Fra dannelse til dystopi: Universitetslivets skjulte kostnader

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

SHoT-undersøkelsen demonstrerer effektene av et autoritært utdanningssystem, og et atomisert samfunn som har forlatt alle idealer om dannelse.

Skal vi tro undersøkelsen har en av tre studenter en psykisk lidelse i skrivende stund. Nærmere halvparten har hatt en psykisk lidelse det siste året, og rundt to av tre vil ha det i løpet av livet.

Ny undersøkelse

Hver tredje student har en psykisk lidelse: — Jeg trodde jeg skulle dø

Enkelte kritikere vil sikkert hevde at funnene ikke stemmer, og at det skyldes overdiagnostikk og psykologisering av vanlige livsvansker.

En kritikk som fullstendig underkjenner de radikale endringene samfunnet har hatt over de siste årene, mot oppløsning av alle lokale fellesskap, avhengighetsskapende medier, kulturelt forfall og et samfunn hvor vekst, skamløs konsumerisme og kompetitiv individualisme fremheves som verdige idealer for enkeltmennesker og samfunn.

Jeg tror derfor undersøkelsen ikke overdriver, men snarere at den står i fare for å underdrive graden vår moderne livsførsel og samfunnets utrettelige streben etter perfeksjon og effektivisering, direkte forårsaker psykiske lidelse og uverdige liv.

For det som ikke fanges opp i studier som undersøker spesifikke diagnoser, er de enorme forekomstene av milde til moderate sub-kliniske symptomer slik som utbrenthet, stress, diffuse immunologiske sykdommer, ensomhet så vel som gjennomgripende følelser av meningsløshet og utilstrekkelighet.

psykisk helse

Eksperter skeptiske til funn om psykiske lidelser: — Helt sprøtt

Symptomer hvis utbredelse indikerer at psykiske lidelser ikke lenger er unntaket, men normen i våre moderne samfunn, og at deres enorme forekomst dermed ikke indikerer individuelle patologier, men et sykt samfunn.

En kan selvsagt diskutere i lange baner om vi ikke bør tilspisse våre diagnostiske kriterier for å begrense de til ekstreme ender av normalfordelingen. Eller i den sammenheng, å påpeke at popularisering av våre nåværende diagnostiske kategorier, kan føre til at flere formulerer sine normalpsykologiske konflikter med klinisk språk.

Samtidig kan det også reelt være tilfellet at symptomtrykket i befolkningen har økt, i takt med at ensomhet og kompetitiv perfeksjonisme florerer i individer og kulturen. Dertil kan den økte bruken av klinisk språk, skyldes at våre gjennomrasjonaliserte moderne samfunn, ikke lenger tolererer irrasjonell menneskelighet; med mindre det er en sykdom.

Patologisering er som kjent baksiden av normering, så når normen er rasjonalistisk produksjon, vil irrasjonalitet og følelser betraktes som sykelig.

I lys av dette, er de foreslåtte løsningene som presenteres dermed grovt unyanserte forslag til individualiserte symptomlindrende tiltak, som minner meg om et treffende sitat fra Tolstoj:

«I sit on a man's back, choking him and making him carry me, and yet assure myself and others that I am very sorry for him and wish to ease his lot by all possible means — except by getting off his back.»

Det hevdes at det trengs mer behandling, mer studiestøtte, mer obligatorisk oppmøte for å forebygge ensomhet, mer medisinering, lavterskeltilbud og studentboliger.

Våre ledere kakler grådig i munnen på hverandre om at det er en «bekymringsverdig utvikling» at Jeppe drikker, at vi må «ta det på alvor», og «sette inn tiltak», men ingen spør hvorfor Jeppe drikker.

psykisk helse

Psykolog: — Vi må ikke løpe etter de unge med plaster

Om vi analogt forestiller oss en autoritær stat, som systematisk undertrykker selvbestemmelse, driver tvungen indoktrinering, ser på mennesker som maskiner eller produkter, og som benytter overvåkning og straff for å holde folk innenfor normen og produksjonskvoten, ville vi tatt det som en selvfølge at folk blir syke.

Dersom det samme regimet så foreslo at løsningen var enda mer kontroll, enda mer indoktrinering, enda mindre selvstendighet, medisiner og «behandling» med «lav terskel» til alle som tenkte annerledes, ville vi sett på det som et institusjonelt overgrep.

