Ikke arrogant og nedlatende i universitets­debatten, men trist og skuffet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Siden i vår har det gått en debatt om universitetenes kvalitet i dette landet. I hovedtrekk har ordskiftet vært konstruktivt — ikke minst takket være statsråd Oddmund Hoels konferanse i regjeringens representasjonslokaler på forsommeren og hans svar til meg i Klassekampen.

Debatten har ikke unngått nokså kraftige personkarakteristikker av undertegnede. Det tar jeg sportslig. Men noterer at jeg må ha tråkket på noen ømme tær. Trøsten finner jeg i Harry S. Trumans råd: If you don’t like the heat of the kitchen, leave the kitchen.

Jeg befinner meg fremdeles i kjøkkenet, og har ikke tenkt å søke tilflukt andre steder på en stund.

Debatt ● Bernt Hagtvet

University of Storhove?

Her skal jeg svare på to inserater i Khrono: 1. «Kompleksitet og mangfold. Svar til Hagtvet fra stankelbein-land» av Jan Messel og Hilde Gunn Slottemo (8.8) og 2. direktør i Nokut, Kristin Vinje: «Var alt så mye bedre før, Hagtvet?» (7.8). Begge reiser begge grunnleggende spørsmål i dette ordskiftet.

Jeg starter med Messel/Slottemo.

Og først om form: Mine motdebattanter anklager meg for å være «nedlatende» og «arrogant», og at denne formen hindrer en mer konstruktiv debatt om problemene i høyere utdanning.

OK, la meg ta litt selvkritikk. Jeg kunne ha nedtonet noe av mine sarkasmer, særlig i omtalen av mitt gamle arbeidssted på Storhove i Lillehammer (nå INN Høyskole, snart «universitet»).

Men temperaturen her kommer ikke av arroganse fra min side. Den kommer av fortvilelse og skuffelse over mistakene i denne sektoren siden Bologna-prosessen og den etterfølgende kampanjer for nye «universiteter» for over 20 år siden.

Vi har nå et system av høyere utdanning i Norge som må være et av de svakeste i Europa.

Dette angår en hel generasjon unge mennesker som ikke kjenner andre universiteter eller andre utdanningsvirkeligheter (de er på sett og vis beskyttet av sin egen uvitenhet).

Debatt ● jan messel og hilde gunn slottemo

Kompleksitet og mangfold. Svar til Hagtvet fra stankelbein­land

Ja, i neste instans dreier denne debatten seg om hele landets intellektuelle førlighet og internasjonale omdømme — og indirekte landets demokratiske fremtid, avhengig som den er av kunnskapsfundert debatt og vitenskapsrespekt

Det er ikke minst dette siste aspektet som nå er truet. Dette er et perspektiv som helt mangler hos mine motdebattanter.

Sorry, Messel og Slottemo. Jeg gir meg ikke. Dette er en problematikk som handler om mye mer enn universitetsskilt langs veien og min debattform.

Jeg fastholder at det er skjedd en til dels dramatisk nedkutting av akademiske standarder de siste 20 år i kjølvannet av Bologna-prosessen og den resulterende utvanningen av universitetsbegrepet.

Noe av det mest interessante er at dette forfallet er skjedd uten noen smerteskrik å snakke om i det siste fra det akademiske personalet (med unntak av protestene da universitetene ble forslått omgjort til bedrifter for snart 20 år siden, under statsråd Kristin Clemet).

Tore Rem har i sin siste bok Ironisk nok (2024) trykt opp igjen de sentrale dokumentene fra striden den gang (se s. 482 ff.) I mangt er vår debatt i dag en gjentakelse.

Man må spørre: Hvorfor er det så få universitetslærere som engasjerer seg i denne debatten om hele universitetssystemets innhold og framtid? Er de blitt en gjeng skriftlærde som drukner i administrasjon og er mest opptatt av å pusse på sine CV-er? 

Thomas Hylland Eriksen

— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil

(For en oppsummering av den internasjonale debatten om truslene mot universitetene, se f.eks. Peter Fleming, Dark Academia. How Universities Die (2021), og antologien jeg var med på å utgi i 2017: Dannelse. Tenkning. Modning, Refleksjon).

