Når kreativitet kveles: En kritikk av akademisk målstyring

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter å ha deltatt på et arbeidsseminar for ansatte i UH-sektoren, sitter jeg nå med en følelse av ubehag. Jeg kjenner på et ubehag, men klarer ikke helt å sette fingeren på hva det betyr. 

Etter å ha tenkt og grublet over denne følelsen, og snakket med kolleger på ulike universiteter og læresteder, forstår jeg at det er en gjenkjennelse: Jeg har vært mor til tre barn som gikk på skole i Oslo på 2000-tallet. På den tiden ble Astrid Søgnen hedret som en av de største lederne i landet. 

styring

Får kritikk for nye mål for universiteter og høgskoler

På juleavslutninger og andre skoleavslutninger ble vi fortalt av skoleledelsen hvor godt vår skole gjorde det sammenlignet med andre skoler i Oslo og i landet for øvrig. Vi lå over gjennomsnittet. Elever som hadde utmerket seg med høye karakterer og prestasjoner ble fremhevet.

Jeg husker jeg var takknemlig for at mine barn ikke skulle høre rektors tale igjen etter å ha gått ut av grunnskolen i Oslo etter 10 år. Nå sitter jeg her med den samme ubehagelige følelsen. Jeg som ansatt, og mine barn som nå er studenter ved universitetet, får også høre nesten den samme formaningen. Taler som vektlegger resultater, måloppnåelse, økonomi og inntekter i form av større forskningsprosjekter. Men universitetene gir seg ikke her — «vi må fortsette — nå enda høyere — bli enda bedre». 

Debatt ● Bjørn Schiermer

Vi må unngå danske tilstander

Jeg kjenner jeg blir trist, opprørt og fortvilet. Hva er det vi utsetter våre barn og oss selv for? Hvor blir det av gleden og stoltheten ved å lære, øke vår kompetanse, og møte studenter, forelesere og kolleger?

Jeg husker som barn, født inn i en typisk arbeiderklassefamilie på et lite sted i Norge, at jeg ønsket meg vekk fra stedet, og allerede da hadde jeg et sterkt ønske om å støtte og hjelpe mennesker som hadde det vanskelig. Jeg drømte om å flytte til storbyer som Oslo, London eller Paris, hvor jeg kunne bruke utdanningen min til å gjøre en forskjell. Jeg ønsket å bidra til samfunnet på en meningsfull måte, enten gjennom forskning, undervisning eller sosialt arbeid. 

Selv om jeg ikke kom lenger enn til Oslo, fullførte jeg en doktorgrad ved Universitetet i Oslo, noe som var en stor prestasjon for meg. Denne utdanningen ga meg muligheten til å dykke dypt inn i mitt fagfelt, utvikle nye ferdigheter og kunnskap, og møte mange inspirerende mennesker. Etter disputasen fikk jeg en jobb ved en høyskole i Norge, hvor jeg kunne fortsette å forske, undervise og møte kloke studenter.

Selv om jeg ikke endte opp i London eller Paris, og kanskje ikke følte at jeg gjorde en så stor forskjell som jeg hadde håpet, var jeg likevel stolt av det jeg hadde oppnådd. Jeg hadde realisert mange av mine barndomsdrømmer og hadde muligheten til å påvirke livene til studentene mine og bidra til akademisk kunnskap.

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

Når jeg reflekterer over disse erfaringene, og min egen reise, slår det meg: Hva har vi egentlig oppnådd med et utdanningssystem som er så prisgitt målstyring, standardisering og nyliberalistisk tankegang? Et system der glede og kreativitet ofte forsvinner i jakten på målbare resultater og prestasjoner. 

Hvor blir det av den genuine læringsgleden, nysgjerrigheten og kreativiteten som burde være kjernen i utdanningen? Hvordan kan vi skape et miljø der både studenter og ansatte kan blomstre, uten å bli fanget i et system som prioriterer tall og statistikk over menneskelig utvikling og trivsel?

Debatt ● Adam Njå

Fra dannelse til dystopi: Universitetslivets skjulte kostnader