Debatt ● Hulda Mjöll Gunnarsdóttir
Om framtidens barnevern: Det er ingen skam å snu, Jonas
42 fagpersoner tilknyttet 14 universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner innenfor barnevernsfeltet kritiserer regjeringens forslag om å reversere deler av masterkravet i barnevernet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi varsler bekymring for framtidens barnevern. Regjeringens framlegg av prop 83 L (2024-2025) i Stortinget med forslag om reversering av kompetanseløftet for barnevernet er mildt sagt urovekkende. De foreslår å ta bort innført krav om masterkompetanse for ansatte i kommunale barnevernstjenester, og krav om bachelor i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie i barnevernsinstitusjoner.
Arbeiderpartiet går inn i valgkampen med slagordet Trygghet for framtiden, men vil ikke sikre trygghet for framtidens barnevern. Regjeringen går imot tilbakemeldinger fra 52 av 57 høringsinstanser. Dere overser konklusjonen i barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (BUFDIR) rapport om konsekvenser av å oppheve kompetansekravet, som vurderer at oppheving av masterkravet får store negative og få kortsiktige positive konsekvenser. Barneombudet har også meldt sin bekymring, uten at dere tar hensyn til det.
I en tid der vi med uro ser at unge utvikler utenforskap, blant annet alvorlig kriminalitet og vold, vil regjeringen svekke kompetanseutviklingen i den samfunnsinstitusjonen som har ansvar for å forebygge og ivareta utsatte barn og unge. Det argumenteres med at kommunene skal ha større fleksibilitet, og at personlig egnethet og erfaring skal vektlegges. Det foreligger ikke kunnskap som tilsier et motsetningsforhold mellom erfaring, personlig egnethet og formell kompetanse på masternivå. En masterutdanning gir tjenestene et faglig løft, og den enkelte økt faglig trygghet, relasjonskompetanse og en formell grad. Den styrker også de ansattes evne til å utnytte erfaringen de har. Kompetansen til erfarne barnevernsansatte med barnevernsfaglig mastergrad er svært verdifull for arbeidsgiver og fagfelt. Hvis kompetansekravet fjernes, vil det kunne medføre at færre av dem får mulighet til å ta mastergrad. Kommunene må ikke lenger legge til rette for det.
Familier som er i kontakt med barnevernet trenger helhetlige og tilpassede tiltak. Barnets beste vurderinger krever analytisk kompetanse på masternivå. Dersom ansatte i barnevernet skal ha forutsetninger for å følge opp barnevernslovens bestemmelser, må nødvendig kompetanse ligge til grunn. Uten denne, vil det være stor avstand mellom ansattes forutsetninger og de forventninger som stilles i loven. Det gir en uholdbar situasjon med hensyn til rettssikkerhet for barnevernets brukere. Barnevernsfaglige mastergrader skal ivareta dette igjennom nasjonal juridisk deleksamen. Det har lite for seg, hvis det ikke lenger er krav om mastergrad for ansatte i barnevernet.
I proposisjonen står det at «God faglig, kollegial og emosjonell støtte og veiledning er viktig for at ansatte og ledere i barnevernet skal oppleve det inspirerende og holdbart å arbeide i tjenesten over tid». BUFDIR sin rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at tjenester med flest ansatte utdannet på masternivå har lavest turnover, og høyest turnover i tjenester som har flest ansatte med bachelorgrad. Ansatte i barnevernstjenesten står i saker som medfører store emosjonelle belastninger, som kan medføre utbrenthet og langvarig fravær. God faglig, kollegial og emosjonell støtte krever kompetanse. Masterutdanningene gir kunnskap som kan gi en beskyttelse mot negative og helseskadelige belastninger i arbeidet, samt ferdigheter i refleksjon og selvrefleksjon.
