Debatt ● Ingvild Bergom Lunde
En postdoktors råd til nye stipendiater
Med mangelfulle systemer for konflikter, veilederbytter og intellektuell trakassering: du har min ytterste sympati.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kjære stipendiat, du som opplever at det butter imot — når samarbeid skranter, arbeidsmiljøet er problematisk og det er vanskelig å samarbeide med din veileder:
Etter mer enn ti år i akademia — som blant annet stipendiat og postdoktor — har jeg observert og hørt nok historier til at du har min ytterste sympati: dette er en skikkelig slitsom situasjon.
Stipendiater over hele landet melder fra om mangelfulle systemer for konfliktutsatte stipendiater. Dette er en sammensatt problemstilling, med flere problematiske sider. Så nå når Universitets- og høgskolerådet tilsynelatende ikke er helt sikker på hvordan de bør håndtere seksuell trakassering, da håper jeg vi også benytter anledningen til å finne gode måter å håndtere det professor Jan Helge Solbakk mener burde tas like alvorlig som sextrakassering, han kaller det intellektuell trakassering.
Intellektuell trakassering foregår per i dag i en akademisk akseptert gråsone, og det er nok det som gjør fenomenet så vanskelig å beskytte seg mot, spesielt som stipendiat, men også senere som postdoktor. Og muligens sliter også førsteamanuenser og professorer med dette. Hva er egentlig intellektuell trakassering, og hvordan kan du som stipendiat beskytte deg mot noe vi er usikre på hvordan vi skal håndtere?
Hvis du opplever at det er vanskelig å samarbeide med din veileder, da er det lurt å følge rådet om å bruke systemet og alle rettighetene du har. Ta opp problemene du opplever med veilederen din, det kan løse mye. Meld ifra til ledelsen om ting ikke endrer seg. Snakk med fagforeningen din. Bytt veileder om du føler det er riktig for deg. Skriv ned og dokumenter hendelser.
Det kan godt hende at det da går bra med både deg og den tidligere veilederen din. Noen veilederforhold når en naturlig slutt, og saken er ferdig. Ikke alle stipendiater er heller lette å veilede, og en veileder har også rett på å avslutte en veilederrelasjon.
Ikke nok med at intellektuell trakassering ikke bare leder til psykisk uhelse og sykmeldinger, det er også en utrolig slitsom karrierevei.
Ingvild Bergom Lunde, postdoktor, UiO
Det kan også være at det ikke alltid går like bra — noen ganger er ikke saken ferdig for deg som stipendiat ved et veilederbytte — men uansett er det lurt å forstå at det er en del følelser og erfaringer man skal igjennom, for du er jo i en utdanning hvor målet er å bli forsker.
En uformell — og kanskje underbelyst — del av denne utdanningen er å bedre forstå hvorfor veiledere er vanskelig å forstå seg på. Din veileder har kanskje brukt masse arbeidskapasitet og nettverk for å søke om dine lønnsmidler, og det vil være rart å da ikke få være veileder og medforfatter. Veilederen er oppriktig interessert i forskningen din og bruker masse tid på å veilede deg. Veilederen har nok også et ønske og behov for å etablere seg og utvikle sin faglige posisjon på det samme forskningsfeltet som deg. Veilederen mangler kanskje kunnskap om hvordan være en god veileder, og kan synes et veilederbytte er leit.
Men det er også helt reelt at din veileder sitter i en maktposisjon og hvordan veilederen handler kan påvirke din psykiske helse og karrierevei negativt, både under og etter doktorgraden. Du kan også oppleve at du ikke vet hva du har krav på.
Mitt råd er, i tillegg til å bruke systemet og å forstå din veileders side, å akseptere at systemet i seg selv ikke alltid kan beskytte deg mot intellektuell trakassering, verken på kort eller lang sikt. Systemet legger også til rette for dette. I dagens system er det for eksempel mulig at:
- selv om du kan si ifra til noen tidsskrifter at du ikke ønsker at enkelte personer skal fagfellevurdere deg, så kan en veileder bli spurt om å fagfellevurdere deg og si ja til dette fordi personen ikke ser på seg selv som inhabil,
- en
veileder kan publisere forskning påfallende lik din, uten å sitere deg,
- en veileder kan kjenne medlemmene i bedømmelseskomiteen din og mange av dine fremtidige mulige samarbeidspartnere og arbeidsgivere.
Det er en ganske lei situasjon. Hvordan skal du få frem din side av saken i disse scenarioene?
Mest sannsynlig har jo veilederen publisert betydelig mer enn deg og er i en fast stilling, mens du selv må hoppe fra midlertidige til midlertidige engasjementer. Du har heller ikke rukket å opparbeide deg noe særlig renommé. Det kan derfor være enklere for din arbeidsgiver og andre kolleger å høre mer på din veileders side av saken enn din. Dette må være tøft å oppleve. Samtidig er det er et faktum at veilederen kan være en person du kommer til å måtte forholde deg til i hele din yrkesaktive karriere. Så må du bare finne deg i det?
Det er en realitet at du nok kommer til å bli satt ut av spill flere ganger, om ikke av din veileder så også av andre i fagfeltet ditt — langt etter din disputas. Det bør jo også være slik, ettersom vi som forskere hele tiden skal utfordre hverandre for å kunne lage ny kunnskap. Da er det ekstremt viktig at vi alle vet forskjell på hva som er menneskelige feil og en sunn utfordring, og hva som er intellektuell trakassering, for så å handle deretter.
Hvis det er sånn at du sitter i denne leie situasjonen nå, så er mitt råd til deg å skape din egen uformelle heiagjeng: Andre veiledere og kolleger som tror på deg og din kompetanse og som vil deg vel. Snakk om det, få perspektiv på det, ta vare på deg selv. Du kommer deg igjennom dette og vil sammen med dine støttespillere stråle på din disputasdag. Det er viktig å huske at akademia er fullt av høyt motiverte og omsorgsfulle mennesker som vil det beste for forskning og for hverandre, og det er de som du til syvende og siste bør tillate å være toneangivende i din karriere.
Så kan vi krysse fingrene for at ikke bare Universitets- og høgskolerådet, men akademia nasjonalt og internasjonalt, finner gode måter å håndtere sitt intellektuelle metoo-fenomen. Ikke nok med at intellektuell trakassering ikke bare leder til psykisk uhelse og sykmeldinger, det er også en utrolig slitsom karrierevei.
Og husk på at selv om du aldri burde oppleve dette, så er det noe i at i motbakke så går det oppover. Du vil mest sannsynlig vokse enormt på denne erfaringen, bli trygg på deg selv og forhåpentligvis gjøre det du kan for selv å være en god veileder, skape et godt arbeidsmiljø og trives i jobben som forsker. Det er også helt innafor å komme fram til at akademia ikke er det du ønsker å bruke livet ditt på.
Hilsen en litt håpefull postdoktor
