inngått 45 hysj-avtaler som loven pålegger dem å bryte

— Dette kom litt brått på.

Mannen i andre enden av telefonlinjen har nettopp fått vite at Khrono sitter på sluttavtalen han signerte med sin nå tidligere arbeidsgiver, en av landets statlige høyere utdanningsinstitusjoner. 

Avtalen inneholder, som så mange andre slike avtaler, en hysj-klausul som sier at avtalens innhold er hemmelig.

— Den eneste jeg har fortalt om avtalen til, er samboeren min.

Sluttavtaler

69 sluttavtaler inngått uten tillatelse siste seks år

«Skal bevare taushet»

Khrono har gått gjennom 99 sluttavtaler som er inngått ved norske universiteter og høgskoler de siste årene. De eldste avtalene er fra 2014 og 2015, men flertallet er fra årene etter pandemien.

Innholdet er forskjellig: Noen får etterlønn i tre måneder, noen i et halvt år — noen mer. Noen får beholde mobiltelefon, andre ikke. Men en formulering som går igjen, har samme innhold som denne: «Partene skal bevare taushet rundt denne avtalens innhold».

45 av avtalene Khrono har sett, inneholder en slik formulering.

Mannen Khrono ringer, forteller at avtalen hans ble inngått på direktørnivå, og at arbeidsgiver fortalte at det hadde vært jurister inne for å kvalitetssikre avtalen.

— Som privatperson har en jo ikke mulighet til å leie inn advokater for å gå etter sånt. Så da måtte jeg bare stole på arbeidsgiver da.

Det er også grunnen til at han ønsker å være anonym. For selv om slike taushetsklausuler ikke er tillatt i statlige virksomheter, føler han seg ikke sikker på at det ikke vil få konsekvenser for hans sluttavtale om han bryter den.

— Jeg er veldig for åpenhet, og slike klausuler er ikke en statlig bedrift verdig. Det betyr jo at de har noe å skjule.

— Hvordan opplevde du den klausulen da du signerte?

— Jeg opplevde det som en streng formaning om å være stille om avtalens innhold, så jeg har vært redd for å snakke høyt om den.

Nettopp derfor kom det litt brått på da Khrono ringte mannen og fortalte at alt vi trengte å gjøre var å be om avtalen:

— Signerer for å bli ferdig med det

I 2018 slo Sivilombudet fast at det ikke er hjemmel for å nekte innsyn i sluttavtaler. I uttalelsen heter det at vilkårene for å unnta forliksavtalen fra offentlighet som taushetsbelagt, ikke er oppfylt: Opplysninger om tjenesterelaterte reaksjoner er ikke taushetsbelagt. 

Det samme slo Fylkesmannen i Oppland fast allerede i 2008: «Det er sikker rett at lønnsnivået for offentlig ansatte ikke er å regne som 'personlige forhold', og det samme må antas å gjelde for en sluttkompensasjon». Og videre: Det er et poeng at det nettopp er en sluttavtale. «Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre».

Alt Khrono trengte å gjøre for å få tak i avtalene, var altså å be om innsyn i dem. Men det var ikke de tidligere ansatte som skrev under på avtalene klar over.

— Det er jo en indirekte trussel. Det første som slår en når en leser den formuleringen, er at de kan trekke tilbake kompensasjonen om en sier det til noen, sier en annen Khrono har snakket med som har signert en sluttavtale.

Hun forteller at hennes erfaring er at taushetsklausuler brukes mye mer enn hva det egentlig er grunnlag for, og ikke bare i sluttavtaler.

Samtidig, sier hun, blir det jo så en må stole på det når institusjonen slår i bordet med all sin juridiske kompetanse.

— Det er svært lav kunnskap om de juridiske rammene, og forvaltningsloven brytes over en lav sko fordi de som sitter med det ikke kjenner lovverket. 

— En ender jo opp med å signere bare for å bli ferdig med det.

sluttavtaler

Brukte 1,8 millioner på «konfidensiell» sluttavtale. NHH-rektor vil ha åpenhet

Kan ikke avtale seg bort 

Det var Dagens Næringsliv som sommeren 2024 først skrev om sluttavtaler og hysj-klausuler. Avisen avdekket at staten hadde inngått i alt 560 taushetsavtaler med tidligere ansatte. 

