Skjult forfall i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Noe alvorlig er i ferd med å skje i akademia. Vi ser tegn på sviktende ledelse og økende maktmisbruk innen sentrale akademiske miljøer for forskning og høyere utdanning i Norge. Selv om mye naturligvis også er bra og det skjer viktige fremskritt innen akademia, finnes samtidig alarmerende tegn til forfall, som må erkjennes for å kunne bremse og snu en skadelig utvikling. 

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor

Det er disse truende tendensene vi fokuserer på her: At sterke akademiske tradisjoner, verdier og normer om åpenhet, integritet, kvalitet og ærlighet undergraves innenfra. Er universitetene, som fristed for åpen sannhetssøken, debatt og kritikk, i ferd med å forvitre? 

For de fleste utenfor akademia er denne utviklingen ukjent, og vår beskrivelse kan virke overdrevet, til dels utrolig. Mange har naturlig nok stor tiltro til universitetene, som de viktige og prestisjetunge institusjonene de er; dette er også vårt utgangspunkt. Vi vil understreke at vi er entusiastiske tilhengere av vitenskapen og universitetene, og den viktige akademiske tradisjonen de er bærere av. 

Norden

Vil skape en ny forsknings­kultur: — Det kreves en helt ny grunn­tenkning i akademia

Det vi setter søkelys på her er noen nye, alvorlige tendenser til forfall i denne stolte tradisjonen — en tradisjon som nå er viktigere enn noensinne, og fortsatt inneholder noe av det beste i vår kultur. Det er nettopp av begeistring for og kjærlighet til vitenskapen, universitetene og de akademiske verdiene at vi tar opp disse problemene. Vitenskapens største styrke er dens evne til kontinuerlig kritisk selvransakelse og feilretting. Når denne kritiske korreksjonen svikter, er det alvorlig fare for forfall.

Flere av oss har erfart at ledere skjuler og bagatelliserer alvorlige problemer og hindrer innsyn og diskusjon, og at ansatte ikke tør snakke åpent av frykt for å skade sin forskerkarriere. Vårt inntrykk er at slike forhold øker i omfang. Unge forskere rammes oftere av mer autoritær ledelse, sterkere rivalisering, og splitt-og-hersk-metoder. De tilvennes å undertrykke egen ytringsfrihet, stikk i strid med universitetenes verdier.

Redusert samhold og økende ytringsfrykt og -engstelse rammer særlig unge, men også seniorforskere opplever en økende maktarroganse fra ledere. Produktive forskningsgrupper motarbeides, miljøer brytes ned og personer lider urett. Samfunnet har investert milliardbeløp i forskning og utdanning, men mye verdifullt arbeid, ressurser og talent sløses bort. Dette er svært kostbart for storsamfunnet.

Denne foruroligende utviklingen i akademia er lite kjent og vanskelig å oppdage. Den skjules av engstelig taushet og resignasjon blant ansatte, som opplever at saklige argumenter oversees, og dokumenterte overgrep og endog ulovligheter forties og bortforklares. Vi har sett at noen ledere ikke følger sine egne spilleregler når konflikter skal undersøkes, og at ledelsen støtter den sterkeste part, slik at unge forskere ofte ikke når gjennom med berettigede klager.

Debatt ● Jan Helge Solbakk og Søren Holm

Forskningskultur på avveie: om toppforskning og publiseringsjag

Situasjonen er så alvorlig at vi må rope et varsko; problemene må diskuteres åpent og granskes for å løses. Det vi beskriver gjelder systemfeil som skader både ansatte, ledere og storsamfunnet. Selvsagt var ikke «alt bedre før». Situasjonen er svært sammensatt, med store forskjeller og gråsoner, og naturligvis også lyspunkter; men det er grunn til alvorlig bekymring over utviklingens hovedretning.

Hvordan kan dette skje? Universitetene som arbeidsplass har sine særtrekk:

(1) Kompetansen finnes hovedsakelig på nivåer under ledersjiktet; hos selvstendige forskere som formulerer forskningsspørsmål og bestemmer mål og metoder, og selv skaffer pengene.

(2) Forskere flest er glødende opptatt av sitt fag, og har lite fokus på ledelse. Derfor kan de få som ønsker det få makt nokså lett, til dels ut fra markeringsbehov mer enn egnethet og kompetanse.

(3) Før var lokal ledelse som regel en deltidsoppgave, en plikt som gikk på omgang blant vanlige forskere; men nå er ledelse oftere en egen karriere — og snarvei til makt over kolleger og høyere lønn.

(4) Mange forskere lider under konstant tidsnød, økende jag etter penger og byråkratiske krav, som fortrenger forskning og undervisning. De mangler tid og energi til å protestere, som dessuten kan være risikabelt.

(5) Tendenser til mer hierarkisk ledelse, linjestyring som hovedprinsipp og et styrket sjikt av akademiske ledere som støtter hverandre, har trolig forsterket problemene.

(6) Reell medbestemmelse og demokrati undergraves; få orker å engasjere seg og søke lederstillinger. Ofte er det kun én kandidat (intet valg), dårlig oppmøte på valgmøter, og svakt engasjement.