Hvorfor er det så få av de vitenskapelig ansatte som tenker helhetlig om universitetenes særpreg som arnested for tenkning, ja som møtesteder for søken etter sannhet. Ja, sannhet. Som tenker videre enn sine faglige bokser. Som tenker som universitetsfolk, ja, tør jeg si intellektuelle? Er alle blitt fagidioter?

For se hva Bologna-prosessen og jaget etter den fiktive universitetsstatusen har medført av uheldige bi-effekter:

Debatt ● bernt hagtvet

Kjerkolifiseringen av norske universiteter må stanses

Oppflising av mastergradsstudiene i vaklevorne utgaver uten dypere kontakt med brede fagtradisjoner (eks. «kunnskapsledelse»). Jeg har kalt denne trenden «kjerkolifisering», språklig og substantivt forfall.

«Kjerkolifiseringen» kan like gjerne ta form av såkalte «erfaringsbaserte» mastergrader. Slike opplegg synes å være rene kommersielle tiltak, også for de gamle universitetene (f.eks. UiO).

Festen er over for høyere utdanning, sier Oddmund Hoel. Etter hvert som hestene bites i krybben, slik det nå ligger an i vår sektor, som ikke får flere penger, jfr. Oddmund Hoels advarsel om nedkutting av stillinger — etter hvert som denne politikken fortsetter, vil flere og flere kaste seg inn i dette markedet.

Her har Nokut en oppgave med å kvalitetssikre og unngå de rene Potemkin-kulisser. Vil Nokut være oppgaven voksen? Er ikke sikker.

At statsråder tas i fusk er bare toppen av isfjellet.

Poenget med offentlig finansierte universiteter er jo nettopp å hindre en slik kommersialisering. Hindre at universitetene blir likere de stykkprisbaserte forskningsinstituttene. Disse tendensene er nok et resultat av den oppløsningen av oppgavefordelingen mellom universitet/høyskole/instituttsektor som er et resultat av Bologna og regionaliseringen av universitetene.

Sniker denne kommersialiseringen seg inn bakveien på breddeuniversitetene, under dekke av misbruk av hevdvunne akademiske titler, står vi overfor nok et ikke-intendert resultat av en uheldig prosess.

høyere utdanning

Flere får A, og færre stryker. Samtidig er det faglige nivået lavere enn før: ­— Reelt bekymret

En annen effekt er nedsablingen av ex.phil. — forberedende prøver, et pedagogisk nybrottsarbeid av Arne Næss etter erfaringen med nazismens barbari. Ex. phil. var ment å føre studentene inn i den akademiske kulturen (gjennom øving i saklighet og metodebevissthet) og inspirere dem til kontakt med klassiske, ja, evige spørsmål i tenkningens historie. Og skape interesse for forskning. Fremme intellektuell nysgjerrighet. Inspirere til evnen til å stille interessante spørsmål om natur, menneske og samfunn.

Samtidig lå det under at studier er en form for eksistensiell praksis som kan og bør forme et helt liv. Som det ble sagt i Kulturbrevet i 1945: Kultur høyner livstemperaturen.

Vi ser også fortynning og ekstrem spesialisering av doktorgradene, som ofte blir lett forvokste utgaver av de gamle hovedfagsavhandlingene, uten en bred innføring i fagenes historie og metoder, som er vanlig i verdens beste universiteter i graduate schools og forkurs på masternivå.

kvalitet

Hagtvet: — Studenter må utfordres, ikke kjæles med

I samme lei ble felles avsluttende eksamener til hovedfag kastet på båten. Hvorfor? Hvorfor? Resultat av byråkratiske beslutninger uten videre faglig debatt. De som mener dette har med kvalitet å gjøre, driver med semantisk gymnastikk.

Videre: Svekkelse av den klassiske humboldtske lærefriheten gjennom større vekt på utenfra-finansierte prosjekter på universitetene, som igjen har ført til et evig søknadsmas og pengefiksering, som oftest fånyttes. Og økt makt til administrasjon og byråkrater.

Og i tillegg: Økende press på å publisere internasjonalt, hvilket har ført til nye åpninger for fusk og plagiat Dette påpekte jeg for mer enn 10 år siden og kan vanskelig se at dette stemmer dårligere i dag. At selveste forskningsstatsråden ble tatt i tekstjuveri, sier jo det meste. 

