Debatt ● Kristin Hagemann
Hvem er følelsesstyrte i debatten om KI?
Det er foreløpig altfor lite forskning på hva og hvordan man lærer gjennom å bruke KI. Men noen ganger er det lov å bruke sunn fornuft. Læring er ikke noe vi vil sette bort til KI, slik vi setter bort matematikk til en kalkulator.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sigve Næss Røtvold bekymrer seg for at akademia lider av teknofobi i Khrono 29. mars og mener tiden er moden for en debatt om hva læring burde være. Dette siste er jeg helt enig i og benytter anledningen til å komme med noen betraktninger fra mitt eget fagfelt, språkvitenskap.
Røtvold er ikke den første som analyserer motstand mot kunstig intelligens (KI) som en form for fobi, altså en redsel som ikke er forankret i kunnskap, men i følelser. Faktisk har dette inntrykket fått sette seg, slik at det ofte er den typen argumenter man møtes med i debatten om hva KI skal være i akademia. Man får en slags følelse av hastverk, at hvis man ikke hiver seg rundt nå, vil man for evig og alltid sakke akterut.
Men stemmer dette bildet? Er virkelig vi som er skeptiske, drevet av ufundert frykt og ikke av kunnskap? Og taper vi faktisk så mye om vi ikke kaster oss på teknologioptimistenes tog?
Jeg har lyst til å se nærmere på noen av påstandene som kommer fram i Røtvolds innlegg. Han er innom Studiebarometerets rapport og oppsummerer at studentene «bruker [KI] som diskusjonspartner, til å kvalitetssikre eller redigere tekst, og til å oppsummere eller forklare pensum eller spesifikke tema». Jeg går ut fra at det her først og fremst er språkmodeller som ChatGPT som menes.
La oss først ta tak i verbet «kvalitetssikre». Å sikre en teksts kvalitet er en krevende øvelse. Øvelsen krever kunnskap om innholdet i teksten, kunnskap om språket som formidler innholdet og kunnskap om konteksten som teksten er en del av, samt at et gjennomtenkt kvalitetsbegrep er en stor fordel. Hva er ‘bedre’ enn noe annet? Hvilke normer ligger til grunn for avgjørelsene? Hvilke konsekvenser får valgene man tar?
Avanserte språkmodeller har ingen begreper om kvalitet og mangler den kunnskapen som skal til for å sjekke innhold, kontekst og språk.
Kristin Hagemann
Avanserte språkmodeller har ingen begreper om kvalitet og mangler den kunnskapen som skal til for å sjekke innhold, kontekst og språk. Men derimot er den så påståelig at den gjerne framstår som om den besitter alle disse egenskapene. For en person som er i ferd med å tilegne seg kunnskap, er det veldig vanskelig å vite hvordan man skal skille skitt og kanel i møte med språkmodellen. Jeg har selv bedt ChatGPT 3 om å forbedre en tekst for meg, og da la den inn et par anglisismer som setningsoverganger.
Jeg er klar over at modellene stadig blir ‘bedre’, men jeg mener likevel at det å tilegne seg et bevisst forhold til tekst og kontekst gjøres bedre uten språkmodellene, både fordi man utvikler et eget språk og tankesett og fordi det språkmodellene produserer av fakta er tatt ut av kontekst. Slik det er nå, er det heller ikke mulig for oss å gå inn og undersøke hvilken kontekst påstandene opprinnelig er blitt framsatt i.
Det gjør egentlig alt en språkmodell genererer til verdiløst pjatt. En ytring er avhengig av konteksten den oppstår i.
For det andre, bruker også studentene ifølge Røtvold språkmodeller til «å forklare pensum». Jeg mener det er en kunnskapsbasert frykt, når jeg da bekymrer meg for at studenter tror tilegnelse av pensum ikke skal koste noe, og at man kan sette bort den delen av kunnskapstilegnelse som dreier seg om å slite med en fagtekst til man forstår hva som står der. Jeg opplever at dette er nokså utbredt blant mine studenter, at de stopper opp og tenker at noe er feil hvis de møter motstand i det kunnskapsinnholdet de sitter og jobber med.
Røtvold hevder at «studentene er på universitetet for å lære». Og det er de jo. Men det er en tendens i tiden at læring ikke skal gjøre vondt, at det skal skli inn i det åpne fugleungegapet, tygd og halvfordøyd, slik at studentene kan gulpe det opp igjen i passe mengder på eksamen.
Men det er en tendens i tiden at læring ikke skal gjøre vondt, at det skal skli inn i det åpne fugleungegapet, tygd og halvfordøyd, slik at studentene kan gulpe det opp igjen i passe mengder på eksamen.
