Stipendiatlivet er ikke bare negativt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det å ta en doktorgrad fremstilles ofte negativt. Mange opplever tilværelsen krevende, og det er etter mitt inntrykk disse erfaringene som synes å dominere debatten. 

Og denne dominansen er ikke uten grunn; faktorer som dårlige veilederforhold, utfordringer knyttet til medforfatterskap, og den sporadiske, men nesten uunngåelige følelsen av ensomhet som følger det å jobbe med et prosjekt på egen hånd er viktige å få frem i lyset, i all den tid de kan fungere som katalysatorer for nødvendige endringer. 

doktorgradsdebatt

Anbefaler ingen å bli stipendiat. — Tøft valg

Imidlertid finner jeg det beklagelig at debatten ofte reduseres til et ensidig fokus på de negative fortellingene, og dermed kanskje gir et skjevt inntrykk av doktorgradslivet som helhet.

Jeg minnes selv den noe avmålte responsen jeg selv mottok fra enkelte da jeg med begeistring fortalte at jeg skulle begynne på en doktorgrad. Jeg fikk nærmest et «huff da» tilbake, og anekdoter om kjente som hadde opplevd ph.d.-tilværelsen som nedbrytende affære. Men er dette hele bildet?

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

En postdoktors råd til nye stipendiater

Det negative narrativet om ph.d.-tilværelsen kjenner jeg meg heldigvis ikke igjen i. Skjønt, jeg er klar over at jeg snakker fra et privilegert ståsted; jeg har vært heldig med mine veiledere, og arbeider et sted jeg opplever som trygt og støttende, der stipendiater blir sett og hørt.

Mine egne positive erfaringer satt til side, så vil jeg likevel hevde at det å ta en doktorgrad i Norge generelt sett er en privilegert posisjon å være i. I USA, så vel som flere steder i Europa, er det ikke uvanlig at ph.d.-løpet ikke er lønnet, eller endog forbundet med skolepenger. Dermed må stipendiater manøvrere en krevende balansegang mellom fulltidsjobb og forskning, en situasjon som med det rette kan kalles slitsom.

Og av og til lurer jeg på om dette dystre narrativet om å være stipendiat nettopp kommer fra kontekster i andre land. Når jeg ser på såkalte ph.d.-memes på Instagram dukker det opp morsomme, utvilsomt iblant gjenkjennelige ting, men de formidler som regel et underliggende budskap av lidelse.

Og man er sin egen lidelse nærmest — argumentet om at andre har det verre i andre land, gjør ikke ens egne utfordringer mindre reelle, eller viktige. Likevel, når jeg tenker på vilkårene for doktorgradsstudenter andre steder, blekner mine egne utfordringer som stipendiat i Norge til sammenligning. Da kjenner jeg på at det å ta en doktorgrad i Norge tross alt er et privilegium. Vi får lønn, og får drive med dette som en fulltidsjobb — det reflekterer et samfunn som verdsetter forskning og utdanning.

Min doktorgrad

Forsket på hvordan verden måler sult