Dette presset har også ført til nedtoning av undervisning (som ikke er karrierefremmende), og svekkelse av de vitenskapelig ansattes deltakelse i debatter som offentlig intellektuelle. Jeg mener at det er for mange akademikere ved norske universiteter og for få intellektuelle, dvs. fagfolk med sans for handlingskonsekvenser av ideer og respekt for helhetssyn og med vilje til å meddele seg til offentligheten. (Om intellektuelle som begrep og historisk fenomen, se min artikkel ‘Intellektuell’ i PaxLeksikon.)

Vi ser en økende innsnevring av unge menneskers studievalg gjennom å fase dem inn et treårig BA-løp der de tvinges til å konsentrere seg om ett og bare ett fag før de velger et MA-løp.

Svaret må være: Ikke påfør ungdommen yrkesvalg for tidlig! La dem prøve seg bredt og bli utfordret på flere felter!

Den nye BA-eksamen i Norge er en ren fattiggjøring. Det har UiO omsider skjønt og har innført en fireårig BA i form av en britisk PPE-eksamen (Philosophy, Politics and Economics). Overmodent. Jeg har foreslått dette for tretti år siden. Dra til Skottland og se hva skottene får til av kvalitet, bl.a. en fireårig BA.

Debatt ● per esben svelstad

Oslo er verdas Storhove

Den gamle cand.mag.-eksamen lot i alle fall ungdommen prøve seg i tre fag før de gikk videre på hovedfag. Å kalle dette «kvalitet», som «Kvalitetsreformen» sa, er å gjøre vold på språket. Slutt å bruke dette begrepet. Det dreide seg aldri om kvalitet men om forkortning og gjennomstrømming. Tempo, ikke konsentrasjon og fordypning.

Samtidig foregår det en byråkratisering av universitetene i takt med det nye skjemaveldet og den økende mistilliten til det akademiske personalets evne til å styre seg selv. Professorene er nær på å infantiliseres. Og der tilliten forvitrer kommer makten inn, det er en gammel innsikt.

Universitetene trues nå av å bli kjerneeksempelet på Max Webers analyse av jernburet i modernitetens tidsalder: alt underlegges mål-middel rasjonalitet med ledsagende kontrollregimer rundt nidkjære byråkraters tempeldans og økende syn på seg selv som universitetenes kjerne — og professorene som underordnede pramdragere.

Debatt ● Kathrine Skretting

Hva er et universitet i 2024? Et svar til Bernt Hagtvet

En venn av meg ved et naboinstitutt fikk en gang beskjed fra administrasjonen om at han ikke kunne ta imot en større sum forskningspenger fra EU fordi han hadde passert 70 år.

Når skal universitetene oppdage at de fleste av oss lever lenger og er ofte faglig på topp ved fylte 70 år? Jeg har foreslått å kutte ut fakultetsnivået om det er så viktig å spare penger.

Universitetene skal nettopp ha distanse til umiddelbare nyttebehov i samfunnet (derav beskyttelsen av grunnforskningen). Gjennom denne relative fristillingen i form av lærefriheten kan universitetene best gi tilbake til samfunnet kompetanse og kunnskap.

Universiteter er kunnskapsbaser som lager opplagsnæring som kan danne springbrett for utvikling av nye felter vi ikke visste om da vi laget dem.

Som Fredrik Barth sa det: Intet er mer praktisk enn en god teori.

Til sist har Bologna og etterfølgende reformer ført til et syn på studenter som strassburger-gjess som skal presses ned lik gåseleverpostei med tilmålte doser pensa og så slaktes, dvs. sluses gjennom til lavere forventninger — for ikke å skade budsjettet. Gjennomstrømming, ikke kvalitet, er og var normen. Nå ser vi hva vekttallsproduksjon betyr i praksis.

Og oppløsning av muntlig eksamen og økende bruk av hjemmeeksamen har, i en tidsalder med KI, åpner for det rene spillfekteri.

Universitetene blir uten mulighet til å teste ut hva studentene har tilegnet seg. Vi må tilbake til tøffe eksamener på universitetet uten adgang til nettet. Slutt med alle former for snillisme. Snillisme er å gjøre studentene en bjørnetjeneste.

Tilbake til Messel og Slottemo. De anklager meg for ikke å se at regionaluniversitetene har uteksaminert en rekke «flinke og dyktige» profesjonsutøvere, og at jeg i min «medabling» underkommuniserer i min «nedsabling» hvor «differensiert og kompleks» høyere utdanning er i Norge.

