Ph.d.-løpet: en dannelsesreise gjennom det ukjente

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ph.d.-utdanningen fremstilles ofte som en teknisk, faglig prosess preget av metode og teori. For meg er imidlertid denne reisen noe mer enn det — en prosess som krever introspeksjon, tålmodighet og en vilje til å akseptere det jeg ikke kan kontrollere. 

I dette ligger det noe langt mer uhåndgripelig enn det som kan måles i antall publikasjoner og faglige prestasjoner — nemlig dannelse.

Allerede ved oppstarten av et ph.d.-løp møtes man med forventninger om struktur og kontroll. Prosjektskissen inneholder en fremdriftsplan, hvor milepæler og oppgaver legges inn med kirurgisk presisjon. Stein på stein bygger man en lineær plan, der prosjektet ser ut til å bevege seg i en jevn oppadstigende kurve. Dette skaper en illusjon av kontroll — som om veien til ferdigstillelse kan kalkuleres ned til den minste detalj. 

Men det tar ikke lang tid før denne forestillingen møter sin motstand.

Debatt ● Vibeke Narverud Nyborg

Det hellige tallet tre i doktorgradsløpet

Forskningens iboende kompleksitet lar seg raskt kjenne. Metodologiske hindringer oppstår, teoretiske fremskritt kan stagnere, og nye funn har en forunderlig evne til å utfordre de tidligere antakelsene, endog selve prosjektets kjerne. 

De møysommelig utarbeidede planene må ofte legges til side. Og for ikke å snakke om den mildt sagt uforutsigbare ventetiden på tilbakemelding fra vitenskapelige tidsskrifter, der svartiden kan variere fra få uker til mange måneder, endog ventetid opptil et år. 

Følelsen av tap av kontroll kan i grovt forenklede termer utløse enten panikk og desperasjon, eller vekst og integrasjon. Jeg har danset mellom disse motpolene, der min evne til sistnevnte utvilsomt kan tilskrives kvaliteten på søvnen og mitt generelle humør. 

Debatt ● Erika Eidslott

Publiseringens hamsterhjul

Å bekymre seg er en del av menneskets lodd, en respons drevet av dyptliggende overlevelsesmekanismer som strekker seg langt forbi vår moderne tilværelse. Følgelig er det naturlig å henfalle til stress i møte med det vi ikke kan kontrollere.

Men på de dagene der jeg evner å møte uforutsigbarheten med aksept — og til og med overgivelse — har jeg opplevd bemerkelsesverdige innsikter og bedre mestring av stresset. Når jeg tillater meg selv å slippe behovet for kontroll, har jeg paradoksalt nok opplevd mer kontroll i egen tilværelse fordi stresset har sluppet taket. 

Å gjennomføre en doktorgrad strekker seg langt utover faglige prestasjoner — det dreier seg om en dannelsesprosess, som iblant kan synes å grense til det spirituelle. 

Det handler ikke bare om antall publikasjoner, men også om å overgi seg til det ukjente, om å slippe taket i forestillingen om at man kan styre alt. Det er en utdanning, ja — en forskerutdanning som definisjonen tilsier — men det er også et dannelsesløp av høyeste grad. 

Ph.d.-løpet har lært meg, og lærer meg stadig, å stole på en prosess der start og slutt ikke alltid er klart definert. Litt etter litt har jeg forstått at like viktig som evnen til å planlegge og strukturere, er evnen til å gi slipp på kontrollen, gradvis løsne grepet rundt idéen om et visst utfall, og i stedet omfavne det uforutsigbare og det ukjente. 

Min doktorgrad

Å ta doktorgrad må eg vel klara, tenkte han. Så skjedde livet

Dette er innsikter som ikke kan måles eller systematiseres i ph.d.-kursene, og som strekker seg utover det rent teoretiske og metodiske. Denne reisen handler om å transcendere det faglige og berøre noe dypere — en prosess som krever personlig og intellektuell overgivelse til de ukjente variablene som uunngåelig oppstår i forskningen, og til stresset som kan følge med. 

Når man begir seg ut på ukjente farvann, behøver man både ror og anker for å navigere gjennom tidvis urolige bølger. Som doktorgradsstipendiat kan man ikke stå alene i dette. Veiledere, forskningsgrupper og institusjoner som ivaretar stipendiatenes behov, fungerer som nettopp disse støttene — ror som gir retning, og anker som holder deg fast når strømningene blir for sterke.

Debatt ● Ilmi Willbergh og Turid Skarre Aasebø

Kunderollen svekker kvaliteten i ph.d.-utdanninga

Veiledere har en særlig verdi i dette farvannet, for de representerer levende eksempler på at det faktisk er mulig å gjennomføre en ph.d. De har gjort det selv, og deres blotte tilstedeværelse er en manifestasjon av at det som kan virke uoverkommelig, er gjennomførbart. Troen på at man kan gjennomføre er ikke bare avhengig av en god fremdriftsplan nedfelt i en prosjektskisse; det handler også om å stadig se at det er mulig, eksemplifisert i omgivelsene og særlig i dem som er der for å lede deg gjennom prosessen — de som metaforisk har tråkket opp stien for deg

Men kanskje er det viktigste navigasjonsverktøyet i møte med det ukontrollerbare ens eget indre kompass. Det er lett å bli overveldet av mengden råd, forventninger og meninger fra andre om hvilken retning forskningen bør ta. Selv om veiledning og kollegial støtte er uvurderlig, er det til syvende og sist ens egen indre visdom og intuisjon som må lede veien. I stormene av tvil og usikkerhet må man stadig vende tilbake til seg selv — til en indre kontakt, og tillit til at man tross alt vet best selv. 

Ph.d.-løpet, som kanskje i utgangspunktet virker som en lineær sti, viser seg i virkeligheten å være et nettverk av stier som krysser hverandre — ukjente farvann der kursen ikke alltid er klar. Men ved å stole på både ror, anker og sitt eget kompass, kan man navigere disse farvannene og høste et utbytte som ikke bare måles i antall publikasjoner, men i dannelse.

Debatt ● Erika Eidslott

En sommer med «morning pages»