Debatt ● Åsmund Hermansen
Kan KI motvirke en uthuling av høyere utdanning og frigjøre tid til studentaktiv læring?
Kanskje kan kunstig intelligens gi oss enda mer tid til gode møter med studentene, slik at de står mer robust i balansen mellom motgang og medgang.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En av de største truslene mot høyere utdanning er at vi som undervisere sakte, men sikkert senker kravene til ferdighetene og kunnskapen som skal til for å oppnå en bachelor- eller mastergrad i møte med frustrerte studenter.
Det er ikke gøy som underviser å møte studenter som mener kravene i emnet du underviser er helt urimelige og gir uttrykk for frustrasjonen det medfører. Fordelen er at de ikke er mange, ulempen er at de potensielt kan lage mye støy og over tid er med på å redefinere kravene til høyere utdanning gjennom endringer som skal «bøte på».
Kjernen i denne utfordringen er ikke bare en forventning om at vi som undervisere skal formidle relativt krevende og «knusk tørt» faglig innhold på en underholdende og engasjerende måte, og gi undervisning som er så god, tilrettelagt og tilpasset at det krever minimalt med innsats å gjennomføre emnet. Jeg møter også flere og flere studenter som mener det bør være fullt mulig å gjennomføre studier ved siden av full jobb — og blir svært frustrert når det viser seg å være vanskelig.
Det er kravene de møter i høyere utdanning som er problemet, ikke det at døgnet kun har tjuefire timer.
En av våre studenter skrev følgende fritekstsvar i Studiebarometeret i 2022: «Alt er tilrettelagt, og det blir sydd puter under armene på oss. Det hemmer utvikling og vekst. Vi blir apatiske og skjøre og lærer ikke å takle motstand, å tenke kritisk eller å stå i det som er komplisert … Det aller verste med det er at det gjør studiet og utdanningen ekstremt kjedelig og primitivt … Jeg håper at denne kommentaren gjør noen i staben sinte og deretter modige, til å tenke 'Herregud! Jeg kan ikke fortsette å bidra til en fordummelse av fremtidige generasjoner! Jeg skal gjøre noe!'»
«Jeg håper at denne kommentaren gjør noen i staben sinte og deretter modige, til å tenke 'Herregud! Jeg kan ikke fortsette å bidra til en fordummelse av fremtidige generasjoner!'»
Tilbakemelding fra student
Høyere utdanning krever evne og lyst til fordypelse, basert på en tørst etter kunnskap og et ønske om å utfordre seg selv. Eller slik jeg sier til mine studenter: «Plunder og heft» er søsken av «lykke og fremgang» — de går hånd i hånd.
I møte med de som tilhører «klikk-generasjonen» og hvis fremste mål er «å stå» for å få en bachelor eller master på CV-en, bidrar vi til en uthuling av høyere utdanning hvis vi sakte, men sikkert senker kravene og skrur opp underholdningsfaktoren. Det hjelper heller neppe å slenge seg på trenden med «mikro-emner», «mikro-mastere» og fleksible utdanningstilbud som skal skreddersys for alle tenkelige behov.
Høyere utdanning koster masse innsats, det skal koste masse innsats og vi kan ikke «fleksibilisere» oss bort fra at «plunder og heft» er søsken av «lykke og fremgang».
Det kan heller ikke underslås at store studentkull og knapphet på tid dedikert til pedagogisk og faglig utvikling i de enkelte emner, gjør det enda mer utfordrende å holde kravene til ferdigheter og faglighet høyt hevet.
For mange studenter er det at vi som undervisere kan møte dem og utfordre dem der de er i sin læring — selve nøkkelen til mestringsopplevelser og kunnskapstørst. Pedagogikk basert på omvendt klasserom — hvor studentene blir de fremste pådriverne for sin egen læring er ikke bare effektive og stimulerende — det går rett til kjernen av høyere utdanning, nemlig å stimulere til fri, kritisk og analytisk tenkning som utfordrer etablerte sannheter basert på et solid faglig fundament.