Stort intervju

« … det handler ikke bare om å utdanne en elite …»

Det har ikke vært min mening å nedvurdere verken personalet eller profesjonsutøverne, ei heller deres studenter hvor de enn måtte være i landet. Hvis dette er inntrykket, er jeg lei for det.

Men igjen: Jeg beklager hvis formen ble uheldig, Men min intensjon har tvert om vært å påpeke noen uheldige sider ved jaget etter universitetsstatusen, som jeg har skissert ovenfor.

Messel og Slottemo innrømmer at jaget etter universitetsstatus var motivert ut fra et ønske om å få del i den «prestisjen som en universitetsstatus ville gi».

Presis!

Her ligger noe av essensen i vårt ordskifte. Men tomme begreper gir ikke prestisje; de er bare fasader. Og veiskilt. Og studentene utfordres ikke, de dilles med.

Ingen er mot å se at høyere utdanning er karakterisert av mangfold med «hovedvekt på profesjonsutdanninger» som Messel og Slottemo skriver. Men hvorfor kalle disse institusjonene «universiteter». De er jo ikke det.

Nå har vi også sett hvilke skjevheter og tap av kvalitet dette jaget fører til.

Debatt ● Bernt Hagtvet

Hvorfor dette jaget etter en tom universitetsstatus?

Navn er ikke likegyldige, de har handlingskonsekvenser.

At statsråd Hoel nå har bestemt at vårt land på 5,3 mill. sjeler nå får ca. 20 «universiteter», viser dessverre de sletteste sider ved Senterpartiet: misforstått regionalpopulisme.

Jeg er lei for at jeg må være så skarp. Men som det heter i Bibelen: Sannheten skal frigjøre eder.

Distriktene, som har min fulle støtte, får stener for brød. I stedet for å holde de fire breddeuniversitetene sånn noenlunde på internasjonalt nivå, får vi en tynn suppe spredt ut over under navn av «universiteter».

Dette kommer til å bli verre.

Messel og Slottemo er inne på en katastrofal side ved disse reformene: «Det har gått ut over de tradisjonelle universitetsfagene» og samtidig har det «ført til uheldige tendenser innenfor profesjonsfagene».

Et voila!

Det er jo nettopp det jeg har påpekt som en følge av oppløsningen av funksjonsfordelingen mellom universitet og høyskole — til begges svekkelse.

Ingen hadde trodd at universitetene skulle bli distriktshøgskoler da vi debatterte Ottosen-komiteen for en menneskealder siden. At tradisjonelle universitetsfag er blitt svekket (f.eks. gjennom oppstykking og lavere forventninger) er presis hva jeg har ment lenge.

Jeg har gjennom et langt akademisk liv undervist og tjenestegjort ved de fleste norske universiteter (UiO, UiB, NTNU, foruten CMI) og flere høyskoler (USN/Kongsberg, Lillehammer, Østfold) og ved de beste utenlandske (UC Irvine, Yale, Nuffield College, Oxford). Jeg har på nært hold sett hvordan standardene er senket i Norge.

Debatt ● Gunnar Furseth Klinge

Emeritusens innholdsløse retorikk

Da jeg fikk Fulbrightstipendium i 1969 var norsk artium likestilt med to år på amerikansk college. I dag må du søke for å få godkjent norsk utdanning.

Er dette prisen for at vi har fått masseuniversitet? Behøvde det bli slik? Hvem har hatt styringen? Svaret er ingen. Ikke Nokut i alle fall.

Å kalle norske høyskoler for universiteter begrunnes ofte med at det hjelper for kontakten med utlandet. Hva er poenget om kvaliteten blir så lav?

Messel og Slottemo avslutter sitt innlegg med å regne opp flere trekk og problemer ved de nye universitetene:

• ny, sammensatt studentgruppe (enig med dem i at det er et gode at flere søker høyere utdanning men da må universitetene gjøre mer enn bare få dem gjennom!)

• en ødeleggende konkurranse om studenter med fare for å underby hverandre ved å eksellere i å lage «sexy» studietilbud (dette er skjedd alt);

• bi-effekt av de økonomiske incentivene ved gjennomstrømmingen: karakterinflasjon og kvalitetsfall. Også disse tendensene har vi sett lenge.

