Debatt ● arno Van Hootegem
Det er allerede nok press på internasjonale forskere i Norge
Postdoktor Arno Van Hootegem fra Belgia har snart lært nok norsk til å kunne bruke det som undervisningsspråk. Han er en av de privilegerte, skriver han.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har vært en livlig debatt etter forslaget om å pålegge internasjonale forskere flere forpliktelser om å lære seg norsk.
Ola Borten Moe ønsker at alle internasjonale forskere med fast stilling skal lære norsk på B2-nivå innen en kort periode, slik at de kan undervise og publisere på norsk. I tillegg foreslås det at postdoktorer og stipendiater, ansatt på midlertidige kontrakter, må bruke verdifull forskningstid på å ta kurs.
Og Norge er ikke alene. Disse debattene har dukket opp igjen i land som Danmark, Sverige og Nederland, og ser ut til å være en del av en generell tendens mot økt nasjonalisering. Ikke bare er bekymringene rundt internasjonalisering ofte ubegrunnede (det meste av offentlig formidling ved UiO har vært på norsk), det er selvdestruerende for norsk forskning. Akademiske fremskritt bygger på internasjonale nettverk, og engelsk har vært en massiv bidragsyter til det. Vi har alle nytt godt av det internasjonale samarbeidet i forskning, se for eksempel på covid-vaksinen.
Men de negative konsekvensene av å vende tilbake til norsk i akademia er allerede grundig diskutert av andre fremragende forfattere. Mitt bidrag i debatten stammer fra nødvendigheten av å også erkjenne konsekvensene dette har for internasjonale forskere som fortsatt ønsker å jobbe i Norge (eller andre land med samme diskusjoner).
Så la meg bruke min egen situasjon som et eksempel på hva det kan bety. Jeg har vært postdoktor på Universitetet i Oslo siden november 2022. Imidlertid var jeg allerede i Norge for et forskningsopphold fra 2021. Dessverre har det ikke vært lett å være internasjonal forsker i Norge — og jeg er en av dem som har det lettest. Morsmålet mitt er nederlandsk, som er veldig likt norsk, og jeg har norsk samboer. Derfor har jeg lært nok norsk til å snart kunne undervise på norsk.
Totalt sett har jeg brukt nesten 150 timer på norskkurs (ekskludert timer brukt på lekser og egenøving), bare de siste seks månedene. Selv om jeg er heldig nok til at instituttet mitt betaler for det, gjør jeg dette på kveldstid etter arbeidstiden, fordi jeg ikke har tillatelse til å gjøre det i arbeidstiden. Alt dette skjer samtidig som jeg starter i en ny stilling i et nytt land, langt borte fra mitt vante miljø. Og dette kombineres med mye sosialt press for å lære språket så godt og raskt som mulig.
Jeg kan bekrefte at det finnes tilstrekkelige insentiver for internasjonale forskere til å snakke og lære norsk: Hvis de ønsker å undervise, kan det være nødvendig å lære norsk (som det var for meg), ettersom mesteparten av undervisningen foregår på norsk. Hvis de ønsker å bli kjent med kollegaer, delta i aktiviteter (som ofte foregår på norsk), eller bli en del av det norske samfunnet og delta i offentlige debatter. Det er allerede tilstrekkelig sosialt press for å tilpasse seg, og det fort. Vi trenger ikke flere forpliktelser. Jeg kan forsikre om at vi prøver, vi gjør vårt beste, vi ofrer fritid og øvrig kapasitet.
Jeg kan personlig ikke klage på instituttet mitt eller kollegaene mine, men det er en realitet at sosial press allerede er betydelig. Og jeg er en av de privilegerte, som blir relativt lett integrert. Jeg er også en av dem som ønsker en integreringsprosess:
Realiteten er at akademia er et globalt system med mye internasjonal bevegelse, og ikke alle som kommer til Norge for en midlertidig stilling har et spesielt ønske om å bli værende for godt.
De gjør likevel en uvurderlig innsats i norsk forskning mens de er her, og de bør ivaretas og inkluderes i like høy grad som andre ansatte. Det kan godt fremmes insentiver til å frivillig lære seg norsk — men ikke på bekostning av inkludering på arbeidsplassen, mental helse (som allerede skranter), og ulikheter blant forskjellige grupper av internasjonale forskere som har mer eller mindre tidsressurser tilgjengelig for å investere tid i å lære seg norsk.
