Betydningen av å styrke nærheter i en tid med akademiske trusler

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademisk frihet er under press. Forskningens uavhengighet utfordres av politiske strømninger som undergraver tilliten til kunnskap — og forstyrrer selve fundamentet for et demokratisk samfunn. Som universitetsansatt er det lett å føle på frustrasjon og maktesløshet. Vi kan lene oss tilbake, eller vi kan ta ansvar.

Som forskere har vi makt til å påvirke. Vi kan styrke tilliten mellom forskere og strukturene for akademisk samarbeid, og sammen kjempe for forskningens uavhengighet. 

Debatt ● Svein Stølen

Om å stå støtt i en krevende tid

Tillit og samarbeid avhenger ikke bare av fysiske og organisatoriske strukturer, men også av nære, relasjonelle bånd. Forskning på innovasjonsprosjekter utviklet av kollegaer og meg viser at ulike former for nærhet — geografisk, kognitiv, organisatorisk og sosial — spiller en avgjørende rolle for å sikre vellykkede samarbeid. 

Å utvikle slike nærheter kan være en avgjørende strategi for å beskytte akademisk frihet og håndtere akademisk uro.

Tradisjonelt har geografisk nærhet vært viktig for akademiske samarbeid. Fysisk nærhet muliggjør tettere kontakt og raskere tillitsbygging. Dette ser vi også i innovasjonsprosjekter mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner, der geografisk nærhet har vært avgjørende for å etablere de første relasjonene. 

Debatt ● Hans Petter Graver

Akademias rolle i urolige tider

Men i dag ser vi hvordan politiske beslutninger begrenser akademisk mobilitet. Når forskere nektes visum til internasjonale konferanser, når universitet stenges ned og akademikere mister sine stillinger, blir det tydelig at vi må finne nye måter å samarbeide på. 

Vi må aktivt søke samarbeidspartnere uavhengig av geografiske avstander — hvor digitale verktøy og internasjonale nettverk gir oss muligheten til å koble oss sammen med forskere som er utsatt. Vi kan velge å samarbeide med mennesker og miljøer som både komplementerer og utfordrer vår kunnskap. 

Slik kan vi utvikle forståelse for hverandres kontekst, styrke samarbeid og gi handlingsrom til den akademiske friheten.

Kognitiv nærhet — delt kunnskap, felles forståelse og kompatible forskningsagendaer — er avgjørende for vellykkede samarbeid. Når bedrifter og forskningsinstitusjoner deler et felles begrepsapparat og teknologiforståelse, øker sannsynligheten for at samarbeidet resulterer i innovasjon. 

Debatt ● Dag Rune Olsen og Rolf Anker Ims

Kritisk klimakunnskap kan bli mangelvare

Dette gjelder også akademiske nettverk: Når forskere fra ulike land og disipliner deler en felles vitenskapelig tilnærming og verdier, øker sannsynligheten for produktivt samarbeid, selv når de geografiske eller politiske forhold utfordres.

Men hva skjer når denne forståelsen trues? Når forskningsagendaer styres og akademikere blir begrenset i hva de kan uttale seg om?

Som forskere er det viktig at vi bidrar til å styrke kognitiv nærhet. Ved å delta i tverrfaglige og internasjonale samarbeid, og ved å engasjere oss i åpne kunnskapsplattformer kan vi jobbe tettere med forskere med like og ulike perspektiver. 

Slik styrker vi gjensidig respekt og utvider forståelsen for mangfold og likestilling. Slik bidrar vi til å skape felles forståelse for akademiske prinsipper, og bygger broer på tvers av disipliner og landegrenser. 

Dette befester ikke bare våre verdier, men fremmer akademisk frihet, og bidrar til mer robuste forskningsresultater som samfunnet trenger.

Organisatorisk nærhet handler om hvor godt institusjonelle strukturer støtter samarbeid. Min forskning viser også at bedrifter med tett integrasjon med forskningsmiljøer lykkes bedre i innovasjonsprosjekter, fordi felles arbeidsrutiner og organisasjonskultur skaper effektive samarbeidsprosesser. 

I en akademisk kontekst ser vi at universiteter og forskningsinstitusjoner som legger til rette for langsiktige partnerskap, med delte mål og ressurser, oppnår mer robuste samarbeid. 

Debatt ● Hagen og Eliassen

Et universitet er bare et universitet om det er fritt og uavhengig

Men vi må også erkjenne at ikke alle deler de samme verdiene om akademisk frihet og demokratiske prinsipper — enten fordi de ikke vil eller fordi de ikke kan. Nå er vi vitne til at institusjoner beveger seg bort fra idealer om inkludering og åpenhet, og forskningsmiljøer blir begrenset av politiske krefter. 

Når akademikere i noen land opplever begrensninger i hvordan temaer undervises og forskes på, er det lett å miste tilliten til akademia som system.

Likevel må vi skille mellom institusjoner og enkeltmennesker — mellom organisatorisk og sosial nærhet. 

Vi bør være kritiske til politiske utviklinger, men opprettholde bånd til forskerne som står for de samme verdiene som oss — og utveksle perspektiver og innsikter med de som representerer andre verdier. Det internasjonale forskersamfunnet har nemlig felles aksepterte normer som gjør at tilliten kan bygges på tvers av institusjonelle og politiske forskjeller.

USA

Nature-undersøkelse: 3 av 4 amerikanske forskere vurderer å forlate USA

Sosial nærhet — personlige relasjoner, tillit og felles erfaringer — er derfor kanskje den viktigste faktoren for langvarig samarbeid. Når systemet svikter, består relasjonene. 

Når akademiske institusjoner justeres, er det forskerne vi stoler på og bør vende oss til. Som forskere kan vi selv bidra til å styrke sosial nærhet ved å bygge nettverk og relasjoner på tvers av landegrenser og disipliner. 

Vi kan delta i internasjonale konferanser, og aktivere initiativ til forskningssamarbeid og prioritere relasjoner med forskere som står opp for fri forskning og akademisk ansvar.

Så, når politiske aktører truer akademiske institusjoner, må vi svare med å stå sammen og handle strategisk. 

Vi må investere i personlige relasjoner, felles forskningsprosjekter og styrke strukturer for samarbeid på tvers av landegrenser — med institusjoner og forskere som deler vårt engasjement for akademisk frihet og inkludering. 

Da skaper vi en mer sammenkoblet akademisk verden og styrker akademisk frihet.

Debatt ● Sveinung Arnesen

Vi bør hjelpe når krigen i Ukraina stopper samfunns­undersøkelser