Debatt ● Jonathan Jonsson
Når universitetslederne ikke vil ta ansvar, må studentene stille opp
Vi er langt forbi «utenrikspolitikk». Spørsmålet om boikott handler om grunnleggende moral. Men norske institusjoner i UHR fraskriver seg sitt institusjonelle ansvar mens Gaza reduseres til grus. Er det rart at studenter setter opp telt og okkuperer bygninger i desperasjon?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når studenter rundt om i verden slår opp telt og blokkerer bygninger i forsøk å få ledelsen på sine universiteter å lytte, så viser det at noe har forandret seg. Akkurat som med krigen i Vietnam så går vi nå igjennom et paradigmeskifte. Gamle sannheter rakner, noe ledelsene ikke klarer å få med seg. Hele verden kan nå se brutaliteten i Israels krigføring og okkupasjon.
De komfortable elitene i politikken, næringslivet og utdanningssektoren vil gjerne fortsette å ignorere Israels forbrytelser mot menneskeheten, noe som tjent dem godt i nesten 80 år. Det er på tide at de blir presset av en generasjon som ikke lenger godtar deres utdaterte retorikk og som krever handling når vi ser et folkemord.
Det er ikke tilfeldig at denne kritikken kommer sterkest fra studenter, som er trent å tenke nytt og etisk, og som ennå ikke glemt hvordan man gjør det.
«Uttalelsen fra UHR om krigen mellom Israel og Hamas» viser at ledere på norske universiteter fortsatt lever i denne gamle verden. Fokus er på «normal virksomhet». UHR nevner ivaretaken av et «mangfold av synspunkter», men vi studenter og ansatte bør bare ytre ting så lenge vi ikke er «til bry», for å sitere den treffsikre NSO-lederen Oline Sæther. Rådet vil fortsette som om ikke noe har skjedd, også når vi hver dag ser flere og flere palestinske barn bli drept.
Som forskningsinstitusjoner har vi etiske retningslinjer å følge, der vi er forpliktet til å ivareta menneskeverdet.
Jonathan Jonsson
Å bruke institusjonelle virkemidler i et forsøk å stoppe dette vanviddet kalles for å ta «selvstendige utenrikspolitiske standpunkter».
Det studenter har innsett er at vi er langt forbi «utenrikspolitikk». Spørsmålet om boikott handler om grunnleggende moral. Som forskningsinstitusjoner har vi etiske retningslinjer å følge, der vi er forpliktet til å ivareta menneskeverdet.
Det er godt dokumentert at israelske institusjoner for høyere utdanning aktivt bidrar til okkupasjon og ulovlige bosetninger. Vi vet at de utvikler teknologi sammen med militære selskaper som akkurat nå blir brukt i krigføring mot sivile, og vi vet at de gir goder til studentsoldater. Dette er ingen hemmelighet, men noe som israelske universiteter selve er stolte av.
Det grunnleggende etiske spørsmålet er om det er forsvarlig å samarbeide med slike institusjoner. Klarer vi å respektere menneskets verdi om vi samtidig fortsetter å samarbeide med universiteter som bidrar til etnisk rensning?
Universitetsledelsene nekter å en gang berøre dette spørsmålet og gjemmer seg bak unnskyldningen at de ikke vil drive med «utenrikspolitikk», at den eneste normen vi må forholde oss til er «akademisk frihet». De fraskriver seg sitt institusjonelle ansvar mens Gaza reduseres til grus, delvis finansiert av norske penger.
Er det rart at studenter føler seg så fjerne fra virkeligheten til denne eliten, at de setter opp telt og okkuperer bygninger i desperasjon?
Selvfølgelig ble rektor Margareth Hagen irritert da hennes kontor ble blokkert av studenter mandag morgen. Jeg håper at dette ble en mulighet for henne å tenke på hvordan det er å være rektor for et universitet i Gaza akkurat nå.
Mens Hagen ikke får drikke sin morgenkaffe i fred og ro, så har hennes kollegaer i Gaza ikke lenger universiteter å gå til. Alt ligger i ruiner.
Professorer uteblir fra sine forelesninger, ikke fordi trikken er forsinket, men fordi de brent opp i sine hjem.
Jonathan Jonsson
Professorer uteblir fra sine forelesninger, ikke fordi trikken er forsinket, men fordi de brent opp i sine hjem. Studenter skriver eksamen på bordtennisbord under åpen himmel og venter forgjeves på å se klassekamerater, ikke fordi disse har fått utsatt eksamen, men fordi de ligger i massegraver. Dette er våre kollegaer. De er mennesker som oss. Og mange av dem som nå skriver eksamen under åpen himmel er skoleelever. De er barn.
Er det rart at studenter ikke kan respektere retorikken om «normal virksomhet»?
Universitetet i Stavanger og OsloMet har valgt å ta sitt moralske ansvar og har fryst avtaler med Israel. Dette gjør det enda mer merkelig at UHR kommer med generelle uttalelser mot akademisk boikott, der alt ansvar blir lagt på enkelte ansatte å «bestemme hvordan og med hvem de samarbeider». Mener UHR at UiS og OsloMet misbrukt den autonomi som de snakker så høyt om?
På Universitetet i Oslo, der jeg jobber, føles det ekstra ironisk at UHR priser «autonomi» og å «respektere at andre har meninger som fraviker fra ens egne». Den 14. mai stemte 5 av 6 representanter fra ansatte og studenter for boikott i universitetets styre, men dette ble blokkert av rektor og eksterne representanter tilsatte av Kunnskapsdepartementet.
Hva ansatte og studenter på lærestedet faktisk mener betyr ikke så mye for disse representanter for den politiske eliten og næringslivet. Så mye for universitetenes «autonomi».
UiS og OsloMet ligger i forkant når det gjelder å sette press på akademiske institusjoner som nekter å respektere folkeretten. Andre universiteter burde studere dem istedenfor å behandle kritiske ansatte og studenter som en trussel. Tiden er forbi der «nøytralitet» innebar å late som at ingenting skjer, der «akademisk frihet» betydde å fraskrive seg institusjonelt moralsk ansvar, og der «autonomi» var likestilt med friheten å følge retningslinjer fra den politiske eliten.
Om ledelsen på våre universiteter ikke tar denne kritikken på alvor, så er jeg stolt av studentene som nekter å være stille. Om denne privilegerte elite nekter å drøfte disse etiske spørsmål, synes jeg at studenter bør være mer «til bry».
