Kjærlighetsrevolusjon og frie forskere i akademia? Ja, takk!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter en doktorgrads- og postdoktorperiode på ti år, følte jeg enorm glede da arbeidskontrakten min tok slutt i sommer. 

Nå er jeg en fri forsker fordi jeg ikke lenger ønsker å være vitenskapelig ansatt i dagens institusjonelle akademia. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg valgte å slutte fordi jeg fant ut at jeg ikke var lidenskapelig opptatt av vitenskap eller mine kolleger, men nettopp fordi jeg har denne lidenskapen så kan jeg ikke fortsette. Jeg trenger et medmenneskelig alternativ. 

Jeg vet ikke hvor min vei som fri forsker går utover at jeg skal være med på en kjærlighetsrevolusjon der vi bygger et akademia med tillit og omsorg som utgangspunkt.

Norden

Vil skape en ny forsknings­kultur: — Det kreves en helt ny grunn­tenkning i akademia

Norge er et av landene i verden som gir mest penger til innovasjon og forskning, verden ser mot Norge for humanitet. Nettopp derfor kan Norge nå stå i front som en moderne kunnskapsnasjon — et land som viser hvordan de gode forskningsideene og vitenskapen kan blomstre på en helt annen måte enn vi noen gang har forestilt oss. 

Som forskere har vi et ansvar for å stille og undersøke de riktige spørsmålene. Dette klarer vi ikke uten at politikere tar sitt ansvar ved å legge til rette for og heier på oss. Men akkurat nå er det mer politiske kjepper i hjulene enn at vi klarer å gjøre det vitenskapen skal; tjene menneskeheten og kloden vår.

Da jeg var ti år gammel følte jeg en enorm sorg over prinsesse Dianas død. I ettertid forstår jeg at denne sorgen ikke bare handlet om min «guilty pleasure» ved å følge med på kongefamilier, men også min overbevisning om at jeg kunne redde verden på samme måte som Diana gjorde. 

I dag klarer jeg å se at det er en sammenheng mellom denne overbevisningen og arbeidsmiljøundersøkelser som viser at vitenskapelige ansatte scorer høyt på indre motivasjon, hvor akademisk frihet er sett på som en sentral positiv side ved å være ansatt. Mange forskere brenner åpenbart for sine tema, og dette engasjementet sår frø til banebrytende forskning. Slik er det for meg også. Jeg har hele tiden hatt en indre driv, en motivasjon, en idealisme. 

For meg er det meningsfullt å være på kanten av det vi mennesker vet om verden, være nysgjerrig og kreativ, grave i det ukjente og så legge en brikke til i puslespillet.

Debatt ● Gautvik, Hagtvet, Sand, Solbakk, Storm og Tjora

Skjult forfall i akademia

Jeg har lenge trodd at mitt valg om å forlate akademia som vitenskapelig ansatt handlet om det akademiske systemet og kulturen; at jeg tar vare på min egen (psykiske) helse og at det er en protest mot måten vitenskap produseres på. 

Valget handler absolutt om dette. Jeg hadde lenge troen på at meningen med forskningen jeg jobbet med var å gjøre verden til et bedre sted, jeg trodde andre rundt meg hadde noenlunde samme mål, at vi ønsket at vi skulle nå målene våre for å sikre vitenskap på toppnivå. Så mistet jeg motivasjonen, jeg trodde det var alderen som gjorde at idealismen min fikk ta mindre plass i arbeidshverdagen min; at jeg hadde vært barnlig naiv i min søken etter en litt bedre verden.  

Det siste året har jeg brukt tid på å reflektere over forskjellige undersøkelser om rammevilkårene og arbeidsmiljøet, og min idealisme har kommet tilbake. Det er ikke rart motivasjonen forsvant, for det er dystert at kun en av fem postdoktorer anbefaler yngre forskere en akademisk karrierevei, at forskningsfremtiden (stipendiatene) har høyere risiko enn andre personer med høyere utdanning i å utvikle psykiske uhelse, at de færreste fullfører innenfor kontraktsperioden og har da ikke rett på økonomisk støtte fra NAV, at økningen i midlertidige stillinger ikke sammenfaller med få faste stillinger i akademia og forskere som varsler om kritikkverdige forhold kan oppleve å lære mer om hvordan institusjoner fungerer enn å bli møtt på det de varsler om. 

Hvis jeg hadde planlagt en videre karriere som institusjonell forsker nå, så frister det ikke når seniorforskere beskriver et system som verken inviterer til eller skaper tillit. Jeg opplevde at mange visste dette da jeg var en institusjonell forsker, men at det var en stilltiende aksept for at endring er umulig, eller tar lang tid.

Jeg har kommet fram til at om man har en oppriktig lidenskap for grunnforskning, så er det ikke nødvendigvis lurt å sikte seg inn på professorstilling, men heller ta sats å bli fri forsker. 

stipendiatforening

Ny leder vil ha kartlegging av seksuell og intellektuell trakassering

Som fri forsker vil jeg ha mulighet til å definere og teste ut en helt ny måte å forske på; trenger vi tre artikler i en doktorgradsavhandling? Er det å publisere en vitenskapelig artikkel i det hele tatt mest hensiktsmessig for å formidle forskning til verden? Hvordan kan jeg stille de rette spørsmålene, og kan jeg undersøke disse spørsmålene på en annen måte enn den tradisjonelle måten som bruker kvalitative, kvantitative eller en blanding av disse metodene?

Selv om mitt valg om å slutte som vitenskapelig ansatt i institusjonelle akademia i stor grad handler om rammevilkår og arbeidsmiljø, og at akademia ikke gir meg det jeg trodde vitenskapen skulle være, så har jeg det siste året innsett at valget handler om noe som er større enn mine egne opplevelser. 

Vi møter en regjering som kutter økonomisk samtidig som de krever mer av vitenskapelige ansatte, dette truer den akademiske friheten, og akademisk frihet har de siste årene blitt innskrenket på et globalt nivå, også i liberale demokratier. Vi har global geopolitisk- og klimakrise, nedbemanninger og en prekær økonomisk situasjon. Vi blir som forskere nå oppfordret til å «tenke militært», og å vurdere om sikkerhetsloven kommer over akademisk frihet.

Hemmelig forskning

Debatt om forskning: «Sikkerhetsloven står over akademisk frihet»

Om vi ikke handler nå, så vil den dystre veien vi går på bli en enda større trussel mot vitenskapen. Og verden. Men det er håp, for vi er i et veiskille. 

Er det noe forskere er rå på, så er det å produsere ny kunnskap — regjeringen kan velge å utnytte denne unike muligheten. Vi kan nå velge å bygge det Bevegelsen for et Fritt Akademia etterspurte i etableringen av bevegelsen i Gøteborg i april: et akademia basert på tillit, omsorg og faglig integritet. 

Kan regjeringen se mot vitenskapen som et sted der vi faktisk kan finne løsninger på krisene både akademia og verden står i? Hvor ellers kan vi finne engasjementet og kunnskapen? Er ikke tiden perfekt for en kjærlighetsrevolusjon og frie forskere, da?

Debatt ● Erika Eidslott

Ph.d.-løpet: en dannelsesreise gjennom det ukjente