Men dagens skolesystem og universiteter, er nettopp blitt slike autoritære stater, hvor stadig større andeler av ungdommen skal tvinges gjennom stadig lengre løp, helt uavhengig om de faktisk har evnene og motivasjonen til å mestre det.

Alle skal med, ingen skal tenke annerledes, alle skal bli lydige og alle skal bli normale, hvis ikke skal de «behandles».

Universitetet selv har overraskende nok ikke protestert mot denne instrumentaliseringen og masseproduksjonen av dannelse, men har heller gladelig solgt ut alle sine akademiske idealer for profitt og «effektivisering».

Stykkprisfinansieringen av grader, har for eksempel senket kravene på en rekke studieområder for å presse stadig flere gjennom. Med det blir forelesninger og læreplaner mer generiske, evalueringer mer skjematiske, oppmøte mer under trussel om straff, og selvstendig tenkning blir ikke bare frarådet; men rutinemessig sensurert!

Med det kan vi sammen leve det glade vanvidd, i en kollektiv vrangforestilling om at vi fortsatt driver med dannelse og kritisk tenkning.

I lys av alt dette opplever jeg det derfor dypt krenkende å bli tvunget til å møte opp i enkelte læringssituasjoner, som jeg vet utmerket godt at jeg ikke lærer noen ting av. At min tid slik blir kolonialisert av sentralisert målstyring, som får meg til å føle meg behandlet som en hund eller et produkt, heller enn en medmenneskelig student, og som dermed vekker sterke følelser av antipati mot universitetet som institusjon.

shot

Psykisk uhelse: — Dette er en varslet krise

Når jeg i tillegg ser at vårt akademiske system, har så lite integritet at de ikke engang etterlever sine egne idealer. Men at kritikk, selvstendig tenkning og politisk engasjement systematisk kues og avstraffes, til fordel for en feig og mikrostyrt kultur med selvsensur, nettverksnepotisme, knivskarpe albuer og ignorant spesialisering, modner min antipati til en helhetlig avsmak.

Jeg tar meg selv også i å tenke hvilken avsky Sokrates, Kant, Goethe, Sartre og alle våre andre åndelige akademiske titaner ville følt om de hadde sett hvor lavt våre moderne universiteter har sunket.

Jeg har derfor regelmessig fantasert om å slutte på universitetet, så jeg kan lese og tenke fritt; for det driver man jo ikke med der lenger.

Når våre akademiske institusjoner slik er blitt så gjennomsyret av dobbeltmoral, snever byråkratisk kontroll, lave standarder, falske idealer, og lemfeldig omgang med avstraffelse, er det jo ikke rart at folk blir syke!

Diskursen om psykisk helse blant studenter virker derfor, slik den generelle samtalen om psykisk helse i samfunnet, som påfallende ignorant, og konstruert på gjennomideologiske premisser som aldri blir utfordret.

For hele samtalen om tiltak, behandling, og selv «helsefremmende» tilnærminger, underordner seg etter samfunnets normalitets og helsebegrep. En normaltilstand hvor kompetitiv produksjon, maksimal selvstendighet, og uhemmet konsum oppriktig fremmes som bestanddelene for et godt lykkelig liv og et godt rettferdig samfunn.

Dermed vil problembeskrivelsen og de foreslåtte tiltakene automatisk rette seg inn mot å «behandle» folk inn i en sykelig normal, som i lengden underbygger de samme strukturene som produserte sykdommen.

For slik nærmest all forskning på psykisk helse har vist, og nærmest alle visdomstradisjoner enes om; så er kultivering av dyder, selvbestemmelse, fellesskap, visdom og meningsfylt arbeid nødvendige forutsetninger for et godt, sunt og lykkelig liv, så vel som et rettferdig og stabilt samfunn.

Alt annet vil være en billig bortforklaring, som over tid vil fremme psykisk sykdom, uverdige menneskeliv, og vil tendere mot å rive samfunnets fellesskap fra hverandre, til stadig mer atomiserte klaner som konkurrerer om territorium og makt.

Hvis det så virkelig finnes en oppriktig vilje til endring bak ordene om å «ta det på alvor», må vi solidarisk arbeide for å gjenoppdage fellesskapets og dannelsens verdier. Vi må opphøye akademias sanne idealer og standarder, prioritere kvalitet over kvantitet, og avvise den skadelige forestilling om at læring kan skje under tvang.

Debatt ● Adam Njå

Psykologi: Et studium for å tilfredsstille helsevesenets krav til byråkrati og kontroll