Kristin Hagemann
Dette synet på læring er dypt problematisk og en av akademias store utfordringer i vår tid. Ekte læring koster blod, svette og tårer. Det innebærer å lese den samme teksten ti ganger før du til slutt skjønner hva som står der. Det innebærer å føle seg dum og lure på om man er på rett sted før man får det til, og det innebærer den gode følelsen når det endelig løsner. Og framfor alt, så innebærer det å ta ansvar for å bruke den tiden det tar, på samme måte som hvis man skulle forberede seg til å kjøre opp til sertifikatet eller gå opp på Mount Everest.
Det som ikke går med slik læring er å sette det bort til en språkmodell eller «effektivisere utvikling av kunnskap», slik det ser ut til at Røtvold tror. Jeg tror jeg snakker på vegne av flere når jeg sier at frykten vår ikke nødvendigvis er at studentene bruker «KI til å jukse eller til å gi seg selv en uforholdsmessig fordel». Først og fremst er vi redde for at de skal gi seg selv en uforholdsmessig ulempe, ved å normalisere et kunnskapssyn som aldri vil ta dem til nye høyder og som sosialiserer dem inn i middelmådigheten.
Det er foreløpig altfor lite forskning på hva og hvordan man lærer gjennom å bruke KI. Men noen ganger er det lov å bruke sunn fornuft. Læring er ikke noe vi vil sette bort til KI, slik vi setter bort matematikk til en kalkulator. Jeg har heller aldri hørt noen foreslå at vi skal bruke kalkulator i stedet for å lære den lille multiplikasjonstabellen. Skriving og lesing av pensum er for universitetet det samme som den lille multiplikasjonstabellen er for grunnskolen. Det er ferdigheter du må ha på plass for å kunne avansere.
Røtvold spør eksplisitt i innlegget sitt «Hvorfor må man lære å transkribere, når transkriberingsverktøy kan gjøre det for deg?». Vel, la meg fortelle hvorfor. Å transkribere en tekst innebærer å overføre meningsinnhold fra et system til et annet. Det kan være å skrive ting som er blitt sagt muntlig, det kan være å overføre en tekst fra bokstaver til fonetisk skrift, det kan være å legge tekst inn i et system som gjør det mulig tagge ordene for ulik informasjon.
En slik overførsel mellom to ulike medier, innebærer alltid at man tar valg. Man tar valg om hvor mye som skal tas med av det som sies — skal man ha med kremt og nøling, skal man ha med lengden på pausene (alle som har sagt «jeg elsker deg» til noen for første gang, vet at det har noe å si om svaret kommer med en gang eller etter ti sekunder) — man tar valg der man er usikker på hva som blir sagt eller ment — om noe er uklart eller tvetydig må man bestemme seg for noe, som si sin tur kan være feil eller som kan ta vekk en nyanse som er der i originalen.
Man bruker rett og slett enormt mye skjønn, og etter hva jeg forstår så er skjønn fremdeles enn helmenneskelig egenskap. Så ja, jeg er redd for at «verktøyene kan gjøre studentene ute av stand til å tenke selv, gjøre [dem] sløve og uinteresserte». Jeg er mye mer redd for det, enn for å ikke klare å «fornye [min] pedagogiske praksis». Pedagogisk praksis er helt underordna kunnskapstilegnelsen. Det er ikke måten vi lærer på som er viktig, men hva.
Vi kan ikke la en hype styre utviklingen i akademia.
Kristin Hagemann
«Vi kan ikke la frykt styre utviklingen i akademia», sier Røtvold. Det er fristende å parafrasere: Vi kan ikke la en hype styre utviklingen i akademia. En stor del av akademias viktigste oppgaver krever nøyaktig den samme kunnskapen og de samme ferdighetene som før teknologien gjorde sitt inntog.
Det er ingenting som tyder på at studenter stiller bedre rusta til akademisk tenkning nå enn min før-teknologiske generasjon gjorde. Derimot er det veldig mye som tyder på det motsatte. Jeg drister meg til å foreslå at det er Røtvold og hans meningsfeller som er drevet av følelser snarere enn kunnskap og jeg synes bevisbyrden ligger på dem. Jeg skulle i alle fall ønske at innlegg i denne debatten ble bygget på kunnskap snarere enn ukritisk lovprisning av teknologien og undervurdering av meningsmotstanderne.
Røtvold har for så vidt rett i at jeg er redd, men jeg er ikke redd for det som Røtvold tror jeg er redd for. Det viktige spørsmålet er ikke som Røtvold sier «hvorfor må jeg lære dette», men «hvilken kunnskap trenger jeg for å utføre denne oppgaven». Her har Røtvold fremdeles en jobb å gjøre.