Mot en nasjonal forpliktelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortinget har vedtatt en rekke punkter som oppfølging av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Et viktig samfunnsområde i denne sammenhengen er universitets- og høgskolesektoren. Jeg foreslår at universiteter og høgskoler går sammen om en serie forpliktelser for arbeidet framover, som en målestokk og noe å sikte mot.

I oktober under Arctic Circle-konferansen i Reykjavik hadde noen kolleger og jeg en panelsamtale der vi diskuterte implikasjonen av sannhets- og forsonings­kommisjoner for forskning og høyere utdanning i Norden og Australia. Mot slutten av samtalen foreslo vi en rekke anbefalinger særlig retta mot de såkalte Arctic Six-universitetene, de seks nordligste breddeuniversitetene i Norge, Sverige og Finland. 

Et av forslagene, fra professor Pigga Keskitalo fra University of Lapland, gikk ut på at nettverket enes om et sett av gullstandarder for godt arbeid med sannhet og forsoning. Noe tilsvarende for universiteter og høgskoler i hele Norge er en interessant idé.

Debatt ● Mikkel Berg-Nordlie

Fornorskingspolitikken er en tung arv å bære for oss i akademia

Mange steder i verden har det blitt satt i gang kommisjoner med oppdrag å undersøke hvordan statlig undertrykkingspolitikk har skada urfolks- og minoritetsgrupper. I Norge undersøkte Sannhets- og forsoningskommisjonen uretten som blei gjort mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner gjennom fornorskningspolitikken. 

Av de mange funnene som kommisjonen presenterer, er det (ned)slående å se hvor stor plass kunnskapssektoren har. Skole og forskning bidro til fornorsking gjennom hard språkpolitikk der samiske, kvenske og finske språk blei sterkt svekka eller forsvant, gjennom å usynliggjøre, stillegjøre og andregjøre alt som ikke var norsk, gjennom å (prøve å) skrive minoritetene ut av historie, samfunn og kart. 

samefolkets dag

Meiner universitet og høgskular må ta eit tydelegare ansvar for kunnskap om urfolk

Dermed er det ikke rart at kunnskap spiller en tilsvarende sentral rolle i de foreslåtte forsoningstiltakene. Kommisjonen er tydelig på at dette ikke bare gjelder de bestemte områdene der samer og minoriteter bor, men at det også gjelder hele befolkninga. «Kunnskap om fornorskinga og de berørte gruppene må bli allemannseie», sa kommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, på en samtale arrangert av UiT i Arendal i 2023.

Det er fra mitt ståsted gledelig å se at UH-sektoren over hele Norge allerede ser ut til å stille seg åpen for å bidra, åpen for å styrke egen praksis som svar på utfordringene. Lærerutdanninger vil ha inn kunnskap om og perspektiver fra samer og nasjonale minoriteter. Forskningsrådet lyser ut over 80 millioner til forskning til oppfølging av kommisjonen. 

Men vi kan trenge noen nasjonale føringer, noen mål vi kan være enige om å nå, noen kriterier for god praksis og gode ordninger.

Debatt ● Torjer A. Olsen

Vi trenger et senter for samisk kunnskap og kompetanse i profesjons­utdanningene

I Canada har Universities Canada (tilsvarende Universitets- og høgskolerådet) lansert et sett av forpliktelser for sannhet og forsoning. Her heter det i innledninga at relasjonene til urfolk er en viktig kilde til styrke og kunnskap som gjør canadiske universiteter unike i verden. Det er forskjell på urfolkssituasjonen i Norge og Canada, så det går ikke an å oversette eller overføre alt fra en canadisk til en norsk sammenheng. Men det går an å lære og la seg inspirere — særlig av forpliktelsen på et samla nasjonalt nivå.

Dermed mener jeg at det er fint mulig å se for seg at universiteter og høgskoler i Norge enes om noen punkter, kriterier eller standarder. Med utgangspunkt i pilarene for tiltak foreslått av Sannhets- og forsoningskommisjonen, de canadiske forpliktelsene og samtalen i Reykjavik lanserer jeg følgende punkter som en start. Her vil poenget være at universiteter og høgskoler forplikter seg til å

• søke sannhet som et steg mot forsoning, noe som inkluderer å anerkjenne rollen de spilte i fornorskinga
  
  
• utvikle campusmiljø som er inkluderende og respektfulle i møte med samer og nasjonale minoriteter
  
  
• bidra til at pensum og fagplaner aktivt synliggjør og tar i bruk kunnskap om og fra samer og nasjonale minoriteter
  
  
• bidra til utvikling og styrking av urfolks- og minoritetsspråk som fagspråk, undervisningsspråk og campusspråk
  
  
• bygge gjensidige partnerskap med institusjoner knytta til samene og/eller nasjonale minoriteter og sørge for involvering i forbindelse med forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid
  
  
• utvikle og inngå i internasjonale, nasjonale og regionale samarbeidsordninger for styrking av forskning og høyere utdanning for, om og med samer og nasjonale minoriteter
  
  
• inkludere og normalisere kunnskap om og fra samer og nasjonale minoriteter i sine profesjonsutdanninger
  
  
• utvikle ordninger slik at alle ansatte og studenter møter kunnskap om samer og nasjonale minoriteter i sitt arbeidsliv eller studieløp
  
  
• fasilitere bærekraftige og konstruktive dialoger om sannhet og forsoning i forskning og høyere utdanning

Debatt ● Lill Tove Fredriksen

Frostblomster i akademia: Om forskningens dobbeltrolle i forhold til det samiske

Disse punktene er ikke utfyllende eller ment å skulle dekke alt som er viktig. Og det er sjølsagt mulige regionale forskjeller. Punktene er aller mest en mulig begynnelse og/eller utfordring, dels inspirert av det canadiske dokumentet, dels av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, og dels av samtalen med kollegene Mati Keynes, Pigga Keskitalo, Daniel Fjellborg og Björn Norlin i Reykjavik. 

Her er de å lese som en start på noe som kan komme, som ei utfordring til kolleger ved institusjoner over hele Norge, og som et forslag til for eksempel Universitets- og høgskolerådet å behandle.

Debatt ● Eli Skogerbø og Kristin Bergtora Sandvik

Rektorvalget ved UiO: Samiske perspektiver i universitetets virksomhet