Flere får A, og færre stryker. Samtidig er det faglige nivået lavere enn før: ­— Reelt bekymret

— Altfor mange har et for dårlig kunnskapsgrunnlag idet de tar fatt på høyere utdanning. Læringen man får i grunnskolen og i videregående utdanning, er rett og slett for mangelfull som studieforberedelse, sier Kristin Melum Eide, som er professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU.

Årsakene er sammensatte, mener NTNU-professoren, men noe handler nok om at lærerne i grunnskolen har altfor mye annet å gjøre i tillegg til å undervise. 

— Lærerne får stadig nye oppgaver som skal håndteres og som går utover det de egentlig er ansatt for å gjøre, sier Eide.

Tirsdag tar Kunnskapsdepartementet den store kvalitetsdiskusjonen. Da inviterer forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel undervisere, kommentatorer og andre til å diskutere hvilke kvalitetsutfordringer det er i norsk høyere utdanning. 

— Jeg er reelt bekymret

Flere akademikere er bekymret for hvordan manglende ressurser påvirker kvaliteten på undervisninga i en situasjon der det er flere svake studenter enn tidligere. De er dårlig forberedt, har for få kunnskaper og strever med egenmotivasjonen. Samtidig får flere studenter karakteren A i dag enn for ti år siden. Og færre og færre stryker (se tabeller nederst i denne artikkelen).

— Når man venner seg til å rette oppgaver med et minstemål av innhold, er det fort gjort å la seg imponere straks en student presterer over det jevne. Da sitter A-en løst, kanskje urettmessig løst på en del fag. Men A-studentene klarer seg som regel bra likevel. Det er ikke dem jeg er mest bekymret for, sier Eide, og fortsetter:

— Jeg er reelt bekymret for en del av studentene jeg møter. Alle fortjener å få lov til å gjøre noe de er gode til, å kjenne på daglig mestringsfølelse. Denne er det mange studenter som aldri kjenner på. En hel del av studentene våre hadde hatt et mye bedre liv utenfor høyere utdanning.

Eide forteller at hun som underviser og veileder hvert semester er i kontakt med studenter som ikke burde være der de er nå — altså på et universitet eller en høgskole.

— I dag er det veldig mange som egentlig ikke har de forutsetningene som skal til for å fullføre høyere utdanning. Likevel presser vi dem gjennom, sier professoren.

— Strykprosenten handler om at finansieringssystemet straffer utdanningsinstitusjonene for å stryke studenter. Derfor må så mange som mulig fullføre, legger hun til. Melum Eide skrev også kommentar om saken i UA i vinter. 

— Ikke flere briljante studenter

Pensjonert førsteamanuensis Lars Gule hopper heller ikke i taket over karakterstatistikken, der flere får A og færre stryker. 

— Jeg blir skeptisk når jeg hører dette. Min erfaring er at vi ikke har fått flere briljante studenter i løpet av disse årene, sier pensjonert førsteamanuensis Lars Gule.

Før han sluttet på OsloMet sommeren 2022, sa han i et intervju med Khrono at masseuniversitetet har ført til at «alle» skal ta utdanning, noe som har ført til større sprik i evner og anlegg blant studentene. Hans oppfatning var at mange som nå går på universiteter og høgskoler, ikke har noe der å gjøre.

Gule sier at det som interesserer ham mest med denne statistikken, er at færre stryker.

— Vi har fått et system hvor det er i institusjonenes interesse å få flest mulig gjennom. Når vi i tillegg har fått reduserte ressurser, er det opplagt at det ligger føringer i å la flest slippe gjennom fordi dette er økonomisk fordelaktig.

Så lenge det er ikke er gjort undersøkelser og evalueringer av kvaliteten på høyere utdanning, sammenligninger av oppgavene som ble skrevet og som nå skrives, har slik karakterstatistikk liten verdi, mener han.

— Dette kan være lureri og forutsigbar triksing med tall. Jeg er tvilende til at en slik statistikk gir god mening. Det gjør den kun hvis man kan garantere at kvaliteten også har blitt så mye bedre.

For mange studenter?

Av de rundt 5,5 millioner innbyggerne i Norge, er i overkant av 300.000 studenter. I Sverige, der det bor ganske nøyaktig fem millioner flere mennesker, er studenttallet 360.000.

— Har vi for mange studenter eller har de for få? Etter min mening har vi for mange i Norge. Vi har riktignok et etterslep å ta igjen, siden svenskene har hatt et høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå enn oss. Men man løser ikke dette ved å si «da tar vi disse fem kullene og gjør alle disse til akademikere», sier Kristin Melum Eide.

Hun forteller videre om en generell devaluering av kunnskap i skolen og av synet på kunnskapens verdi i samfunnet generelt. Professoren mener at det går inflasjon i utdanningen.

— Siden vi har overbevist våre unge om at «du må ha en master før du kan starte på yrkeslivet ditt, uansett hva du skal bli», tvinges altfor mange inn i et høyere utdanningsløp, sier Eide, som selv har observert at mange ferske studenter nærmest får sjokk når de tar steget fra videregående til høyere utdanning.

— Dette er ikke studentene sin feil. Det handler verken om latskap eller manglende læringsvilje. En del av dagens unge burde vært noe annet enn studenter i akademia. Mange studenter er allerede skoletrette og lite motiverte før de tar fatt på studiene. Sammen med et for dårlig kunnskapsgrunnlag, så er jo det en livsfarlig kombinasjon, ikke sant?

