Debatt ● Morten Irgens og Christen Krogh
Vi trenger fyrtårn av kunnskap og fornuft
Lukk øynene og se for deg en verden uten universiteter, høyskoler og forskningssentre. Hva slags verden ville det være? Året vi nettopp har gått inn i er et år da spørsmålet «Hvorfor har vi universiteter?» blir viktig.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vårt nye år kom med håp og løfter — og med lange skygger av tunge utfordringer. I år synes de nærmere — kanskje nærmere enn de har vært på 80 år. Noen synes langt borte i tid og rom, men det er nok en illusjon. Dette er vel et år da spørsmålet «Hvorfor har vi universiteter?» er viktig.
Som andre har påpekt, er det ikke det samme som å spørre: «Hva er universitetene gode til?» De er gode på utdanning og forskning — og det skal de være, det er deres verktøy. Men hva er universitetenes formål? Det finner man ikke ved å spørre «hva» eller «hvordan». Det finner man ved å spørre «hvorfor». Hvorfor eksisterer universitetene? Hvorfor bruker vi så mye penger på dem?
Disse viktige spørsmålene bør få oss til å tenke over hvordan vi tilbringer dagene våre. Får det daglige slitet med møter, budsjetter og kontorpolitikk oss til å miste formålet av syne? Kan vi fokusere bedre på formålet vårt? Kan vi gjøre mer?
Selvsagt kan vi det. Det kan vi alle. Et blikk på universiteter i krig og uroligheter viser styrken til høyere utdanningsinstitusjoner og deres rolle i opprettholdelsen av en kritisk infrastruktur for kunnskap.
I Ukraina nektet universitetene å stenge dørene helt. Mange institusjoner flyttet, og noen over på nettet. Rektor Tetyana Kahanovska stengte ikke Karazin-universitetet i Kharkiv selv om frontlinjen nærmet seg. Ved Kyiv School of Economics balanserte fakultetet og studentene forelesninger med frivillig innsats, og bidro med humanitær hjelp og analytisk ekspertise for å støtte det nasjonale gjenoppbyggingsarbeidet. Utdanning og forskning stoppet ikke opp; universitetsfolket tilpasset seg og fortsatte.
I Afghanistan førte Talibans fall i Kabul i 2021 til eksistensielle trusler mot akademiske institusjoner. Kvinner ble utestengt fra mange klasserom, og forskere fryktet for sine liv. Men selv under undertrykkende regimer har modige akademikere forsøkt å fortsette arbeidet sitt under jorden eller i eksil. Det afghanske Institute of Learning drev sin virksomhet i hemmelighet under Talibans første styre for å sikre at utdanning, særlig for kvinner, ikke skulle bli utryddet.
Det islamske universitetet i Gaza fortsetter sin virksomhet etter å ha mistet 19 undervisningsbygninger og hovedbiblioteket med 240 000 bøker. Ansatte og studenter forsøker å opprettholde kontinuiteten i utdanningen. Når infrastrukturen tillater det, samles professorer og studenter i provisoriske klasserom eller på nettet.
Kunnskap er essensen av opplysning, fremskritt, velstand og helse. Kunnskap er den viktigste ingrediensen i å skape en bedre fremtid for alle.
Irgens og Krogh
Da konflikten i Sudan eskalerte i 2023, ble campusene til institusjoner som University of Khartoum stengt, og grunnleggende infrastruktur som strøm og internettilgang ble ødelagt. Likevel fortsatte man mange av utdanningsaktivitetene. Noen professorer organiserte studiegrupper i tryggere områder, andre holdt virtuelle forelesninger fra eksil, og atter andre satte opp provisoriske klasserom i flyktningleirer.
Historien byr også på mange eksempler. Under andre verdenskrig tok nesten 10.000 studenter mastergrader ved undergrunnsuniversitetene i Polen, og selv som en hemmelig institusjon klarte universitetet i Warszawa å levere flere hundre doktorgrader. Professorer og studenter risikerte livet for å holde hemmelig undervisning i kjellere og private hjem for å bevare en intellektuell og kulturell kontinuiteten selv i møte med utslettelse.
Utdanning kan ikke utryddes. Kunnskapens makt er sterk. «Eppur si muove» — «og likevel beveger den seg», som Galileo, ifølge legenden, mumlet opprørsk etter sin abjurasjon.
Lukk øynene og se for deg en verden uten universiteter, høyskoler og forskningssentre. Hva slags verden ville det være? Kunnskap er essensen av opplysning, fremskritt, velstand og helse. Kunnskap er den viktigste ingrediensen i å skape en bedre fremtid for alle.
Universitetene forandrer liv — de former fremtiden til tusenvis av unge mennesker, skaper ny kunnskap og fungerer som motorer for økonomisk vekst og sosial utvikling. Ved å utvikle og dele kunnskap styrker de høyere utdanningsinstitusjonene et samfunn der beslutninger — store og små — kan tas med innsikt og fornuft, og der kunnskap står imot undertrykkelse, inkompetanse, overtro og demagogi.
Men nå som vi har gått inn i et nytt år der krisene kommer samtidig og overalt, og der vi virkelig trenger fyrtårn av kunnskap og fornuft, er det mange land i Europa som reduserer budsjettene til høyere utdanning og forskning og skaper utfordrende politiske endringer. Årets ord i Oxford i 2024 var «brain rot», eller «hjerneråte» på norsk. Dette er ikke riktig medisin.
Verden er et komplekst system, og selv den minste handling — som en sommerfugls vingeslag — kan ha ringvirkninger og skape endring. Selv om innsatsen til én person kan virke liten, gir manges innsats større bølger. Små bekker blir til elver. Mange stemmer blir et kor og får en styrke som kan få regjeringer til å endre kurs eller stoppe en krig. Vi får håpe året 2025 bli et godt år for verden. Måtte det lytte til din stemme.