Når ministeren holder seg for ørene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel proklamerte i Khrono i forrige uke at «Det er ingen krise i høyere utdanning og forskning», satte jeg den proverbiale kaffen i halsen. Jeg fulgte både ministerens egen konferanse om høyere utdanning tidligere i år og Forskerforbundets forskningspolitiske seminar nå nylig, og kan ikke forstå at han kan lande på det utsagnet etter å ha lyttet til deltakerne. 

For dem som ikke har vært noen av disse stedene, men jobber i høyere utdanning vil utsagnet også lyde merkelig. Hva er det ministeren ikke forstår?

statsbudsjettet

Oddmund Hoel: — Det er ingen krise. Tvert imot

Rammevilkårene i høyere utdanning — i alle fall innen humaniora — er blitt jevnt dårligere over de siste årene. Vi står i et evig krysspress mellom forventninger og realiteter. Vi forventes å undervise bedre, mer forskningsbasert og mer underholdende, men tiden vi får til å forberede oss minker stadig. Rapportering av ulike sider av undervisninga øker også, samt mengden ulike administrative systemer vi må sette oss inn i og bruke, mens tiden med studentene blir redusert. 

Når det gjelder forskning, blir forventningene til publisering, innhenting av eksterne midler og generelt fremragende innsats kommunisert ved hver korsvei. Men forskningstiden vår blir spist opp av at undervisninga alltid faktisk tar mye mer tid enn den ‘normeres’ til. I tillegg kommer søknadsskriving og ulik rapportering som tar tiden fra reell forskning. 

politikk

Venstre inviterer til krise­møte for kunnskaps­sektoren

Tiden til å tenke de lange konsentrerte tankene er nesten borte, i et hav av ulike oppgaver som tjener en eller annen administrativ funksjon. I tillegg er midlene våre til å delta i faglige fellesskap, slik som nasjonale og internasjonale konferanser, sterkt begrenset. 

For å få tid til å bidra til fagfeltet på de premissene vi mener er nødvendige, jobber mange av oss i ferier og helger — fordi vi bryr oss om fagområdene våre, fordi vi brenner for det vi gjør og fordi det føles meningsfullt å bidra til forskningsfeltet. På toppen av dette kommer selvsagt sånne prosaiske ting som at statsansatte i denne sektoren sakker av lønnsmessig sammenliknet med andre statsansatte, men samtidig blir utsatt for massiv kritikk når de velger å streike for avtaler som ikke er direkte ugunstige for dem.

Som om dette ikke er nok, kommer det at studentene kommer mindre studieforberedte enn noen gang før, og har forventninger til både seg selv og oss som ikke står i forhold til realitetene. Mange av oss må legge inn tid til repetisjon av videregående skolepensum før vi kan begynne på fagstoffet.

Så sannheten er at vi allerede lå nede. Og så kom regjeringa med nådestøtet. Ansatte sies opp ved en rekke institusjoner i disse tider, hele fagområder blir foreslått lagt ned, slik som Akademi for scenekunst hos oss. 

Alle vitenskapelig ansatte er bekymret, ikke bare for seg selv, men for fagene de forvalter, som allerede står i skvis. Møysommelig oppbygde fagmiljøer står i ferd med å bli rasert. 

krisemøte

Ny undersøkelse: To av tre frykter for sin egen stilling

Fremmedspråkene har vært i krise i en årrekke. Ved vår institusjon har vi allerede fått rammene våre for forskning drastisk redusert; vi får delta på maks én faglig konferanse i året, og vi får inndratt forskningstid til tross for at vi har møtt kravene for utvidet sådan. Nå kan vi forvente ytterligere forverring. Er kravene til oss senket tilsvarende? Overhodet ikke. Dette oppleves som en krise.

Når vi navigerer i en tid der kunnskap synes å være nøkkelen til opprettholdelse av verdensordenen, stiller jeg meg undrende til at ikke en høyt utdannet minister forstår mer av den sektoren han er satt til å lede. Når har det vært viktigere enn nå å utstyre studentene våre med kunnskap? Humaniorafagene er avgjørende for å møte nåtidens utfordringer. Dette er tiden for å satse på kunnskap, ikke ødelegge for den.

Statsbudsjett

Demonstrerte foran Stortinget: — Jeg er alvorlig bekymret