Debatt ● Tor A. Benjaminsen
Regjeringens nye forskningspolitikk minner om Donald Trump og høyrepopulisme
Regjeringens «Norge først»-politikk, med avtroppende statsråd Ola Borten Moe i spissen, risikerer å rive ned eksisterende gode fagmiljøer og hindre etableringen av nye, skriver NMBU-professor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Målet med regjeringens nye handlingsplan for norsk fagspråk i akademia er å øke bruken av norsk i undervisning og publisering, og minske engelskbruken blant norske forskere og forelesere.
Samtidig innfører regjeringen skolepenger for studenter fra andre verdensdeler, utsetter et globalt program for studentutveksling, reduserer finansiering av forskning på globale spørsmål og kutter insentivene for europeisk forskningssamarbeid.
En sentral del av den nye handlingsplanen for norsk fagspråk er at alle utenlandske forskere, inkludert doktorgradsstudenter og postdoktorer, skal gjennomgå obligatorisk norskopplæring. Dette skal tilsvare 15 studiepoeng, altså et halvt semesters arbeid.
Regjeringen forstår tydeligvis ikke at det meste av forskningen er internasjonal og foregår i nettverk på tvers av landegrenser, der ens nærmeste kolleger ofte bor i andre verdensdeler.
Man trenger et felles fagspråk, og dette er som regel engelsk.
Økte krav om norskkunnskaper, i kombinasjon med innføring av skolepenger og reduksjon i finansiering og insentiver for internasjonalt samarbeid, risikerer å gradvis gjøre det vanskeligere for norske forskere å være en del av den internasjonale forskningsfronten.
Norge har hatt et internasjonalt fortrinn som har gjort oss attraktive ved at vi ikke har hatt studieavgifter, og at det har vært mulig å arbeide på engelsk ved norske universiteter. Denne konkurransefordelen tas nå bort.
En «Norge først»-politikk risikerer å rive ned eksisterende gode fagmiljøer og hindre etableringen av nye. Det er også tvilsomt om en slik politikk på lang sikt tjener Norge. Vi får håpe at regjeringen etter hvert innser dette.
Kritikere har påpekt at «oppussingen» av norsk akademia, som Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har lovet, risikerer å sette Forsknings-Norge tilbake til situasjonen på 90-tallet eller til og med til 70-tallet. Oppussingen fremstår derfor mer som et nedrivingsprosjekt som kan komme til å smadre det som er bygd opp.
En slik drastisk tilnærming skal være nødvendig fordi det, ifølge Borten Moe, er krise i norsk akademia. «Krisen» består altså i at det ikke brukes nok norsk i undervisning og publisering, samt at det ikke formidles nok av norske forskere.
Det siste er en dårlig begrunnet myte om virkelighetsfjerne forskere, som dukker opp med jevne mellomrom.
Norske forskere er tross alt aktive formidlere og deltakere i samfunnsdebatten i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Dagsavisen, Morgenbladet, Khrono, Forskersonen, Nordnorsk debatt og her i Panorama, for å nevne noen medier.
Man kan jo spørre kronikkredaktørene i disse mediene om de mangler bidrag fra forskere. I tillegg uttaler en rekke forskere seg i radio og TV hver eneste dag.
Det er derfor lett å være enig med Tore Wig som påpeker at formidlingsaktiviteten ved norske universiteter er høy. Han henviser til forskning av Ingvild Reymert om formidling som konkluderer med at de fleste forskere er aktive kunnskapsformidlere. Han viser også til en rapport fra Retriever som viser at det i snitt er nesten 3000 medieoppslag i norske medier med uttalelser fra forskere hver måned.
Det er vel snarere slik at det er flere formidlingsbidrag som blir refusert enn publisert. Det kan virke som at for å få kronikkplass i de mest populære mediene, som Aftenposten, må man enten være kjendis, skrive om Norge (gjerne med en liten, men ikke for skarp kritisk vri) eller kaste seg rundt når det skjer noe i nyhetsbildet som har relevans for det man forsker på. Det siste kan være vanskelig i en presset hverdag med undervisning og tidsfrister.
