Debatt ● Erika Eidslott
En sommer med «morning pages»
Når en akademisk deadline strammer sitt ubarmhjertige grep, kan kreativiteten virke som en flyktig drøm — vanskelig å fange, nesten umulig å mane frem. En sommer i Kroatia ble mitt forsøk på å smelte sammen arbeid og ferie.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I mai fikk jeg min første artikkel i avhandlingen tilbake, med ny oppgitt deadline og major revision.
Umiddelbart kjente jeg et press som føltes overveldende. Dette var min første erfaring med revisjonsprosessen. Som novise innen akademia, føltes det vanskelig å vurdere hvor mye tid jeg trengte for å imøtekomme kravene.
Å jobbe under en slik frist var noe annet enn å kunne polere en artikkel og sende den inn når jeg selv følte meg klar.
I takt med at deadline stadig nærmet seg, begynte utsiktene til fire ukers uavbrutt ferie å falme. Den frydefulle utsikten til å la hodet ligge brakk bleknet, og jeg satt igjen med en følelse av utilstrekkelighet — ikke bare manglet jeg tid, men kanskje også de nødvendige ideene.
Samtidig ønsket jeg å bevare en slags feriefølelse i arbeidet. Jeg skulle tross alt til Kroatia likevel.
Tanken på å skrive på balkongen og på fortauskafeer ble en måte å romantisere arbeidet på. I tillegg lurte jeg på om det var en måte jeg kunne lette selve skriveprosessen; for med tidspresset var det som om min kreativitet og inspirasjon fordampet, og jeg begynte å bekymre meg over hvordan dette skulle gå.
Kreativitetens lunefulle vesen kan ofte være en kilde til frustrasjon.
Erika Eidslott
Kreativitetens lunefulle vesen kan ofte være en kilde til frustrasjon. Det er ikke som å gjøre noe rent instrumentelt, som å stable banankasser. Man kan ikke bare møte opp på kontoret med en plan om å produsere et visst antall ideer til et diskusjonskapittel, dermed basta.
Kreativiteten lar seg ikke tvinge frem med makt og vilje, men det finnes metoder som kan gi den rom til å blomstre.
I major revision-stresset snublet jeg over en klassiker innen kreativitet — The Artist's Way av Julia Cameron. Og timingen skulle vise seg å være uovertruffen. Camerons bok har lenge blitt anerkjent som en uvurderlig ressurs for dem som ønsker å utvikle og styrke sin kreative praksis. Boken, som opprinnelig ble utgitt i 1992, er et 12-ukers program designet for å hjelpe kunstnere, hvis betydning må forstås i vid forstand — det kan romme forfattere, malere, musikere eller akademikere — med å gjenoppdage og revitalisere sin kreative energi.
Camerons praksis hviler på en grunnleggende overbevisning om at alle mennesker er kreative. Således forstås kreativitet som menneskers naturlige tilstand. Og det er det ikke vanskelig å enes om; alt i vår verden har vitterlig utspring i en idé, før det materialiseres i virkeligheten, om det så er et busstopp eller en forskningsartikkel. Først må noen få en idé. Cameron trekker linjer til Gud og universet som kilder til denne kreative energien. Selv om noen av hennes prinsipper kan virke radikale, sprø eller «woo-woo», som man sier på folkemunne, trenger man ikke å omfavne verken religion eller det esoteriske for å få fullt utbytte av boken.
Selve hjørnesteinen i The Artist's Way er det Cameron kaller for «morning pages». Det innebærer å skrive tre sider hver morgen, helt usensurert, uten forventninger til verken kvalitet eller mening. Bare skriv, tøm hodet, og la tankene flyte fritt. Cameron mener at morning pages fungerer som en ventil for det underbevisste, og tillater tankene å bevege seg fritt, uten frykt for vurdering eller kritikk.
I begynnelsen føltes det som dårlig, endog elendig tidsbruk å bruke mine beste morgentimer på fri skriving, når jeg heller burde fokusert på artikkelen. Men det å sette av tid til å skrive fritt hver morgen, skulle vise seg å være en investering i tid som ga avkastning på uante måter for arbeidet.
Jeg ble ofte overrasket over hva som dukket opp på siden da jeg bare skrev uhemmet. Det som i utgangspunktet virket som en tilfeldig strøm av bevissthet, en merkelig symbiose av forskning, tanker og personlig liv, viste seg ofte å være kimen til en ny idé, et nytt perspektiv, eller en løsning på et problem jeg hadde grublet over. Denne prosessen med å finne mening i det tilsynelatende tilfeldige speiler en av kjernene i akademisk arbeid, nemlig abstrahering.
Denne prosessen med å finne mening i det tilsynelatende tilfeldige speiler en av kjernene i akademisk arbeid, nemlig abstrahering.
Erika Eidslott
Abstrahering er en viktig del av essensen i det akademiske arbeidet for oss som ikke tilslutter oss naturvitenskapene. Og dette er i bunn og grunn en kreativ prosess. Vi har empiri og funn, men hva betyr dette? Hvilke metaforer og symboler kan vi bruke for å gi mening til våre funn?
Ofte har svarene kommet til meg gjennom fri skriving i morning pages. Gjennom The Artist's Way har jeg dessuten lært meg å stole mer på min evne til å abstrahere, og å betrakte denne prosessen som en form for kreativ utforskning. Det handler om å se bakenfor det åpenbare, å finne forbindelser og mønstre som ikke umiddelbart viser seg, og å formulere dette på en måte som setter funn og empiri i en større sammenheng, til dypere forståelse.
The Artist's Way minner oss om at kreativitet er en gave — en ressurs vi får tilgang til når vi skaper rom for den. Denne innsikten har vært frigjørende for meg som en tidvis stresset akademiker, fanget i en tankegang om at det verken er nok tid eller ideer til å fullføre arbeidet. Cameron lærer oss at i det grenseløse, i det som flyter — som i morning pages — kan vi paradoksalt nok finne orden og struktur på de mest uventede måter.
Det er når vi slipper taket og slutter å presse frem ideer at de ofte kommer.
Nå er sommeren på hell. Jeg har sendt inn ny versjon av artikkelen min. Og jeg minnes morning pages på fortauskafeer i Kroatia i pittoreske omgivelser.
Inn i høsten, og inn i min akademiske karriere videre, tar jeg med meg morning pages som praksis. Det gir en trygghet og ro at jeg ikke trenger et metaforisk brekkjern og et stramt grep for å få en god idé, men at kreativiteten snarere alltid er der; den trenger bare å få rom til å flyte, slik som i et word-dokument uten grenser, uten hemninger.