Vi må ta en prat om tidsstyring og arbeidsplaner

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Friheten i akademia er en av de fantastiske fordelene ved å jobbe i universitets- og høyskolesektoren. Tiden er nå overmoden for å diskutere hvordan det er å være styrt etter en arbeidsplan som reelt sett er en gjennomsnittsberegning for arbeidstid for 6 måneder av gangen. Jeg ønsker ikke å gjøre noe med den akademiske friheten, men vi klarer å se på fenomenet arbeidsplan uten å rokke ved friheten.

Som tillitsvalgt og styremedlem i Juristforbundets universitets- og høyskoleforening har jeg hatt mang en samtale med medlemmer om problemstillinger knyttet til arbeidsplanstyring. Ofte er det tale om helt ferske akademiske ansatte som er vant med et mer tidsstyrt arbeidsliv hvor man jobber 8 til 16, kanskje har noen erfaring med fleksitid. 

Debatt ● Anja H. Olafsen og Miika Kujanpää

Forskningsfrihet må ikke bli ensbetydende med en grenseløs arbeidshverdag

Men det kan også være professorer eller personer med førstekompetanse som lenge har ønsket en endring fordi deres lokale arbeidsgiver praktiserer arbeidsplanene på en uheldig måte.

Siden dette med arbeidsplan er fremmed for de som ikke jobber med det tillater jeg meg en kort forklaring: Hvordan skal man forklare hvordan det er å være styrt av en arbeidsplan for en nyansatt eller for politikere som ikke er kjent med fenomenet?

De fleste er kjent med begrepet fleksitid, som jo er en tariffestet gode for alle ansatte i staten. Man kan se på arbeidsplan fra flere innfallsvinkler. 

Den forklaringen jeg har hatt mest hell med, er at arbeidsplaner en radikal form for fleksitid — der man er mer opptatt av deadliner og resultater enn hvor mange arbeidstimer som blir avviklet i kontortiden.

Det store problemet kommer når man som arbeidstaker er forventet å være på kontoret 8 — 16 samtidig som man er forventet å bli ferdig innen frister. Det kan medføre at man må jobbe på kveldstid og helger, uten at det blir registrert eller logget, uten at leder vet, uten at arbeidstilsynet kan ettergå faktisk reell arbeidstid.

Vi har et annet gode i staten; trening i arbeidstiden. Men hva hjelper vel det å kunne forlate kontoret for å gå på trening når arbeidsoppgavene da må jobbes inn på kveldstid? Reelt sett vet jeg om svært få akademisk ansatte som kan trene i arbeidstiden slik det faktisk er tiltenkt etter hovedtariffavtalen. For det er ikke tiltenkt at man skal jobbe inn disse timene. Til det har man fleksitid.

Debatt ● Bjørn Hallstein Holte og Cicilie Fagerlid

Timeregnskap og fremmed­gjøring i akademia

Et annet gode er betalt reisetid. Men hva hjelper det når man må reise på en søndag for å stå klar til undervisning på en mandag? Det man blir møtt med når man forventer å få betalt for helligdagsarbeid, er: Beklager du får ikke betalt noe ekstra for den søndagen slik det er avtalefestet i tariffavtalen, fordi du har fortsatt reisetimer til gode i arbeidsplanen din. Det må trekkes fra reisebudsjettet på arbeidsplanen.

Ett enda større problem er hvor forskjellige de reelle arbeidsvilkårene er basert på hvilken utdanningsinstitusjon man jobber hos, eller hvilket fakultet man tilhører, eller hvilket institutt man jobber ved. 

Praktiseringen av denne arbeidsplanen, gjennomsnittsberegningen eller budsjettet (avhengig av hva man kaller det) er radikalt forskjellig også internt ved samme virksomhet.

Disse problemene er ikke bare urettferdige, men kan også være i strid med rettigheter festet i hovedtariffavtalen.

En overgang til tidsstyring kan sikre en lik praksis på tvers av sektoren og bedre balansen mellom jobb og fritid. Akkurat balanse mellom jobb og fritid er noe som er viktig for den kommende generasjonen. En slik overgang vil også bidra til å forhindre ubetalt arbeid ut over ordinær arbeidstid, noe som er avgjørende for å tiltrekke og beholde de beste talentene i vår sektor.

Nå sier ikke jeg en gang for alle at tidsstyring som administrative ansatte er vant med, er løsningen. Men vi må faktisk ta en prat om dette, for de kommende generasjoner med ansatte kommer ikke til å jobbe lenge i akademia uten endringer. Hvis vi ønsker de klokeste hodene for å forske og utdanne kommende generasjoner, må noe gjøres.

Debatt ● David Brax

Om håpet i det hengende, akademiske snøret