Publiseringens hamsterhjul

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å skrive, sende inn, revidere og gjenta.

I min første runde med feltarbeid førte en samtale med en informant til et vendepunkt. Vedkommende uttrykte at forskningen min hadde potensial til å gjøre en forskjell. Dette øyeblikket ble en brå oppvåkning fra en introspektiv runddans av selvrealisering, hvor min egen akademiske reise og målet om å publisere syntes å prege meg.

Plutselig sto det klart for meg at mine bestrebelser og forskningsbidrag ikke kun dreide seg om mine egne personlige karriereambisjoner gjennom akademia. Det handlet om noe forbi publiseringens hamsterhjul — å skrive, sende inn, revidere og gjenta — det handlet om å kunne bidra til noe større enn meg selv.

I skyggen av en stadig mer polarisert og urolig samtid, er vi vitne til en svikt i tilliten til vitenskap og forskning. I debatten om klimaendringer kolliderer vitenskapelige funn med isfjell av fornektelse. Ikke en gang pandemihåndteringen, tuftet på epidemiologisk ekspertise, har sluppet unna tvil, mistro og vaksineskepsis.

Vi aner konturene av et dyptgående problem. Det brer seg en mistanke i befolkningen om at vitenskapen har blitt en springfjær i maktens klo, heller enn å være samfunnets støttepilar. Denne tvilen fanges og forsterkes i sosiale mediers uendelige strøm av «alternative fakta», til enhver tid kun et tastetrykk unna.

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

På den andre siden av mistillitskløften strever mange akademikere under vekten av forventninger. Publikasjoner veier tungt i akademia, i et landskap hvor konkurransen er skarp og albuer spisse. Karrierefremgang veves tett med publiseringsfrekvens — tilsynelatende er dette en fornuftig praksis: en doktorgrad krever tross alt en viss kvantitet av forskningsarbeid, og professorater bør beviselig tildeles de som har bidratt betydelig innen sitt felt.

Men et ensidig fokus på publiseringens kvantitet, kan avlede oss bort fra de normative verdiene ved forskningen. Det innebærer en risiko for at tellingen av publikasjoner og lignende kvantitative mål reduserer forskning til en instrumentell affære for å nå karrieremål og opprykk, heller enn nytte for samfunnet. Denne ensidigheten kan, uten vår klare viten, puste liv i mistillitens glødende glør. 

Står akademikere i fare for å havne i publiseringens hamsterhjul, mens de edlere målene, de uselviske ambisjonene, forvitrer i bakgrunnen?

Norden

Vil skape en ny forsknings­kultur: — Det kreves en helt ny grunn­tenkning i akademia

Paradoksalt nok antyder nyere forskning at et ensidig fokus på personlige ambisjoner, slik som opprykk eller et høyt antall publikasjoner, kan spenne bein på vår egen velvære og karriereutvikling. Stanford-forsker og psykolog Kelly McGonigal fremhever i boken «The Upside of Stress» betydningen av mål som transcenderer egoet. McGonigal tegner et bilde av hvordan det å bidra til noe større enn oss selv har verdi; det gir oss mening, og det bedrer stresshåndtering. Det løfter oss og opp, og ja, interessant nok kan mål av uselvisk natur skjerpe våre prestasjoner på den personlige karrieresti — slik som jakten på det ettertraktede opprykket.

Når akademia spinner i sitt eget hamsterhjul av publiseringer, skjelver vitenskapens tillitsfundament ytterligere. Det fremstår essensielt å vri kompasset mot forskningens uselviske mål — å dyrke fruktene som ganger fellesskapet, ikke bare CV-en. Ved å feste blikket på vitenskapens samfunnsrolle, unngår vi at forskningen reduseres til en ensom jakt på egne meritter, og blir heller en brobygger i samfunnet, langt forbi kontorets fire vegger.

En slik kursendring krever at vi løfter blikket utover forskningsetikkens tradisjonelle grensemarkører — de metodiske og etiske avveielser innenfor rammen av våre individuelle prosjekter. For at forskingen skal kunne tjene en rolle som samfunnsoppdrag, er det essensielt at også de etiske aspektene innbefatter hvordan forskere og institusjoner kan bidra til det større fellesskapet. 

Dette er en oppfordring til å betrakte forskning gjennom et samfunnsteleskop, å bedømme dens virkning og relevans i et større perspektiv. Skal vi navigere forskningen mot mål som fremmer sosial velferd, rettferdighet og bærekraft, kreves det en ny form for kart og kompass — en etikk som favner vidt. Slik kan vi legge grunnlaget for en vitenskap som ikke bare søker svar, men som også aktivt bidrar til å forme et bedre samfunn.

Thomas Hylland Eriksen

— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil

Riktignok, det å være orientert mot et større samfunnsoppdrag, kan ikke legges på den enkelte forskers skuldre alene. Publiseringens hamsterhjul blinker som et varseltegn på dypere, strukturelle utfordringer innenfor akademia, og fordrer dermed løsninger på systemisk nivå. Tidligere nøt forskere stor autonomi i sitt daglige virke, men dagens akademiske miljø ser ut til å være dominert av en kultur hvor detaljstyring og begrenser selvstendig arbeid.

Når denne stramme tøylen kobles med publiseringens hamsterhjul, vil selv den mest motiverte forsker bli sliten. Dette er ikke en oppfordring til tilbakevending til en idealisert fortid der forskere opererte i fullstendig selvstyre, ubundet av ytre krav, men snarere et ønske om en ny balanse. Forskningsinstitusjoner har et ansvar for å skape rammer som muliggjør både frihet og nødvendig struktur, og hvor anerkjennelsen ikke bare veies i publiseringens kvantum, men også i samfunnsverdiens gullvekt.

Debatt ● Jan Helge Solbakk og Søren Holm

Forskningskultur på avveie: om toppforskning og publiseringsjag

Utfordringene med publiseringens hamsterhjul, og den overhengende mistilliten til vitenskapen, kaller på et skifte mot en mer samfunnsorientert tilnærming til forskning. Ved å løfte blikket fra antall publikasjoner og personlig vinning, inviteres vi til å gjenoppdage hva som driver oss ved kjernen av vårt virke. En slik tilnærming understreker betydningen av å ikke bare søke etterfølgelse av personlige mål, men også mål hinsides en selv, de av normativ art — å bidra til fremskritt, det kollektivt gode. 

Dette er ubestridelig ambisiøst, men i stormens øye er det mer risikabelt å forholde seg i ro enn å navigere mot en ny horisont.

Debatt ● Erika Eidslott

Kan man ønske seg mer i en jobb? Stipendiatlivet er ikke bare negativt