Et trekk som må nevnes her er at så mange fra videregående ikke er forberedt på universitetsstudier. Dette er nå et alment problem. Dette er nok et argument for et kompensatorisk ex.phil. som må inneholde kurs om bibliotekbruk, studieteknikk og gode arbeidsvaner.

Ingen drøfter at dette kvalitetsfallet i det som en gang ble kalt den høyere skolen ikke bare behøver skyldes covid-19, asosiale medier og alternative sannheter men også fall i lektorenes kvalitet. Mine lektorer hadde syv års utdanning, tre fag i cand.mag. Graden etter flere forberedende prøver og hovedfagsavhandling.

Nå har lektorene vanligvis to fag etter et femårig løp tilgrodd av ped — til klar svekkelse av intellektuell substans. Hvorfor behøver økt adgang til høyere utdanning nødvendigvis føre til slik svekkelse av standarder?

Så til det andre motinnlegget: «Var alt så mye bedre før, Hagtvet?». Dette er tittelen på direktør i Nokut, Kristin Vinjes svar til meg 7.8. i Khrono.

Svaret er naturligvis at ikke «alt» var bedre før.

Debatt ● Kristin Vinje

Var alt så mye bedre før, Hagtvet?

Jeg har nøye redegjort her for hva som er verdt å bevare fra pre-Bologna og hva som kan og må endres i lys av de nye studentmassene.

Vinje mener at kvaliteten i de nye universitetsinstitusjonene «ikke i seg selv» vil påvirkes av deres nye status.

Dette er mest å forstå som et uttrykk for håp. Messel og Slettemo regner opp hvilke faremomenter som ligger i dagen (referert ovenfor).

Jeg tror de er mer realistiske enn NOKUT-direktøren. Dette dreier seg om dyptsittende føringer (eks. «resultatbasert finansiering») som styrer institusjonenes valg.

Vinje bare gjentar at kravene for å oppnå universitetsstatus må «sikre og bidra til kvalitet». Hva kan hun mene? Ved å kutte ned på antallet doktorgradsprosjekter til noe nær intet?

Hun skriver så at hun ikke er sikker på at en gjeninnføring av ex.phil. er svaret på kvalitetskravene.

Hva som da eventuelt skal erstatte ex.phil. forblir uklart. Vinje skriver bare at kvalitetskravene «med fordel bør løftes fram». Løftes fram? Av hvem? Hvordan?

Det høres ut som fromme ønsker, Vinje. Er det uttrykk for handlingslammelse eller idefattigdom eller begge deler? Lei for at jeg må være så skarp.

Svaret er klart: Ingen norsk student skal uteksamineres fra noen høyere læreanstalter uten ex.phil., uansett hvor i landet de er. Nokut bør snarest innby til en bred konferanse om innhold og opplegg i ex.phil. for en ny tid med KI, kamp om oppmerksomheten, asosiale medier og sannhetsdefinisjoner i fritt fall. Få med fagfilosofene, men hold dem i øra; de er mestre i snever reviertenkning.

Her har statsråd Hoel en enorm oppgave der han kan sette varige avtrykk.

Debatt ● Rasmussen og Sirris

Fortellingen om forfall hviler på nostalgi og en svunnen tid

Hva kunne ha kommet i stedet? Tenk hva pengene som er gått til jaget etter universitetsstatus kunne gått til:

• bedre forholdstallet mellom studenter/professorer for å takle de nye studentmassene;

• styrke seminarundervisningen ved å ansette flere assistenter og veiledere;

• styrke bibliotekene;

• gi flere reise- og søknadsstipendier til lærere, studentene og administrasjonen for å sette dem i stand til å søke de beste lærestedene ute;

• arrangere ekskursjoner til andre land og kulturer. Uhyre viktig i en internasjonaliserende tidsalder.

• invitere de beste utenlandske gjesteforskere til å holde inspirerende forelesninger

Konklusjon: Dette er en sektor i villrede. Det krever innsikt, mot og gjennomføringsevne for å forstå den og sette den på rett kjøl. Dette er din utfordring, statsråd Hoel.

Det skal spares. Hva med å be om noen ukers riggleie til sektoren? Eller en ving eller to av F-35? Eller noen kilometers vei som nå legger landet øde?

Dette dreier seg om landets fremtid.

Intet mindre.

Debatt ● Gautvik, Hagtvet, Sand, Solbakk, Storm og Tjora

Skjult forfall i akademia