Selv arbeider jeg på Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved NMBU. Vi har siden starten i 1986 kun brukt engelsk som arbeidsspråk — i undervisning, studentoppgaver og eksamener, på alle interne møter og i de fleste av våre publikasjoner (selv om noen av oss også skriver på norsk av og til).
De første 10—15 årene hadde vi, på vårt den gang eneste masterprogram, 26 plasser for studenter fra det globale sør og kun en kvote på fire norske studenter.
Vi har utdannet studenter som er blitt forskere, byråsjefer, professorer og direktører. Dette har gitt oss et unikt nettverk for forskningssamarbeid i land som Nepal, Pakistan, Uganda, Tanzania og Malawi.
Senere har andelen internasjonale studenter gått ned med reduksjonen i stipender fra Norad og utfasingen av kvoteprogrammet for studenter fra sør. Samtidig har vi fått mange flere norske studenter. Likevel har vi fremdeles et unikt internasjonalt fagmiljø — nå med ett bachelor-, fire master- og ett doktorgradsprogram, og en stab av ansatte fra 25 ulike land.
Dette har gitt oss muligheten til å bygge opp et ledende internasjonalt forskningsmiljø på en rekke ulike temaer innenfor miljø- og utviklingsstudier. I den siste evalueringen av samfunnsfag i Norge i regi av Forskningsrådet ble to av våre faggrupper rangert helt i toppsjiktet.
Med Borten Moes politikk med krav til norskkompetanse ville vi ikke klart å bygge et tilsvarende fagmiljø i den internasjonale forskningsfronten.
I tillegg til skolepenger og redusert finansiering av forskning er det største potensielle problemet kravet om norskkunnskaper. De fleste av våre stipendiater er utenlandske og reiser etter endte studier tilbake til sine hjemland. Det gir ingen mening at de skal bruke av den knappe tiden sin til å lære norsk.
La meg ta et eksempel fra mitt eget prosjekt, som nylig startet og er finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC). Målet er å studere i hvilken grad folks tap av tilgang til arealer og ressurser i Sahel er årsak til migrasjon og rekruttering til såkalte jihadistgrupper.
Vi er nettopp ferdig med ansettelsen av tre stipendiater og to postdoktorer. Fire av disse fem er afrikanere (to fra Mali, en fra Nigeria og en fra Benin). Den femte er en tysk stipendiat som hovedsakelig skal arbeide kvantitativt.
I tillegg til at de afrikanske søkerne er faglig sterke, er det et par forhold som gjorde at vi valgte dem over norske søkere. De hadde kunnskaper om kontekst og lokalspråk. For å forstå kompliserte årsaker til migrasjon og konflikt, må man forstå kontekst. Og det er en fordel at forskerne kan snakke med intervjuobjekter på deres eget språk.
I tillegg til at det er hyggelig å kunne bidra til kapasitetsbygging i Sahel er det altså gode faglige grunner til å velge afrikanske fremfor norske søkere til disse stillingene. Disse fire vil da også bruke mye av tiden sin på feltarbeid og datainnsamling i Sahel.
Det ville være helt meningsløst om de, når de oppholder seg på NMBU, skal bruke tre måneder på å lære norsk i stedet for å konsentrere seg om å analysere data og publisere forskning.
De er her for å bidra til norsk forskning finansiert av EU, fordi de har høy kompetanse på forskningens tema og kontekst. Norskkunnskaper er irrelevant for å kunne gi et slikt bidrag.
Nå regner jeg med at vi slipper dette kravet ved at det ikke har tilbakevirkende kraft. Men eksempelet er neppe unikt. Det finnes garantert en rekke andre tilsvarende prosjekter og fagmiljøer, både innen utviklingsforskning og i andre fag, hvor man har behov for en unik ekspertise som knapt finnes i Norge. Men alternativet er selvfølgelig å ikke drive med denne typen forskning her i landet. Det er jo et valg.
En «Norge først»-politikk risikerer altså å rive ned eksisterende gode fagmiljøer og hindre etableringen av nye. Det er også tvilsomt om en slik politikk på lang sikt tjener Norge. Vi får håpe at regjeringen etter hvert innser dette.
Innlegget ble først publisert på Panorama nyheter. Teksten ble skrevet før nyheten om Ola Borten Moes avgang ble kjent.
