Debatt ● Emilie Hatlenes Endal
Lav studiestøtte har en høy pris
En oppjustering av studiestøtten etter forventet prisvekst, gjør det kanskje lett for regjeringen å tenke at man har ordnet opp. Men studiestøtten er fortsatt ikke er til å leve av.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da statsbudsjettet for 2024 ble lagt frem i begynnelsen av oktober, var budskapet fra regjeringen klart: Budsjettet skulle trygge folks økonomi i en urolig tid, og stille opp for dem som rammes hardest av den høye prisstigningen.
Vi som studenter er utvilsomt én av disse gruppene som har blitt særlig hardt rammet. I takt med at leieprisene har skutt i været, slik alt annet har økt i pris, er realiteten for mange studenter at studiestøtten i dag knapt dekker utgiftene til husleia. Og vi skal jo helst kunne leve i tillegg, utover å bo.
Når det er sagt; dette innlegget er ikke ment som en strofe i en ‘studentenes klagesang’. I kjølvannet av budsjettfremleggelsen er det mange som har tatt til orde for at den planlagte økningen i studiestøtten er for lav.
Heller er dette et innlegg i en ‘studentenes kampsang’ — til forsvar for målet om at alle skal ha like muligheter til å studere — og å kunne bruke tid på studiene, uansett hvilken bakgrunn man har. Samfunnsviterne mener det er på høy tid at vi for alvor tar inn over oss hva som går tapt, både for studenter og samfunnet som helhet, når studiestøtten ikke er tilstrekkelig.
For det første: Ifølge studiebarometeret for 2022 må dagens studenter jobbe mer, og studere tilsvarende mindre for å få økonomien til å gå rundt. Årsaken er at støtten fra Lånekassen ikke strekker til, og at vi derfor må jobbe for å dekke nødvendige utgifter og for å kunne ha et sosialt studentliv.
Lånekassens mantra er som kjent å ‘gjøre utdanning mulig’, men for 2/3 av landets studenter betyr nivået på studiestøtten at 5 timer av utdanningen går tapt i uka, på bekostning av jobb. Når dette gjelder nesten 200 000 studenter, betyr det at utilstrekkelig studiefinansiering koster Norge — og studentene — 1 million tapte studietimer i uka.
For det andre: En ny studie viser at hver tredje student har en psykisk lidelse. Blant disse er angst og depresjon de lidelsene som forekommer hyppigst. Samtidig viser tall fra undersøkelsen om studenters levekår fra 2021, at vi studenter i gjennomsnitt har en arbeidsuke på rundt 50 timer fordelt på jobb og studier. Det tilsvarer en arbeidsbelastning som er langt høyere enn en normal arbeidsuke. Det er grunn til å anta at stress knyttet til høy total arbeidsbelastning, kombinert med mindre tid til å engasjere seg i verv og sosialt studentliv, kan virke inn på denne statistikken.
Det er heller ikke utenkelig at dette virker inn på våre muligheter til å fullføre utdanningen til normert tid. Det taper ikke bare vi som studenter på, men også samfunnet, idet det tar lengre tid før vi kommer ut i jobb.
For det tredje: Alle skal ha like muligheter til å ta en utdanning, og til å bruke tid på utdanningen, uavhengig av hvem dine foreldre er. Slik er det ikke med den studiestøtten vi har i dag.
Når regjeringen har varslet en oppjustering av studiestøtten, uten henblikk på hva som faktisk er mulig å leve av, kan det kanskje være lett å tenke at man har ordnet opp. Men den planlagte økningen i studiestøtten på drøye 470 kr i måneden for neste år, vil verken gjøre lommeboka til studentene særlig tykkere, eller den økonomiske tryggheten til studentene nevneverdig bedre.
Samfunnsviterne mener at studiestøtten må økes og knyttes til 1,5 G. Det er et godt sted å starte dersom vi også skal lykkes med å trygge studentenes økonomi i en urolig tid. Vi kan ikke, og vil ikke, ta til orde for et samfunn hvor økte priser og forskjeller går på bekostning av utdanningsmuligheter.
