Ser vi egentlig på de riktige problemene i lærerutdanningen?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er uro blant lærerutdannere i Norge etter at Sigrun Aasland nylig sendte brev til utdanningsinstitusjonene, der det igjen åpnes for å endre strukturen på lærerutdanningen — bare dager før søknadsfristen til høyere utdanning gikk ut. Senterpartiets landsmøte vedtok for halvannen uke siden at de ønsker å gå tilbake til en treårig lærerutdanning. Rektor Christen Krogh ved OsloMet har på sin side vært tydelig i sin kritikk av at dette tas opp nå. Det har vært reform på reform i 45 år.

Debatten om læreryrket kretser stadig rundt strukturen på utdanningen. Skal det være femårig integrert master? Tre pluss to år? Fire pluss én? Dette er spørsmål vi har vært gjennom mange ganger før. Som lektorstudent vil jeg minne om hva vi egentlig diskuterer når vi snakker om søkertallene til lærerutdanningen: Vi må rette blikket mot samfunnet og ta tak i de reelle utfordringene som påvirker rekrutteringen.

grunnskolelærerutdanning

Torstein kom inn på lærer­studiet med 2 i norsk, Endre kom inn med 2 i matte

Fagforeningene peker på det samme gang på gang — med gode grunner: Lærere overlesses med arbeidsoppgaver. De har ansvar for store elevgrupper og er ofte den første voksne som må fange opp barn som sliter, både faglig og sosialt. Lærere er personalledere for klasserom på 30, med alt det innebærer av ansvar, relasjonsarbeid og oppfølging. De brenner ut raskere enn andre yrkesgrupper, og dette vet mulige søkere — de har selv vært elever, og har sett lærerne sine på nært hold.

Til tross for lang utdanning, er læreryrket blant yrkene med svakest lønnsutvikling, både sammenlignet med andre med tilsvarende utdanningslengde og med andre ansatte i kommunal og fylkeskommunal sektor. Overskriftene viser at lærere er lønnstapere år etter år. Når vi i tillegg ser bruk av tvungen lønnsnemnd under streik, sender det et merkelig signal — særlig når det i samfunnets festtaler stadig påpekes hvor «viktige» lærerne er.

Under pandemien var lærere for viktige til å være hjemme — men ikke viktige nok til å slippe fritidskarantene etter arbeidsdagen. Det er ikke lenge siden arbeidserfaring fra privat sektor ble godkjent som ansiennitet for lærere. Det sier også sitt.

Dette er de virkelige push-faktorene vi må adressere dersom vi vil rekruttere og beholde lærere i skolen. At lærere ofte streiker, er ikke et ukjent fenomen — og kanskje ville flere blitt i yrket dersom streik faktisk førte til reelle lønnsløft og forbedrede arbeidsvilkår. Kanskje ville også mange av de 40.000 utdannede lærerne som i dag jobber i andre yrker, vende tilbake.

Vi må lytte til dem som står i skolen og kjenner utfordringene på kroppen.

læreropptaket

878 studieplasser for lærer­studenter står tomme. Få vil jobbe i ungdoms­skolen

Jeg skriver ikke dette for å snakke ned lærerutdanningen — tvert imot, jeg anbefaler den. Det mange glemmer, er at lærerutdanningen også er en lederutdanning. Kompetansen vi får er ettertraktet — og det viser seg i statistikken. Nesten hver femte som underviser i skolen i dag, har ikke lærerutdanning. Samtidig jobber titusenvis av utdannede lærere i andre sektorer. Det handler ikke om at utdanningen ikke er god nok. Det handler om at offentlig sektor ikke klarer å konkurrere med bedre lønn og vilkår i andre bransjer.

På lektorutdanningen spør vi hverandre: «Men skal du faktisk bli lærer?», for vi vet at det finnes mange andre alternativer. Det gjør ikke de som søker rett fra videregående. De vurderer ikke først om utdanningen er tre eller fem år lang — de ser på hvordan samfunnet behandler lærerne sine.

Vil vi virkelig gjøre noe med lærermangelen i offentlig sektor, vil det koste. Det handler om prioriteringer som alt annet i politikken — og det vil svi litt i statens lommebok.