Debatt ● Bjørn Hallstein Holte og Cicilie Fagerlid
Timeregnskap og fremmedgjøring i akademia
Arbeidsforholdene i akademia har fått mye spalteplass, men timeregnskapet har fått for lite oppmerksomhet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Arbeidsforholdene i akademia har fått mye spalteplass de siste årene.
I 2019 skrev sosiologene Ann Christin Nilsen og Ove Skarpenes en liste over tidstyver i akademia. I 2021 kom det mange tilsvar da sosiologistipendiat Hannah Løke Kjos spurte hvor mye hun skulle jobbe gratis. Forskerforbundet har over lengre tid hatt fokus på tidsbruk, og nylig skrev filosof Sigurd Hverven om hvordan tellekantsystemet skaper fremmedgjorte akademikere.
Vi mener at dokumentene som omtales som timeregnskap eller arbeidsplaner, altså verktøyene for tildeling av arbeidsoppgaver som styrer hverdagen for mange av landets akademikere, har fått for lite oppmerksomhet i disse diskusjonene.
Slik vi ser det, står disse dokumentene som en av de tydeligste manifestasjonene av nyliberal innflytelse i norsk akademia i dag.
Vi opplever også at de står sentralt i fremmedgjøringen av akademikere.
Timeregnskapet stykker opp akademisk arbeid i mindre arbeidsoppgaver — som emneadministrasjon, forelesninger, veiledning og sensur — som hver tilskrives bestemte antall timer. Ansatte ved høgskoler og universiteter får tildelt arbeidsoppgaver basert på kompetanse og ønsker, og de tilskrevne timene skal passe stillingsstørrelsene deres når de legges sammen.
Som sosiologiprofessor Karin Widerberg viste i et bokkapittel om timeregnskapets akademia, har timene i dette regnskapet liten relasjon til arbeidet den ansatte faktisk legger ned i de enkelte arbeidsoppgavene: Ofte overstiger tidsbruken det tildelte antallet timer. Man administrerer dessuten ikke et emne innenfor et gitt antall avgrensede arbeidstimer, men snarere gjennom en prosess som strekker seg over nesten et år — fra før undervisningsstart til siste klagesensur. Slik er det også med andre arbeidsoppgaver. Timene er en fiksjon.
Timeregnskapet bygger på falske premisser utover underestimering av tidsbruk — og med alvorlige konsekvenser.
Timeregnskapets oppstykking av akademisk arbeid løsriver arbeidsoppgaver fra sin meningsskapende kontekst. Som akademiker, kan man for eksempel i teorien (og av og til i praksis) gi tilbakemelding på studentarbeider i et emne der man verken har satt pensum, holdt undervisning eller bidratt til å utforme oppgaven.
Det kan være faglig givende og dypt meningsfullt å lese studentarbeider i emner man underviser eller innenfor egne forskningsfelt, men det er krevende å gi tilbakemelding på arbeider knyttet til andres undervisning fra studenter man ikke kjenner.
På samme måte som samlebåndet løsrev fabrikkarbeidernes arbeid fra produktene de skapte, løsriver timeregnskapet arbeidsoppgaver fra helheten av forskning, undervisning og formidling som utgjør akademisk arbeid.
Slik samlebåndet virket fremmedgjørende på arbeideren, virker timeregnskapet fremmedgjørende på akademikeren.
Og det er ikke viljen det står på.
Studieledere og andre med personalansvar tildeler oppgaver etter ansattes kompetanse og ønsker i så stor grad som mulig. Men når timeregnskapet stykker opp akademisk arbeid i arbeidsoppgaver, har ikke studielederne annet valg enn å tildele hver enkelt arbeidsoppgave til noen.
Når arbeidsressursene er knappe og timeregnskapene fulle, blir studieledelse i ytterste konsekvens redusert til finregning på timer og forhandlinger rundt arbeidsoppgaver løsrevet fra sin meningsskapende kontekst.
De fleste er enige om at forskning, undervisning og formidling bør henge tett sammen.
Det forutsetter at akademisk arbeid forstås helhetlig snarere enn som arbeidsoppgaver som samlet utgjør 1 687,5 timer i året.
I dette ligger det muligheter både for en tillitsrefom i kunnskapssektoren og for å adressere problematikk knyttet til arbeidsforhold i akademia.
