Kunstig intelligens er en avsporing

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I dag får man stadig høre at utviklingstakten innen kunstig intelligens (KI) er enorm. Vel, det kommer an på tidsperspektivet. 

KI ble omtalt for første gang i norske aviser i 1962. Da skulle datapioneren Lars Monrad-Krohn til USA for å studere temaet. På den tiden tok man båt over dammen når man skulle på utveksling. 

Debatt ● Mari S. Kannelønning og Anders Braarud Hanssen

Skal vi vinne i KI-kappløpet må vi gå motstrøms

Vi har forsket på kunstig intelligens i rundt 80 år, med flere bølger hvor det har fått mye oppmerksomhet og ressurser. Da kan man tillate seg å være skuffet over hvor treg og begrenset utviklingen faktisk har vært.

Man kan innvende at selv om at det har gått tregt, så er tempoet slik nå at vi må satse stort så vi ikke faller av lasset. Men at vi har gjort et byks de siste årene er ikke i seg selv et bevis for at takten kommer til å holde seg. KI er en typisk case innen investeringer i forskning og innovasjon. 

Debatt ● Marija Slavkovik og Inge Jonassen

Hvilken strøm skal vi gå mot? Med KI-forskning kan vi finne vår egen vei

Det stiller seg i en lang rekke andre radikale teknologier som har lovet mye: blokkjeder, nanoteknologi, kartleggingen av menneskegenomet, kjernekraft og de foregående rundene hvor vi ble lovet at KI skulle revolusjonere alt. Vi har fått gode ting ut av dem, men ikke i nærheten så mye som vi ble lovet.

Vi har lett for å bli blendet slik at vi glemmer å investere i de kjedelige inkrementelle fremskrittene hvis sum gjør livene våre stadig bedre. Vi satser i stedet på det som er nytt, spennende og usikkert, til tross for at vi har umiddelbare problem som vi mangler ressurser til. Dette er som med vedlikeholdsproblematikken vi har i Norge. Politikerne vil klippe snorer, ikke fikse det vi har. 

Når det gjelder KI får de stadig spørsmål fra pressen, akademia og interesseorganisasjoner om hvordan vi skal henge med. Da klarer de ikke å si nei.

Det kommer helt sikkert til å skje flere spennende ting innen KI fremover, men dette vil ikke skyldes teknologiens iboende kraft slik mange ser ut til å tro. Det er heller snakk om en selvoppfyllende profeti. Det er ikke noe spesielt med KI i seg selv som gjør at det går fort i svingene. Årsaken til utviklingen er at de fleste med makt og penger tror at dette er fremtiden, og at de derfor bruker hundrevis av milliarder dollar og hundretusener av våre beste hoder på saken.

Dette vil selvfølgelig gi fremgang, men her må vi snakke om alternativkostnad. Er vi sikre på at KI kommer til å bringe menneskeheten lenger enn om vi hadde brukt de samme ressursene på andre gode formål? Og er KI verdt den enorme mengden penger, energi og sjeldne metaller vi bruker på det? 

Debatt ● Anja Salzmann

Nei, vitenskap kommer ikke først

Her er bevisbyrden på de som fremmer KI, men de har ikke noe godt svar fordi det er så usikkert hvor mye nytte vi kan få av teknologien. Det ville ha vært bedre å satse på ting vi allerede vet at fungerer. 

Vi forskere har fått en milliard til å jobbe med KI i Norge. Riktignok fra våre egne budsjetter, slik at det er mer presist å si at vi har fått øremerkede smuler fra vårt eget brød. Politikerne fremstiller dette som at de er på ballen, og at de vil få med Norge i utviklingen. 

Selv om vi skulle lykkes med utviklingen av avanserte KI-løsninger, er det høyst uklart om de vil få en utstrakt bruk. Når vi foreleser for studentene våre innen innovasjon så prøver vi å få de til å ta et bruker- og systemperspektiv. Det er ikke nok med teknologisk utvikling alene. Det trengs en gjensidig tilpassing med systemet resultatet skal inn i, og man må få med seg de intenderte brukerne.

Hvordan står det så til med kapasiteten vår til å ta IT i bruk i Norge? Hva får man for eksempel for en milliard? En ting man kan få for det er ca. 20 prosent av Helseplattformen, som så langt ser ut til å koste fem milliarder. For penger tilsvarende KI-milliarden kan man altså få en brøkdel av et halvfungerende journalsystem i ett av landets fire helseforetak. 

Debatt ● Tone Maia Liodden

Er det greit at forskere bruker tekst skrevet av KI?

Vi kan derfor anta at den største KI-satsingen vår får begrenset effekt. I Norge sliter vi mer enn nok med å innføre IT teknologi fra rundt 90-tallet. Politiet bruker systemer fra 1993. Sist jeg gikk inn i DFØs system for reiseregning fikk jeg en feilmelding som jeg ikke klarte å forstå til tross for doktorgrad innen filosofi. Listen over enormt kostbare IT-havari her i landet er lang.

Vi er ikke klare for KI. Ikke i den forstand at det kommer til å kjøre over oss, men i det at vi ikke kommer til å klare å ta det i bruk. Det er de samme folkene som ikke klarer å tilby folket de mest grunnleggende IT-løsningene vi trenger som nå løper rundt på møter og seminarer og snakker om hvordan de skal innføre KI. Ikke fordi de har konkrete problemer hvor KI er en nærliggende løsning, men fordi sjefene deres har hørt at KI er viktig, og fordi det gir virksomheten legitimitet at man er med på KI-lasset. 

Debatt ● Kaja Ingdal Hovdenak

To skritt tilbake for vurderingsformer. Om KI og gårsdagens eksamener

Jeg tror alle skjønner hvordan det kommer til å gå om de bare blir påminnet hvor dårlige vi er på IT. Når ting er så komplisert at de som er ansvarlige for det bare så vidt klarer å gi oss tjenester basert på teknologi fra 90-tallet, så er det åpenbart at vi ikke er klare for en KI-satsing.

Det vi trenger er et stort forskningsprogram for grunnleggende IT-løsninger, ikke pie-in-the-sky-AI. Da kan vi kjøpe eventuelle vellykkede og utprøvde KI-løsninger som er relevante for oss som hyllevare for pengene vi kommer til å spare på IT-prosjekter som ikke går i grøfta.

Intervju

Strümke: «KI vil gjere dei dårlege dårlegare og dei gode betre»