Den faglige diskusjonen krever tid, helst i mindre seminargrupper hvor studentene møter forberedt for å diskutere faglige temaer. Utfordringen er å finne denne tiden i allerede knappe timebudsjetter, hvor det meste av tiden går med til forelesninger, tilbakemeldinger på arbeidskrav og sensur.
Mitt forslag er å redusere antallet fysiske forelesninger og la kunstig intelligens ta seg av tilbakemeldinger på arbeidskrav og mye av sensuren. Den frigjorte tiden kan brukes på seminarer som hovedsakelig er studentdrevne.
Dette kan virke som en enkel løsning og en løsning som til alt overmål gjør oss undervisere overflødige ved å gi fullstendig overhånd til bruk av ny teknologi. Kunnskapsrike og engasjerte undervisere vil aldri bli overflødige, men verdien av vår innsats blir tydeligere når vi bruker tiden på å møte studenter der de er i sin læring og utfordre dem til å nå nye mål. Min erfaring er at slike møter skjer i seminarer hvor alle deltar i diskusjonen rundt en faglig problemstilling, og hvor hver enkelt student kan motta veiledning fra medstudenter eller undervisere på oppgaver de opplever som utfordrende.
Sakte, men sikkert får studentene eierskap til det faglige prosjektet de er en del av; emnet blir ikke bare en boks som skal hukes av for å komme videre, og kanskje aller viktigst — det dannes et fellesskap som løfter den enkelte frem, og mestringsopplevelser deles på tvers av studentfellesskapet.
Tiden til slike møter kan vi frigjøre ved å spille inn de mer monologpregede teoriforelesningene som e-forelesninger, som studentene kan bruke som forberedelse til seminarene. Tilbakemeldinger på arbeidskrav kan overlates til kunstig intelligens, og arbeidskrav som er kun skrevet med kunstig intelligens vil ikke bli godkjent hvis KI-detektoren gir utslag.
Tiden som brukes på tilbakemeldinger på arbeidskrav kan dermed heller brukes på seminarer hvor studentene må være forberedt, da alle på et eller annet tidspunkt skal presentere arbeidskravet og tilbakemeldingen de fikk, men hvem som presenterer på hvert seminar er helt tilfeldig. Videre kan mye av sensuren på ulike skoleeksamener gjøres av kunstig intelligens som er trent på pensum, eksamensoppgaven og sensorveiledningen. Dette vil igjen frigjøre tid til seminarbaserte læringsformer.
Kanskje kan kunstig intelligens gi oss enda mer tid til gode møter med studentene, slik at de står mer robust i balansen mellom motgang og medgang.
Åsmund Hermansen
Denne kronikken kan virke provoserende på flere nivåer, og til deg som lar deg provosere — for meg er det et pedagogisk grep. Provokasjon stimulerer debatt og tankevirksomhet. Jeg hevder på ingen måte å sitte på svaret, men sett fra mitt ståsted er det svært problematisk om vi senker kravene til høyere utdanning over tid.
Kunstig intelligens har også kommet for å bli — og ulike «mottiltak» som innføring av skoleeksamener på bred front virker kortsiktige. La oss heller utforske hvordan vi kan bruke denne teknologien til å føre den faglige diskusjonen tilbake til møte med studentene og utfordre dem i deres læring.
Hvert semester møter jeg studenter som etter undervisningen er over, gir uttrykk for gleden over at emnet utfordret dem, og mestringsopplevelsene det ga. Jeg prøver å tenke på disse hver gang jeg kjenner på lysten til å «bøte på» når noen få, men høylytte studenter mener emnet er altfor krevende. «Plunder og heft» er søsken av «lykke og fremgang»- slik må det også være i høyere utdanning i tiden som kommer.
Kanskje kan kunstig intelligens gi oss enda mer tid til gode møter med studentene, slik at de står mer robust i balansen mellom motgang og medgang. Da får vi også ta del i gleden ved mestringsopplevelser — og det er få ting som er så givende som å se studenter mestre og vokse faglig.
