Debatt ● Jan-Gunnar Winther og Jørgen Berge
Fremtidas stifinnere i Arktis
I sommer seiler «Statsraad Lehmkuhl» gjennom Nordvestpassasjen med studenter og forskere fra UiT Norges arktiske universitet. Assosiasjonene man kan få av å se en fullrigger i disse farvannene er dessverre ikke nødvendigvis positive.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De fleste kjenner nok Kalaallit Nunaat best som Grønland, og de færreste av oss stiller spørsmål ved nettopp det navnet.
Den europeiske måten å fortelle verdenshistorien på har tradisjonelt vært at det var europeerne som ‘oppdaget’ andre land i verden, definerte dem, erobret dem og ga dem navn. Norsk-islandske Eirik Raude var den første europeeren som utforsket vestkysten av Kalaallit Nunaat.
Han kalte øya Grønland, visstnok med den begrunnelsen at folk ville ha lyst til å reise dit hvis landet hadde et godt navn.
Den første befolkningen bosatte seg der imidlertid for rundt 4500 år siden, lenge før Raude «oppdaget» og navnga landet. Og i motsetning til Eirik Raude, er det trolig at de første menneskene ankom verdens største øy fra vest. De eldste menneskebeinene er funnet på vestkysten og området vi i dag kjenner som Diskobukta, i Saqqaq-boplasser fra cirka 2400 f.Kr.
«Statsraad Lehmkuhl» er langt ifra den første seilskuta som skal seile gjennom hele Nordvestpassasjen. Passasjen, som går på nordsiden av Canada og Alaska, er blitt ikonisk i polarhistorien gjennom forsøkene fra Europa, og spesielt Storbritannia, på å finne denne mytiske sjøveien til Orienten.
Det ble til slutt Roald Amundsen og hans mannskap som, på Gjøa-ekspedisjonen fra 1903 til 1906, ble de første til å seile hele veien gjennom. En heltehistorie særlig vi nordmenn er vokst opp med, og som sammenfalt med en ung nasjons behov for å skape identitet og nasjonalfølelse, uten at det er lagt like mye vekt på hvordan ekspedisjonen ble oppfattet av urfolk i området. Verken da eller i nyere tid.
Nå skal det sies at nettopp Amundsen er et eksempel på en oppdager som viste både vennlighet og en dyp respekt for de lokale inuittene, og som også innledet et gjensidig verdifullt forhold til inuittene i Gjøa Havn. Men historien om europeere i Nordvestpassasjen er lang, og med den følger mange eksempler på en ganske annerledes tilnærming enn den Amundsen hadde.
Assosiasjonene man kan få av å se en fullrigger i farvannene vi skal gjennom i august og september, er dermed ikke nødvendigvis positive. Selv om den første befolkningen i Kalaallit Nunaat kom nettopp gjennom Nordvestpassasjen for 4500 år siden, er det de mange europeiske ekspedisjonene som har fått mest oppmerksomhet.
Ordet ‘ekspedisjon’ betyr ‘større reise’ og brukes om reiser som krever en større utrustning for et bestemt formål, eksempelvis vitenskapelig eller militært. Det er noe imperialistisk over ordet som det er vanskelig å komme unna.
Nå handler dette selvsagt ikke om at ordet i seg selv er en utfordring, ei heller type fartøy, men sett i lys av en historie vi ikke skal være ukritisk stolte av, må vi være klar over at en slik seilas kan gi uønskede assosiasjoner.
Her står vi ved noe av kjernen i utfordringene som vi har møtt når vi planlegger vår egen seilas: Hva har egentlig endret seg siden Amundsen seilte gjennom og en hel nasjon hyllet ham for bragden?
UiT Norges arktiske universitet har stått i fremste rekke og støttet kritikken som kommer fram i sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, og vi ser det som en selvfølge å bidra i det påfølgende arbeidet. Mange fagmiljøer ved UiT jobber hardt for å styrke innsatsen for å skape og dele bedre relasjoner og kunnskap for og om de samiske og kvenske/norsk-finske samfunnene.
Men vi ser at det også ved UiT kan være avstand mellom teori og praksis. Gjennom planleggingen av seilasen har vi mer enn én gang opplevd at vi uten å ønske det tråkker feil, fordi vi ikke klarer å ta inn dybden i det som står i rapporten.
Formålet vårt med seilasen gjennom Nordvestpassasjen er imidlertid helt klart; å gi studentene som er med et internasjonalt perspektiv, med utgangspunkt i alt fra lokalsamfunn til internasjonale klimaperspektiv.
Når vi skal utdanne unge mennesker til å bli fremtidige polarforskere og kunnskapsbærere, må vi gi dem en god start og først og fremst lære dem å forstå og ha respekt for den arktiske kulturen og historien.
I en verden som er i ferd med å bli mer og mer splittet, planlegger vi et studentkurs som handler om globalt samhold, utvikling og forsoning. Vi samler en internasjonal gruppe på 120 unge mennesker på en seilskute, hvorav en betydelig andel har røtter i arktiske urfolkssamfunn. Sammen med forskere og undervisere fra UiT og representanter fra lokalsamfunn der vi ferdes skal deltakerne skape kunnskap og opplevelser.
I en tverrfaglig setting skal de sammen analysere miljøendringer og sosioøkonomiske virkninger fra fortiden, identifisere fremtidige drivere og diskutere seg fram til mulige scenarioer for Arktis.
Arktis står overfor store og dramatiske forandringer, mye relatert til akselererende klimaendringer, noe som påvirker økosystemer, lokalsamfunn og tradisjonell livsstil. Når sjøisen smelter åpnes nye transportveier, spørsmål om ressursutvinning aktualiseres, og den internasjonale interessen øker. Også teknologisk utvikling, migrasjon, turisme, demografi og geopolitikk gjør fremtiden til arktiske sosialpolitiske systemer og naturmiljøer svært usikker.
Mange ulike organisasjoner har laget framtidsvisjoner for Arktis, men det er fortsatt en utfordring å se hele mulighetsrommet for endringene som kan komme. Å forestille seg dette rommet er avgjørende for å kunne forberede seg på framtida, fremme bærekraftig utvikling, bevare økosystemer og styrke urfolk og lokalsamfunn.
Vi ønsker at studentene våre skal klare å utvikle innovative og tilpasningsdyktige løsninger på fremtidige utfordringer. På den måten kan de bli nye stifinnere i fremtidas Arktis.
Ikke som de historiske pionerene som kom med ulike intensjoner, inkludert utforsking og ressursutnyttelse, men med ydmykhet og respekt og et mål om å skape en felles global fremtidig visjon, forankret i det lokale og veiledet også av arktiske folks verdensforståelse, kunnskapssystemer og kosmologi, formet gjennom generasjoner i samspill med naturen.
Det er vårt inderlige ønske at planleggingen og gjennomføringen av denne seilasen vil kunne gi viktig lærdom også for institusjonen og oss ansatte, og at vi i fellesskap kan bruke anledningen til å ta reelle steg i den retningen som sannhets- og forsoningskommisjonen så innstendig har oppfordret hele nasjonen til å ta.
