intellektuell trakassering
Mener veiledere «misbruker» unge forskeres intellekt
Intellektuell trakassering bør tas like alvorlig som sextrakassering, mener professor Jan-Helge Solbakk.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
— Da metoo eksploderte skrev jeg til UiO-rektor Svein Stølen at det er veldig bra at Universitetet i Oslo setter seksuell trakassering på dagsorden, men at det er en annen form for trakassering som sannsynligvis er enda mer utbredt ved universitetet — intellektuell trakassering. Dere må også ta tak i det, sa jeg.
Det forteller Jan-Helge Solbakk til Khrono. Han er professor i medisinsk etikk ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, og har lenge engasjert seg i denne saken.
Professoren mener det er utbredt at seniorforskere og veiledere «misbruker» unge forskeres intellekt.
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
— På samme måte som for seksuell trakassering, bør hvert eneste tilfelle av intellektuell trakassering undersøkes skikkelig. Begge parters syn må fram. Men gang på gang undersøker ledelsen bare den ene siden, sier han.
Blir utnyttet
Nylig stilte Solbakk til universitetsstyret ved Universitetet i Oslo. Da satte han fokus på et manglende godt og trygt arbeidsmiljø.
Solbakk mener intellektuell trakassering bør tas på like stort alvor som seksuell trakassering. I over 20 år har han undervist i forskningsetikk og integritet i forskning for alle doktorgradsstipendiater ved Det medisinske fakultet, UiO.
Her blir stipendiatene blant annet bedt om å identifisere etiske utfordringer i prosjektet sitt og fortelle om utfordringer de har hatt som stipendiat.
— Jeg ser at en del av stipendiatene, særlig de som kommer fra andre land og kulturer, opplever seg misbrukt — i den forstand at noen veiledere og seniorforskere i forskningsgruppen deres tvinger seg på som medforfattere i artikler, uten å ha bidratt nok. De kan for eksempel argumentere for at dette er strategisk viktig når det skal skaffes eksterne midler, sier Solbakk.
Mange av stipendiatene kommer fra kulturer med andre hierarkiske strukturer enn Norge, og dette blir utnyttet, ifølge Solbakk.
— De er vant til at når en professor sier at du skal gjøre noe, så bare gjør de det. Jeg ser ofte at de er godt informert om sine plikter, men at de står med hatten i hånda når det gjelder egne rettigheter. Mange yngre forskere fra andre kulturer blir ikke godt nok ivaretatt, sier han.
Solbakk sier at han lenge har fungert som en uoffisiell hjelper man kan snakke med når man havner i denne typen situasjoner.
— Det har dannet seg et rykte om at jeg er en man kan snakke med. Så jeg har fått mange slike henvendelser, sier han.
Det er bare nå nylig at det har kommet et eget vitenskapsombud ved UiO, i tillegg til forskningsombudet for klinisk forskning ved UiO og Oslo universitetssykehus.
Flere blir langtidssykmeldte
— Hvorfor er dette så alvorlig?
— Jeg har sett tilfeller av unge, fremragende forskere som blir langtidssykmeldte og påført alvorlige depresjoner på grunn av dette. Det er grunn til å ta dette på fullt alvor, sier Solbakk.
— Hvorfor blir man syke av dette tror du?
— Hvis du føler at det du har jobbet og strevet med i månedsvis blir viderefordelt til andre, uten at disse har bidratt, føler du deg utnyttet. Akademia er et ekstremt kompetitivt område i samfunnet. I idretten har man tre medaljer. I akademia er det egentlig bare én medalje. Du må være først ute med en publisering om et nytt, interessant, relevant og originalt funn. Er du ute som nummer tre betyr det ikke det samme for din suksess, din mulighet for finansiering og for fast stilling, sier han.
Det er særlig i de medisinske fagene og de matematisk-naturvitenskapelige (matnat) fagene at intellektuell trakassering er utbredt, ifølge Solbakk.
Glemmer å ta av seg overlegehatten
— Spørsmålet blir da hvorfor etablerte forskere holder på sånn overfor yngre forskere?
— De fleste tilfellene skjer innen klinisk forskning. De aller fleste professorene innen denne typen forskning har en professor 2-stilling. Hovedjobben deres er å være overlege. De aller fleste med slike stillinger gjør en fantastisk jobb som forskere, men noen utnytter grovt sine stipendiater og yngre forskere, sier han.
Solbakk mener dette kan skyldes noe så enkelt som at legene har relativt liten tid til å drive med egen forskning. De har gjerne bare én dag i uken de kan bruke til dette.
— Noen av dem glemmer av og til å ta av seg overlegehatten, og driver forskergruppen på samme måte som de driver klinikken — der det er et veldig strengt hierarki. I forskningen er det helt andre idealer. Her er det argumenter og fakta som skal være det avgjørende. Ikke hvem som er professor eller leder, sier han.
Trakasseringen kan også ha en annen forklaring:
— Både i medisinsk forskning og i matnat-forskning bruker man ofte mye tid på laboratoriet. Mange stipendiater kommer til prosjekter som allerede er ferdig utviklet. De skal bare gjøre en del av prosjektet. Dette kan gjøre at noen veiledere og seniorforskere sier «jeg laget prosjektet. Det betyr at jeg har rett til å være medforfatter på alt».
Mener ledelsen ser vekk fra egne retningslinjer
Solbakk mener det er en tendens til at ledelsen gjennomgående og systematisk tror mer på seniorforskere og veiledere enn de unge stipendiatene, når det oppstår konflikter.
— Det er på sett og vis forståelig. De har oppnådd en fast akademisk stilling, og de har oppnådd en form for kredibilitet og troverdighet. Men UiO og universitetssykehuset har implementert regler for hvordan slike saker skal undersøkes. Likevel ser jeg gang på gang at de ikke følger sine egne spilleregler. Det er et stort problem, sier han.
I denne typen saker prøver man å finne en løsning på lavest mulig nivå, men av og til havner sakene hos fakultets- eller universitetsledelsen.
Vil ha mentorordning
Solbakk har foreslått at alle nytilsatte — både administrative og akademiske — fra andre land og kulturer, bør få en mentorordning, slik at de blir gjort kjent med hva slags plikter og rettigheter de har som arbeidstakere ved universitetet.
Han forteller at mange unge forskere som kommer til Norge, kommer hit alene.
— De jobber gjennomgående mye mer enn sine norske kolleger. De mangler ofte et sosialt nettverk, og lever derfor også mer på kontorer og laboratorier. Hvis universitetet har ambisjoner om å bli et renommert universitet — også internasjonalt, må de ta mye bedre vare på alle sine yngre forskere. Ikke minst forskerne fra andre land, avslutter han.