Regjeringen vil også senke kompetansekravet i barnevernsinstitusjoner, og foreslår samtidig økt adgang til bruk av makt og tvang i disse barnevernstiltakene. Ved å ta bort krav om utdanning innen barnevern, sosialt arbeid og vernepleie vil det ikke være sikkert at ansatte i barnevernsinstitusjoner har gjennomgått skikkethetsvurdering. Det tas hensyn til ikke i proposisjonen. Dette er alvorlig, spesielt sett i lys av avsløringer av overgrep i barnevernsinstitusjoner
Det er vanskelig å forstå regjeringens forslag. De vitner ikke om solidaritet med utsatte barn og unge som trenger et kompetent barnevern. Hvorfor skal denne gruppen møtes av fagpersonell med lavere kompetansenivå enn det vi krever i andre tjenester rettet mot barn og unge, f.eks. grunnskolen, videregående opplæring, PPT og BUP. Regjeringen viser med dette manglende vilje til å investere i videre utvikling av et kunnskapsbasert barnevern. At kommunene har vansker med å få tak i kvalifisert personell er ikke holdbar argumentasjon. Det er også vanskelig å få tak i fastleger og psykologspesialister i kommunene, men det jenkes selvsagt ikke på kompetansekravene for å løse det. Dette illustrerer hvor feilslått regjeringens konklusjon er i denne saken.
Forslagene er ikke vedtatt ennå. Gode beslutningstakere kan ta feil. Det er ingen skam å snu, Jonas. Vi håper familie- og kultur komitéen retter dette opp. At en årvåken opposisjon mobiliserer stemmer. Sett heller en utvidet frist for oppfyllelse av kravene til 2035. Gå for det i Stortinget. Trygghet for framtida bør også inkludere utsatte barn, unge og deres familier.
Disse har undertegnet kronikken i tillegg til forfatteren
Ingunn T Ellingsen, Professor, UIS
Pia Moum Hellevik, Universitetslektor, UIS
Ida Bruheim-Escobar, Førsteamanuensis, UIS
Erik Paulsen, Førsteamanuensis, UIS
Heidi Lie Eriksen, Førsteamanuensis, UIS
Ingunn Studsrød, Professor, UIS
Ragnhild Bjørknes, Professor, NUBU
Inger Oterholm, Professor, VID
Elisabeth Brodtkorb, Førsteamanuensis, VID
Helene Toverud Godø, Førsteamanuensis, VID
Reidun Follesø, Professor, USN
Marina Snipsøyr Sletten, Førsteamanuensis, HIØ
Egil Lyberg, Høgskolelektor, HIØ
Astrid Halsa, Professor, INN
Marianne Buen Sommerfeldt, Førsteamanuensis, OsloMet
Lise Cecilie Kleppe, Førsteamanuensis, OsloMet
Tonje Steen, Universitetslektor, OsloMet
Guro Wihst Øydgard, Førsteamanuensis, NORD
Catrine Torbjørnsen Halås, Professor, NORD
Ann-Torill Tørrisplass, Førsteamanuensis, NORD
Carina Henriksen, Førsteamanuensis, NORD
Linda Sjåfjell, Førsteamanuensis, NORD
Janne Lund, Førsteamanuensis, UIA
Solveig Botnen Eide, Professor, UIA
Ellen Madsen Andenes, Førstelektor, HVO
Kristin Ljoså Sørheim, Universitetslektor, HVO
Reidunn Håøy Nygård, Førsteamanuensis, HVO
Egil Arne Standal, Førsteamanuensis, HVO
Veronica Haug Bekkstrand, Førsteamanuensis, UIT
Monica Skrindo Sedahl, Universitetslektor, UIT
Tanja Banerji, Universitetslektor, UIT
Wenche Kjæmpenes, Førsteamanuensis, UIT
Siss-Mari Solli, Universitetslektor, UIT
Olin Blaalid Oldeide, Førsteamanuensis, UIB
Sara Jahnke, Førsteamanuensis, UIB
Ingunn Barmen Tysnes, Førsteamanuensis, HVL
Øyvind Reehorst Kalsås, Førsteamanuensis, HVL
Bente Heggem Kojan, Professor, NTNU
Randi Lise Juul, Førsteamanuensis, NTNU
Inger Sofie Dahlø Husby, Førsteamanuensis, NTNU