(7) Det kan også være direkte interessekonflikt mellom ledere og forskerne de skal lede, som konkurrerer om de samme ressursene. Dersom en leder hindrer at konkurrerende forskere (som hen er sjef for) får bevilgninger, kan det øke lederens sjanse til selv å vinne. Slike motsetninger mellom ansatte og ledere er trolig ganske enestående for akademia, men diskuteres sjelden.

(8) Maktmisbruk kan kamufleres på snedige måter, og bak naive forestillinger om at akademikere er blottet for egeninteresser. Ledelsens rapportering tilslører ofte konflikter, slik at debatt og mottiltak hindres. 

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

Som forskere og universitetslærere har vi viet mange tiår til forskning og miljøbygging. Det er svært ubehagelig for oss å kritisere våre egne institusjoner offentlig. En misforstått lojal taushet har lenge hindret slik åpen debatt, men vi føler nå en plikt til å sette et søkelys på problemene, for å finne løsninger.

Vår kritikk kan kanskje virke ensidig, men vi har selv vært ledere og vet at det ikke er lett, og at ledere kan bli presset til å delta i prosesser mot sitt ønske, og rammes også selv ofte av systemsvikt. Vi oppfordrer derfor ledere til selv å bidra til å belyse problemene og støtte nødvendige endringer, til alles beste.

Her kan vi bare gi en sterkt forenklet skildring av disse innfløkte problemene. Av hensyn til de involverte, kan vi ikke gi spesifikke eksempler, selv om mye dokumentasjon finnes.

Danmark

Sier opp og tar et kraftig oppgjør: «En giftig fryktkultur gjennomsyrer universitetene»

Vi kan forstå at det er vanskelig for dem som ikke selv har opplevd forholdene på nært hold, å vite hva som er sant. Alvorlige bekymringer og påstander må naturligvis undersøkes og dokumenteres, men det er dessverre ikke mulig innen rammen av en kronikk; det trengs en grundig gransking. Vi vil også presisere at det er store forskjeller mellom ulike miljø, og noen av oss har erfaring med utmerket ledelse ved eget institutt. Nettopp denne kontrasten mellom godt miljø og lederskap noen steder, og tegn til dysfunksjonell ledelse andre steder, viser at problemene ikke er uunngåelige, men kan løses.

Hva kan gjøres? Vi har ikke sikre fasitsvar; problemene må først frem i lyset og diskuteres. Trolig bør makt- og styringsstrukturene i akademia belyses og revideres, og langt bedre varslingssystemer må innføres. Ærlige, kritiske tilbakemeldinger er helt nødvendige for å hindre forfall og er den beste hjelp til forbedringer. Målet må være å redusere urett og sløsing med ressurser, arbeid og talent, til beste for både ansatte og ledere, forskningen og storsamfunnet. 

Som et første trinn i prosessen ber vi med dette rektorene ved norske universiteter og høyskoler om å svare på følgende spørsmål: Vil dere sette et grundig søkelys på disse problemene, og motta den rikholdige dokumentasjonen som finnes? Hva vil dere gjøre for å løse problemene? Vil dere sørge for at vitner og varslere sikres full anonymitet og beskyttes effektivt mot represalier?

I tillegg til oss seks som har skrevet og signert denne kronikken, deles våre bekymringer og synspunkter av minst 30 andre professorer og en rekke yngre forskere som vi har hatt kontakt med de siste to årene. Disse har bred erfaring fra ulike fag og ledelsesnivåer fra 6 universiteter og høyskoler og fra Det Norske Videnskaps-Akademi. Flere av oss tar sikte på å følge opp med artikler som utdyper problemstillinger som bare er nevnt kort her.

Thomas Hylland Eriksen

— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil

Innlegget er skrevet av: Kaare M. Gautvik, Bernt Hagtvet, Olav Sand, Jan Helge Solbakk, Johan F. Storm, Aksel Tjora

KMG er professor emeritus i medisinsk fysiologi og tidligere mangeårig hovedtillitsvalgt for Den Norske Legeforening ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO).

BH er professor emeritus i statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO.

OS er professor emeritus i biologi ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO, og kjent lærebokforfatter.

JHS er professor i medisinsk etikk og leder et EU-prosjekt (ERC Advanced Grant) i etikk ved Det medisinske fakultet, UiO.

JFS er professor emeritus i nevrofysiologi, leder av EU- og NFR/NRC-prosjekter ved Det medisinske fakultet, og leder av Akademisk forum (tidligere Professorforeningen) ved UiO, men skriver denne kronikken for egen regning, ikke som leder av Akademisk forum.

AT er professor i sosiologi ved NTNU, og medlem av NTNUs styre som representant for de ansatte.

KMG, BH, OS, og JFS er alle medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA), og noen er også medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), Forskerforbundet, Akademisk Forum (Professorforeningen), og/eller Den norske legeforening, mm.

Vi skriver imidlertid denne kronikken uavhengig av de organisasjoner vi er tilknyttet, basert på våre erfaringer som universitetsansatte forskere.