Debatt ● Henrik Holm

Akademia som møteplass for intellektuelt utenforskap

Hva kjennetegner intellektuelle mennesker i et stadig mer polariserende samfunn, spør Henrik Holm i denne kronikken.

Den intellektuelle lever samtidig i og utenfor samfunnet, skriver forfatteren. — Er akademia et sted for dette nødvendige utenforskapet?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det hersker bred enighet om at dagens samfunn er polariserende. Straks det skjer noe nytt, føler vi på trangen til å posisjonere oss. Midt iblant det høylytte koret av sterke meninger, bekjennelser og interesser finner vi såkalte intellektuelle mennesker. Intellektuelle mennesker beskjeftiger seg med tanker, og hvordan vi kan tenke alt som skjer uten nødvendigvis å ta stilling til det som skjer.

Intellektuelle mennesker er ikke bare å finne blant dem som ytrer seg i det offentlige rom, men overalt der mennesker diskuterer tanker, ideer og erfaringer.

Filosofen Theodor W. Adorno sier at den intellektuelle befinner seg i en nærmest uforsonlig spenning. Den intellektuelle lever i samfunnet, har en kultur og må finne seg rette til samfunnsborger. 

Samtidig er den intellektuelle utenfor samfunnet. For Adorno er hjemløshet, uro og bevegelse kjennetegn ved den intellektuelles utenforskap. Den intellektuelle flykter nærmest fra tilstivnede forestillinger og begreper, og har en iboende angst for det banale.

Med dette utenforskapet er den intellektuelle noe annet enn en forsker, noe som selvfølgelig ikke gjør det umulig at en og samme person er både intellektuell og forsker. 

Forskeren presenterer kunnskap, opplyser samfunnet om forskning og prøver å danne et fornuftig faktagrunnlag for offentlige diskusjoner. Den intellektuelle ledsages derimot av en ubestemmelig uro fordi den intellektuelle som person ikke presenterer noen løsning, har en bestemt nytteverdi eller introduserer verden for noe nytt. Intellektuelle er mennesker som våger å stå i det ubesvarte og prøve ut tanker mer enn å forfekte tanker.

Den intellektuelle flykter nærmest fra tilstivnede forestillinger og begreper, og har en iboende angst for det banale.

Henrik Holm

Den intellektuelle vil ikke posisjonere seg eller overbevise om noe. 

Den hevder heller ikke et bestemt ståsted, men er forsiktig i sin fremtoning. Selvfølgelig kan den intellektuelle stå for noe og bekjenne seg til en kultur, et språk, en religion, et kunstuttrykk eller en politisk mening, men den intellektuelle har nok selvinnsikt til å uttrykke toleranse: Jeg liker ikke det noen står for, men respekterer det likevel. Hvor grensene går for toleransen, er den intellektuelle ikke redd for å gi et bestemt uttrykk.

Den intellektuelle stiller spørsmål og operasjonaliserer ikke sine tanker inn i produksjonsmaskineriet. 

Derfor har den intellektuelle en ironisk distanse til både seg selv og verden, og utleverer seg ikke samtiden som normativ for sin tankegang. Plutselig er det noen tanker fra fortiden den intellektuelle velger å dvele ved for å røre ved noe i samtiden. Den intellektuelle har en sterk utpreget allergi mot å bli standardisert av samtiden.

Den intellektuelle er resignasjonens stemme. 

For Arthur Schopenhauer er resignasjonen veien til frihet. Det er bare i resignasjonen den frie vilje kommer umiddelbart til syne. I det polariserende samfunnet der enkeltmennesket mister sin verdi, er resignasjonen en holdning som bevarer noe dypt menneskelig. En dyp fred kan senke seg over bevisstheten og skape en åpning for stemmer vi ellers ikke hører fordi vi er bundet til viljen. Intellektuelle verdsetter resignasjonen som stedet der mennesker kan møte hverandre.

Den intellektuelle vet om sin resignerende avmakt og bruker denne avmakten som et moment i sin kritikk av det hevdende, polariserende og råe samfunnet. Der makt, vold og strategi utgjør realiteten i samfunnet, våger den intellektuelle å tenke selvstendig.

Intellektuelle mennesker vet at de kan ta feil. 

Henrik Holm

Den intellektuelle har en spesiell sensibilitet for lidelsen, smerten og det fortrengte. Den intellektuelle er solidarisk med det lidende mennesket og minner om det når samfunnet vil hviske ut lidelsen fordi den forstyrrer. 

Fordi smerten ved livet er innskrevet i den intellektuelles bevissthet, er den intellektuelle skeptisk mot lykkeord og en positiv livsstil. Den intellektuelle vemmes når suksess, rikdom, gevinst, triumf, måloppnåelse, kompetanse og fremskritt blir brukt som absolutte idealer. Derimot er den intellektuelle sterkt berørt av menneskets sårbarhet og forgjengelighet og finner veier for å uttrykke denne berøringen.

Den intellektuelle kan sympatisere med det atopiske og det anarkiske uten å bli anarkist eller en naiv forfekter av det gode i det svake. Å le av seg selv og sin avmakt er en helt nødvendig ingrediens i den intellektuelles eksistens. Med et smil om munnen kan den intellektuelle synge «Don’t worry, be happy» uten å bli tatt for å være kynisk.

Vi finner intellektuelle overalt og ingensteds. 

De står for en sjelden respekt for mennesket, respekt for mennesket som et åndsfritt vesen og respekt for dialogen der mennesker kan ytre seg uten å bli fordømt. Intellektuelle mennesker vet at de kan ta feil. 

Vi trenger dem sårt i et forherdet og polariserende samfunn: Et nødvendig utenforskap i samfunnet. Er akademia et sted for dette nødvendige utenforskapet?

Powered by Labrador CMS