— Et av problemene med denne typen klausuler er at en ikke kan avtale seg bort fra ting som er lovfestet. Rettslig sett er det relativt enkelt. Det at det likevel skjer, vitner om en ganske dårlig forståelse for ytringsfrihet og offentlighetslov. Det er litt urovekkende, særlig i akademia som jo lever av ytringsfrihet og offentlighet. 

Det sier Anine Kierulf, førsteamanuensis i offentlig rett ved Universitetet i Oslo og leder av den offentlige utredningen om akademisk ytringsfrihet i 2022.

— Hvis man i avtaler som omfattes av offentlighetsloven tar inn klausuler om at innholdet er hemmelig, så har man åpenbart ikke god nok innsikt hverken i offentlighetslovens grunnleggende prinsipper eller den grunnlovsfestede ytrings- og informasjonsfriheten, sier hun,

Kierulf understreker at det ikke er mulig å håndheve en slik taushetsklausul. Hverken arbeidstaker eller arbeidsgiver er med andre ord forpliktet av lovnaden om å være stilltiende. 

— Men samvittighetsfulle mennesker kan bli skremt fra å bruke ytringsfriheten selv etter å ha fått høre at klausulen ikke er gyldig, sier Kierulf og pirker borti et annet moment. For det er enkelte ting en ikke skal snakke om. Det kan være noens personlige forhold, oppfinnelser og så videre. 

— Men her blir det altfor generelle forbud. Taushetsklausulen omfatter mer enn det er saklig grunn til, sier Kierulf og henter fram en kjepphest:

— Vi er alle veldig for ytringsfrihet, og det til en så stor grad at vi tar det for gitt at vi forstår hva det er. Men det gjør vi ikke. Vi må trene. Det må inn i opplæringen, også på universitets- og høgskolenivå. Det er veldig mange gode prinsipielle grunner til å være for valgte ledere på alle nivå i vår sektor, men de har jo i enda mindre grad enn de ansatte lederne noen som helst form for lederutdanning som kunne lært dem noe av det her.

NTNU: En intensjon

Et av universitetene som har hatt en utbredt bruk av taushetsklausuler i sine avtaler, er NTNU, landets største høyere utdanningsinstitusjon. Halvparten av de tyve sluttavtalene Khrono har fått innsyn i, inneholder en formulering om taushet. Den siste av disse er fra 2024.

Universitetet opplyser at det nå har justert avtaleteksten sin, slik at det kommer fram at arbeidsgiver vil behandle avtalen konfidensielt, men at avtalen fremdeles er omfattet av offentlighetsloven og dermed må gis ut dersom noen ber om den.

— Den formuleringen vi har hatt har jo ikke vært bindende. Det har vært en intensjon om å bevare taushet, det er slik jeg ønsker å beskrive det. Så kan det selvsagt være at enkelte har oppfattet det som et pålegg, og i de tilfellene har ikke hverken arbeidsgiver eller de som har bistått den ansatte vært flinke noktil å passe på og informere, sier HR- og HMS-sjef Arne Kristian Hestnes.

Han sier at det fra NTNUs side ikke har vært et mål om å, noe satt på spissen, «true» folk til taushet. 

— Det at klausulen oppleves sånn, kjenner jeg meg ikke igjen i, sier han.

— Kierulf mener dere, og andre institusjoner, har utvist en manglende forståelse for både offentlighetslov og ytringsfriheten når dere likevel har tatt med slike formuleringer?

— Nei, det kan tyde på at forståelsen ikke har vært der. Men samtidig er det ikke jussen som har vært det drivende. Det har heller handlet om at en gjerne har vært gjennom en krevende sak, og at når den saken først er opp og avgjort, og begge partner har signert, så er det noe en holder for seg selv.

— Lønnen til våre ansatte er jo også offentlig informasjon, men det er jo ikke noe folk går rundt og snakker veldig høyt om for det.

Noe lignende forteller en av de vi har snakket med som har signert en slik avtale. En sluttavtale er ikke sånt en løper rundt og forteller om. 

— Det blir en privatsak. Ofte er det jo spesielle omstendigheter, sier hun.

Men hvor denne typen formuleringer først kom fra, det har ikke Hestnes ved NTNU noe godt svar på.