— Det fører til at vi må legge oss på et minstenivå, både når det gjelder undervisning og sensur, for at flest mulig skal fullføre. Og hva fører det til? Jo, da blir resultatet et lavere nivå for alle, også for dem som faktisk har masse motivasjon og solid nok grunnlag for å gjennomføre en akademisk grad med beste resultat.

Eide peker på at det ofte går det langt over 20 år fra man først setter seg på skolebenken som barn til man er ute i arbeidslivet.

— For mange kjennes dette som en limbotilstand, ja, et venterom før de skal få starte på sitt egentlige liv. Altfor mange opplever dette som nærmest uutholdelig, de kjenner selv at dette ikke er det de vil. De mestrer ikke tilværelsen, men vi skal likevel tvinge dem til holde ut. Slik kan det ikke fortsette, kommer det fra Eide.

— Ny-analfabetisme

Professor Bernt Hagtvet var inne på det samme i en mye omtalt kronikk i Klassekampen i mars. Kvalitetsreformen handlet aldri om kvalitet, men om å få studentene raskt gjennom og ut.

«Vi står overfor en ny type studenter, som farer nervøst sammen ved møtet med en lengre tekst. En ny-analfabetisme er i emning», skrev han.

Videre hevdet han at de unge leser for lite og er uinformert. Han har blitt spurt om hvem LO er, noe som var utenkelige for 10 år siden.

Lars Gule mener at flere svake studenter handler om dreininga fra eliteuniversitet til et masseuniversitet, der omtrent alle som tar studiespesialisering skal inn i høyere utdanning.

Han viser til at det på i 1980-årene ble sysselsettingspolitikk å åpne universitetene. Antallet nye studenter eksploderte. For eksempel peker han på at det ved Universitetet i Bergen var om lag 8000 studenter i 1979, 10 år seinere var antallet fordoblet til 16.000.

— Studentene leser knapt pensum og tror de finner svarene ved å tutle rundt på internett. Det gir ikke kunnskapsforståelse nok til å gå gjennom høyere utdanning. Jeg hadde studenter på bachelor som etter tre år ikke greide å skrive en akademisk oppgave, selv om de drilles tidlig i å skrive akademisk. De har problemer med å strukturere en oppgave og skjønne hva teori og metode er.

— Flere svake i bøtter og spann

Sosiolog Oddveig Storstad ved NTNU bekymrer seg over studentenes motivasjon. Til Forskerforum i mars mente hun noe har endret seg i løpet av de 30 årene hun har sensurert eksamensoppgaver. Det er tynne eksamensbesvarelser, manglende egeninnsats og studenter som er «mer opptatt av å finne minste motstands vei.»

Samtidig understreker Storstad at det fortsatt er mange studenter som står på og drives av en indre motivasjon, men da hun i fjor skrev et innlegg i samme fagbladet om hvorfor ikke stille krav til studentene også, fikk hun enorm respons.

At færre studenter briljerer i dag enn tidligere, kan også komme av at de må jobbe mer for å klare seg økonomisk, tror Gule. Studielånet strekker ikke til. Når han prøvde å avtale møter for veiledning, hendte det at det ikke passet fordi de da var på jobb.

— Men vi får, brutalt sagt, inn flere svake studenter siden alle med studiespesialisering skal ta høyere utdanning. Vi får inn flere svake studenter i bøtter og spann. Dette krever at vi har flere lærere, som bruker mer tid på dem for å oppnå et anstendig resultat. Samtidig får vi kutt på kutt, så dette henger ikke sammen.

— Noen ting er banale

Gule ser for seg to ytterpunkter som må til for å bedre situasjonen, satt på spissen.

— Enten må vi få tilbake «eliteuniversitetene», eller så må vi få en formidabel vekst i ressursene, slik at vi kan ta oss av de svakeste studentene. Men det kan kanskje finnes noen kompromissløsninger innimellom her?

Et såkalt eliteuniversitet må ha strenge krav til opptak og færre studenter, ifølge Gule. Da anslår man hvor mange bachelorer og mastere det er behov for, klarlegger hvordan grunnstudiene skal være og dimensjonerer økonomien deretter.

Det andre alternativet er å slippe alt løs og bruke de ressursene som må til. Hvis ikke går kvaliteten ned.

— Noen ting er veldig banale. Å tro at man kan få mer ut av mindre, er som regel ren fantasi.

— Hjertesukk på hjertesukk

— Nå kuttes det over hele fjøla og flere snakker om sluttpakker og til og med oppsigelser. Er det da mulig å heve kvaliteten?

— Nei, svar Gule kontant. 

— Kvaliteten senkes. Det blir et problem at stadig flere høyskoler skal bli universiteter. Nå skal det visst også holde med ett doktorgradsprogram for at en høyskole skal bli universitet.

Her sukker han tungt, før han fortsetter engasjert.

— Når man blir et universitet, burde man stille høyere krav gjennom hele studieløpet. Men det går ikke i hop når det ikke følger med flere penger.

 Så lang har det gått, synes han, at han gleder seg over at han er pensjonist.

— Disse frustrasjonene opplevde jeg på slutten med omorganiseringen på OsloMet. Kollegene har hjertesukk på hjertesukk for det presset de utsettes for. Ingen av de to løsningene ser ut til å være mulig. Det skal være mulig for «alle» å ta en bachelor eller master. Samtidig er det politisk press for å spare. Da får alle billig universitetsutdanning, da.