Har gamle surpompers autoritet gått ut på dato?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg må si jeg stusser over den langvarige og nitriste debatten om norsk skole og lærerutdanning. Det kan virke som debattantene vil overgå hverandre i å tegne et så negativt bilde som mulig. Alt var bedre før! 

Det synes som om enkelte mener at både verden og kompetansebehovet i skolen og samfunnet ellers er det samme som for førti år sida. Dette til tross for en forrykende samfunnsutvikling og nye globale utfordringer. 

Hvem tjener på slike innspill? Neppe kommende generasjoner.

Debatt ● Peder Haug

Etter å ha følgt yrket på avstand som utdannar og forskar gjennom 50 år, ville eg i dag ikkje ha valt å verte lærar

På løpende bånd får vi kronikker og innlegg der eldre emeriterte menn dominerer. Noen forteller om fortida i skolen. Da det var orden, foreldre visste hvordan man skulle oppdra barn, elevene var mye mer balanserte og de mestret skolen bedre. Ikke minst var det en skikkelig lærerutdanning hvor man utdanna allmennlærere som skulle undervise i alle fag, også fag de ikke hadde formell utdanning i. 

Det var solide saker det! 

Faktisk ikke. For saka er at det var urimelige forventninger til den tidas nyutdanna lærerne! Og jammen blei disse lærerne avskilta i en periode noe som også var en urimelig behandling etter at de hadde gjennomført den tidas nasjonalt bestemte lærerutdanning. Resultatet ble en ny reform som var trinndelt, og som krevde at en skulle undervise i fag en var formelt kvalifisert i. Og i 2017 ble de femårige lærerutdanningene med integrert master innført. 

Vi får også innlegg fra autoriteter i den eldre garde av lærere innenfor grunnskole og høyre utdanning som understreker at i dag ville de selv ikke valgt å bli lærer. Nei så er det da (heldigvis) ikke deres tur til å velge yrke, den tida er forbi.

Debatten om lærerutdanningene grenser etter min mening til det noen i amerikansk valgkamp har kalt «weird», altså merkelig, rar. Kanskje jeg skal driste meg til å si at det av og til kan oppleves som å være i et univers som befinner seg på siden av virkeligheten, der man ikke treffer det vesentlige. 

Negativitet og nedrakking på lærerutdanninga florerer, og pessimisme og surhet kan lamme feltet og de berørte. Sånn må det ikke bli. Da kan det bli farlig. For norsk skole trenger noe annet. 

Debatt ● Sigmund Sunnanå

Lærarrekruttering — ei historie om fortida for framtida

Norsk skole og lærerutdanning trenger en positiv «boost» og all mulig støtte, ikke gamle grinebitere. Ingen er tjent med «splitt og hersk» i denne saka. Det trengs samling i bånn. La oss samle oss og gå i samme retning! La oss få ro til å videreutvikle utdanningene, samtidig som det må etableres et sterkere lag rundt både elevene i skolen, de nyutdanna lærerne, de etablerte lærerne og skoleledelsen. 

Jeg minner om at det å forvalte femårige integrerte lærerutdanninger er nokså nytt. Likevel slås det fast over en lav sko at lærerne som utdannes ikke er nyttige for skolen, at de ikke har relevant kompetanse, ikke har nok fagbredde til tross for at de er kvalifisert til å undervise i to til fire fag. 

Debatt ● Åsulv Frøysnes

Lærarutdanning i krise. Kven skal vere lærarar i framtida?

Samtidig som disse kritiseres for sin smalhet, applauderes tiltak som settes i gang for hurtigutdanning av lærere med ett fag i fagkretsen. Kjenner disse besserwisserne egentlig til innholdet i de femårige utdanningsløpene? Har de møtt noen av de nyutdanna lærerne? Har de sett dem i aksjon i skolen? 

Jeg har utelukkende fått skryt fra de skolelederne som har vært så heldige å få ansette noen av våre lærere som er utdanna i et av de femårige masterløpene. Det er ikke mer enn tre årskull som er uteksaminert, og de er dermed i et lite mindretall i skolen i dag. De må bli flere før vi kan se resultater av hva de bidrar med i skolen.

Det blir viktig å stille seg spørsmålet om det er noe galt med utdanningene eller om det er skolen og omverdenen som ikke er klar for å ta imot og utnytte de «nye» lærernes solide fag- og profesjonskompetanse? En viktig del av deres utdanning har vært å oppnå en kompetanse til å lede an i pedagogiske utviklingsarbeider for å videreutvikle praksis i klasserommet. Jeg kan ikke se for meg at en slik kompetanse er unyttig for skolepraksis.

Den pågående debatten er til tider respektløs overfor de nyutdanna lærerne som har gjennomført sine solide faglig funderte og praksisnære utdanninger. Den massive negativiteten kan ta «piffen» fra de beste! 

lærerutdanning

Frykter at virkelighets­fjern teori gjør at studenter vender ryggen til det akademiske

Det kan også være greit å minne den eldre garde om at grunnskolelærerutdanningene inneholder en betydelig andel med veileda praksis, minst 110 dager ute i skolen. De femårige lærerutdanningene i praktisk estetiske fag har enda mer har minst 130 dager. Det er en betydelig andel av utdanninga, mer enn før femårig integrert lærerutdanning ble innført. Dessuten skal jo de som uteksamineres få videreutvikle seg gjennom egen lærerpraksis i forhåpentligvis en 30-40 år. 

Det kan også understrekes at lærerutdanningene er profesjonsutdanninger. Det krever et faglig utviklende møte mellom lærerutdannere i skolen og lærerutdannere på lærerutdanningsinstitusjonene. Det er et møte mellom ulike kulturer med samme mål, skaffe skolen solide lærere for framtida. At det i slike møter forekommer spenninger og dynamikk og ulik forståelse om hva som trengs i læreryrket, er nettopp det som skal til for å bidra til nødvendig endring og utvikling på begge arenaer lærerstudentene kvalifiserer seg. 

Jeg er derfor ikke bekymra for konstruktiv kritikk og innspill til hvordan videreutvikle vår lærerkvalifisering. Det er kjærkomment og nødvendig.

Jeg har vært med på mange reformer, og jeg må si at de femårige integrerte masterutdanningene topper alt jeg har fått være med på. Jeg er utrolig stolt av jobben vi har gjort, hvordan vi har løst mandatet vi blei pålagt til det beste for framtidas skole. Ikke minst er jeg utrolig stolt av å få være med på å se hvordan lærerstudentene utvikler seg gjennom fem år med studier.

Det beste er nå om vi kan få ro i lærerutdanningene, at vi ikke rives i stykker i debatter med stråargumenter. At vi ikke nok en gang blir «valgflesk», men at politikerne heller fokuserer på å bidra til at det utvikles støttesystemer i skolen på en respektfull og faglig fundert måte. 

Debatt ● Bjarnø, Vedeler, Aarsæther

Det er ikke behov for nok en ny reform i norsk lærerutdanning

Videre at en slutter å late som at alle norske elever går på små fådelte skoler, og at alle skoler i landet har behov for helt eksakt lik kompetanse. Like viktig er det at vi gjør en felles kraftanstrengelse for å snu den negative rekrutteringstrenden slik at flere unge søker seg til lærerutdanning og går inn i et av samfunnets viktigste yrker. 

Den starter med at myndighetene bestemmer hvilke opptakskrav som skal gjelde nasjonalt og sikrer en ryddig søkeprosess for alle neste års lærerkandidater.

Debatt ● Bernt Hagtvet

Ikke arrogant og nedlatende i universitets­debatten, men trist og skuffet