— Jeg tror kanskje forklaringen er at det har vært en alminnelig oppfatning at sluttavtaler er sånt en holder for seg selv. Det er en praksis som går langt tilbake i tid, og vi vet jo ikke helt hvilke vurderinger som ble gjort da, men kanskje kan det være så enkelt som at det var mer vanlig tidligere, både i privat og offentlig sektor.

ntnu

Ansatte dekanens mann mens ansatte venter på å bli oppsagt. — Uelegant

NMBU: Ikke direkte ulovlige

En annen institusjon som har hatt sin andel sluttavtaler med taushetsklausul, er NMBU. Ni av fjorten avtaler som Khrono har fått innsyn i fra NMBU, har en slik klausul. Den siste er datert våren 2024.

— Det er riktig som Khrono påpeker, at det er flere av sluttavtalene som har en slik taushetsklausul. Slike klausuler er ikke direkte ulovlige, men de fører ikke til at avtalen kan unntas fra offentlig innsyn etter offentlighetsloven. NMBU har også gitt innsyn i sluttavtalene hver gang vi har blitt bedt om det, uavhengig av om avtalene har en slik klausul eller ikke. NMBU bruker ikke lenger slike klausuler, skriver NMBU-advokat Ulf Knobloch Johannessen i en e-post til Khrono.

— Hvorfor har dere inngått avtaler dere vet dere ikke kan holde? Og hvorfor har dere gått bort fra formuleringene?

— Både arbeidsgiveren og arbeidstakeren kan ha interesse i å ikke omtale en sluttavtale eller bakgrunnen for denne, selv om de er klar over at allmennheten har rett til innsyn i selve avtaledokumentet. For NMBUs del har vi imidlertid vurdert at det ikke er nødvendig å avtalefeste noen slike klausuler, idet vi normalt uansett ikke omtaler personalsaker eller sluttavtaler, svarer Johannessen.

Høgskulen i Volda

Først fekk han sluttpakke. Så oppretta direktøren ei ny stilling til han

Skal snakke fint om hverandre

110 av de avtalene Dagens Næringsliv gikk gjennom i fjor sommer, hadde en passus om at partene skal snakke fint om hverandre. Det samme fant DN-redaksjonen da de våren 2025 etter lang tids arbeid fikk innsyn i sluttavtaler i Norges Bank. 

I mange av disse avtalene finnes det formuleringer som at «arbeidstakeren er også forpliktet til å avstå fra direkte eller indirekte å omtale Norges Bank og ansatte i Norges Bank på en ufordelaktig måte og til ikke å publisere slik negativ omtale».

— Klausuler om ikke å omtale hverandre negativt gir partene forutsigbarhet, og kan være hensiktsmessige i saker der det for eksempel har vært en konflikt og det er viktig for begge parter og for arbeidsmiljøet å legge saken bak seg, skriver pressesjef Bård Ove Molberg i Norges Bank i en e-post til avisa.

Slike formuleringer finnes også i avtalene Khrono har gått gjennom fra universitets- og høgskolesektoren. Ikke i flertallet av avtalene, men flere har formuleringer som denne: «Partene er enige om at de ikke skal uttale seg negativt om hverandre». 

Denne konkrete formuleringen er hentet fra Høgskulen i Voldas ferske sluttavtale med tidligere høgskoledirektør Ann-Kristin Emblem. I Emblems avtale står det også hvilken informasjon høgskolen skal gå offentlig ut med, og utover disse skal det ikke bli gitt flere opplysninger.

— Jeg kan verken kommentere innhold eller prosess knyttet til denne avtalen, sa Silje Louise Dahl til Khrono da redaksjonen fikk innsyn i sluttavtalen.

Dahl har vært fungerende styreleder i saken som begynte med at høgskolestyret sa opp Emblem, og som altså endte med en sluttavtale som Khrono tidligere har omtalt.

På spørsmål om hvorfor avtalen inneholdt en taushetsklausul, svarte Dahl at Khrono og andre hadde fått og kan få innsyn i avtalen.

Presisering i personalhåndboken

Selv om flere universitet sier at de har sluttet med klausuler om taushet, er altså noen av sluttavtalene som inneholder slike formuleringer av nyere dato. Men i fjor sommer, etter Dagens Næringslivs første saker, presiserte Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet reglene Statens personalhåndbok. For det første kommer det fram at å i det hele tatt inngå sluttavtaler, er noe som skal benyttes bare i helt spesielle situasjoner. Dette har Khrono skrevet om i flere saker.

For det andre: «Slike avtaler kan ikke innebære generelle begrensninger i ytringsfriheten».