ChatGPT gjør deg dummere

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I fjor vår holdt jeg et foredrag for nordisk-studenter på Universitetet i Bergen om den digitale fremtiden i norskfaget. Innledningsvis spøkte jeg med at dersom spådommene om ChatGPT skulle slå til — at det skulle brukes både av elever til å skrive og av lærere til å rette — ville fremtidens norskfag bestå av tekster som ingen hadde skrevet, og ingen hadde lest. 

Det var ment som en spøk, men det blir stadig nærmere virkeligheten. 

kunstig intelligens

Foreslår å la studenter bruke kunstig intelligens på eksamen

I dag kan for eksempel Advokatbladet fortelle at en arbeidsgruppe for KI ved juridisk fakultet på samme universitet anbefaler å «i størst mulig grad åpne opp for at studentene kan ta i bruk KI-verktøy i forbindelse med avsluttende vurdering på de senere studieårene.» 

For en måned siden ble det publisert en artikkel med tittelen «Is it harmful or helpful? Examining the causes and consequences of generative AI usage among university students». Hovedfunnene som redegjøres for i artikkelen burde være interessante for alle som forholder seg til elever eller studenter. For eksempel hvorfor studenter i det hele tatt velger å bruke ChatGPT: Det er ikke først og fremst fordi de er overbevist om dens kvalitet eller fordi de tror den gjør deres eget arbeid bedre, men primært som en respons på stress og arbeidspress. 

Derfor er det kanskje ikke overraskende når et annet funn er at bruk av ChatGPT henger sammen med synkende akademiske prestasjoner og en tendens til å prokrastinere. 

Debatt ● Ketil Are Lund

ChatGPT er bare starten

Mine egne utprøvinger i skolesystemet og på lærerutdanningen har vist ganske entydig at å bevisstgjøre elever og studenter om språkmodellers svakheter og begrensninger er det lureste man kan gjøre, hvis man som underviser ikke har lyst til å lese metervis med GPT-vrøvl. La dem oppdage selv, gjennom å prøve, at ChatGPT ikke kan tolke en tekst, reflektere, også videre. Dette er en av de praktiske løsningene som artikkelforfatterne også foreslår: «Furthermore, educators can create awareness among students about the potential pitfalls of excessive ChatGPT usage.» (s. 18) 

Det andre, og kanskje mer alarmerende funnet, er at å løse oppgaver med ChatGPT svekker kognitive evner som hukommelse, blant annet fordi automatiseringen av oppgaveløsning fjerner muligheten for kritisk tenking. Utfordringen med det burde være åpenbar, også på juridisk fakultet. Dette har også opplagte praktiske løsninger, som artikkelforfatterne igjen selv skisserer. De handler ikke om å «bruke KI på fornuftige måter», det handler om å sørge for at det fremdeles er menneskehjernen som øves opp når man studerer: Legg til rette for utvikling, læring og kritisk tenking gjennom aktiviteter, oppgaver og prosjekter som ikke kan løses av ChatGPT. 

Så med dette på bordet, hvorfor later enkelte fremdeles som om det «haster» å omfavne KI i skolen? Linda Hofstad Helleland fra Høyre beskriver seg som en teknologi-optimist, men det er lite ved teknologien som gir grunn til optimisme, snarere fremstår en slik holdning som naiv og ukritisk. 

Jeg har allerede skrevet (litt humoristisk) om svakhetene ved en språkmodell som både dikter opp ting om og nekter å forholde seg til virkeligheten, og (mer alvorlig) om de etiske skyggesidene ved ulike KI-modeller. Ingen har i mellomtiden hevet hånden og sagt at de mener det er verdt å ofre noen kenyanere for lett tilgang på morsomme konfirmasjonssanger. 

Debatt ● Are Bøe Pedersen

ChatGPTs mørke side: — Dette er den etiske diskusjonen vi må ha om kunstig intelligens

Samtidig har ingen av disse problemene faktisk blitt løst — alle premissene beskrevet der kaster fremdeles skygger over enhver KI-bruk. Det er ting som haster med KI, men det er ikke de tingene Hofstad Helleland insisterer på. I profittorienterte sektorer, er nyvinningene fra den første bølgen av KI-løsninger allerede på vei ut igjen. Den revolusjonerende fastfood-KI-en viste seg for eksempel å være avhengig av menneskelig overoppsyn for å fungere — så hva er da vitsen? 

Etter hvert som flere og flere KI-løsninger viser seg å være lite annet enn det 21. århundrets mekaniske tyrkere — påståtte automatoner hvor et skjult menneske egentlig gjør maskinens jobb — så er det kanskje mer relevant å snakke om hva vi egentlig ser for oss å oppnå ved å implementere KI-løsninger på kryss og tvers. 

Debatt ● Kannelønning, Gasparini og Ringnes

Vi må snakke mer om KI-bruk i forskning

Hva vil vi egentlig, hvis målet ikke er uselvstendige studenter med sviktende hukommelse? 

For å forlate vitenskapen og bevege oss inn i spekulasjonen, så virker det frenetiske behovet for å omfavne KI-teknologier som en psykologisk respons på frykten for å være akterutseilt. 

Vi har nok alle kjent på det: Dypt i underviserens psyke lurer alltid frykten for å fremstå utrangert og gammeldags. Alle husker selvfølgelig den ene læreren eller foreleseren som hardnakket fortsatte å bruke forrige generasjons undervisningsteknologi lenge etter at den fremstod komisk utdatert, enten teknologien var TV og VHS-spiller på hjul, lysbilder eller overhead. 

Selvfølgelig vil ingen være den stereotype læreren som ikke får til å skru på projektoren eller ikke vet forskjellen på en HDMI- og VGA-kabel. 

Vi kan likevel ikke helgardere oss mot å potensielt fremstå akterutseilte en gang i fremtiden ved å ukritisk omfavne all ny teknologi. Da risikerer vi i stedet at uinformerte og forhastede valg på vegne av dem vi skal undervise. 

Ved å begynne med konklusjonen om at språkmodeller ikke bare må inn i skole og studier, men at det haster — og så jobbe oss bakover for å rettferdiggjøre det etterpå, risikerer vi i stedet å gjøre en generasjon med elever og studenter en enorm bjørnetjeneste. Det tok 20 år før pendelen svingte tilbake og vi fikk en offentlig og politisk reaksjon på den storstilte digitaliseringen av skoleverket — kanskje vi ikke skal gjenta det mønsteret med implementeringen av KI-verktøy?

Debatt ● sigve næss røtvold

Lider akademia av teknofobi?