Debatt ● Sanna Sarromaa
Kunnskapen har forsvunnet ut av klasserommet
Vil vi at kunnskapssamfunnet skal være noe annet enn en floskel, så er det nettopp kunnskap, ikke integrering, inkludering, distriktspolitikk og sosialt arbeid, som skal styre utdanningspolitikken.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg avsluttet skoleåret mer sliten enn noen gang. Dagen etter at elevene var sendt ut i sommerferie følte jeg at jeg hadde fått både ME og fibromyalgi.
De siste ukene hadde vært tøffe. Som lærer i norskfaget setter man horribelt mange karakterer fordi noen har bestemt at det skal være tre norskkarakterer per elev — noe som i seg selv er galskap. Det var også flere som ønsket begrunnelse for karakterer, og det var noen formelle klager til statsforvalteren som måtte besvares.
Det er jo alle lærernes store frykt før sommeren at de første feriedagene må brukes til å svare på klagene. Enhver profesjonell vurdering læreren har gjort kan jo sendes til statsforvalteren. Hos statsforvalteren sitter det byråkrater som aldri har vært i klasserommet, men som likevel skal ta stilling til om vurderingskriteriene er fulgt. Og slik holder vi dem i arbeid.
Resultatet av dette er at lærere over det ganske land er ekstra snille med karakterene slik at de skal slippe å bruke ferien sin på klagebehandling. Og vips har vi fått en skole der det aldri er blitt gitt så gode karakterer som nå.
Unge mennesker kommer inn på studier der de egentlig ikke hører hjemme — og samfunnet fordummes. Nesten halvparten av lærerstudenter stryker i matteeksamen og halvparten av sykepleierstudenter greier ikke anatomieksamen.
Elevenes rettigheter har fått lov til å gå sin seiersgang i skoleverket fordi lærerne har fått skolen de har stemt på — den kunnskaps- og konsekvensløse SV-skolen der elevene har fått stadig flere og sterkere rettigheter, og nesten ingen plikter.
I 2021 var SV det største partiet for medlemmer i fagforeningen min. Over 18 prosent av medlemmene i Lektorlaget oppga at de ville da ha stemt SV ved et stortingsvalg. Norske lærere heller mot venstre og stemmer på sosialistiske partier. I 2005 ville hele 37 prosent av landets lærere stemt SV, ifølge en undersøkelse fra NHO.
Unge mennesker kommer inn på studier der de egentlig ikke hører hjemme – og samfunnet fordummes.
Sanna Sarromaa
Vi kan ikke vedta respekt for en yrkesgruppe, men det går an å vedta politikk som gjør at både yrkesgruppen — lærere — eller arbeidsstedet deres — skolen — mister autoritet, respekt og anseelse i samfunnet. Og det er nettopp det som har skjedd de siste 50 årene i Norge.
Meget beskrivende utlyste Ullern videregående en lærerstilling i sommer. Læreren i «norsk markedsføring og ledelse og samfunnskunnskap» (ikke noe komma mellom norsk og markedsføring) måtte ikke være et faglig orakel, men en «relasjonsarbeider».
Skolen kunne friste med mange møter og lite tid til for- og etterarbeid. For hva skal læreren, unnskyld relasjonsarbeideren, med for- og etterarbeid når prøvene er bannlyst og «vurderingen skal tilpasses elevens faglige nivå»?
De var selvsagt veldig opptatt av elevmedvirkning på skolen — og skulle bli enda bedre. Trenger de egentlig lærere der i det hele tatt? Elevene kan sikkert bare vurdere hverandre.
Det er lite som minner om kunnskapsskolen når selv vurderingen skal tilpasses eleven. Satt på spissen, så drives skolen som en sosialinstitusjon og integreringsarena. Fremmedspråklige elever og elever med lærings- og atferdsproblemer skal håndteres i det samme klasserommet med såkalte normalelever — og av den samme læreren. Det går på bekostning av alles læring.
Noen elever får også lov til å være en trussel både mot ansatte og andre elever — og i tillegg ødelegge for andre elevers læring. Burde ikke disse elevene vært et helt annet sted enn i normalklasserommet? Det er det beste både for medelever og for dem selv.
Det er helt uforståelig at SV nekter å se problemet med skoler der fremmedspråklige elever er i flertall.
Sanna Sarromaa
Spesialskoler ble lagt ned i sin tid av ideologiske årsaker, men bør etter min mening reetableres. Greier man ikke å følge med i undervisningen på grunn av kognitive eller atferdsmessige vansker, bør det finnes alternative skoler med mindre gruppestørrelse og skikkelige fagfolk med spesialpedagogisk kompetanse.
Det er også helt utrolig at flyktninger uten tilstrekkelige norskkunnskaper går rett inn i normalklasserommet. Kommuner har enten kuttet ut innføringsklassene eller så har elevens foreldre bare valgt dem bort. For det er faktisk en rett de har!
Elever som ikke har gode nok kunnskaper i norsk, gjør at nivået på undervisningen faller i alle fag. Det er helt uforståelig at SV nekter å se problemet med skoler der fremmedspråklige elever er i flertall.
Det går kraftig utover fagligheten, men på den andre siden — når brydde SV seg om faglighet? SV vil jo ikke ha fraværsgrense eller eksamen, heller. Vil de i det hele tatt ha skole?
Og hvem er tjent med at alle har lov til å gå videre til neste klassetrinn uavhengig av læringsresultater? Standardavviket, forskjellen mellom de svakeste og de sterkeste, i norske klasserom er enormt.
Alle greier å forstå hva det gjør med undervisningen og opplæringen. Ikke engang en pen floskel som «tilpasset opplæring» greier å stoppe forringelsen av nivået.
Aldri har elevene fått så gode karakterer, men aldri har de kunnet så lite som nå.
Sanna Sarromaa
Jeg har snakket med flere lærere på videregående som føler de blir presset til å gi bedre karakterer enn det elevene egentlig fortjener. Rektorer belønnes ut fra gjennomføringsprosenten. Det gjelder å være beste fylke og best i rektorklassen. Små skoler i distriktene er livredd for å miste søkere. Da hjelper det å være en skole der man får gode karakterer.
En lektor med 31 år bak seg i skoleverket sa til meg: Aldri har elevene fått så gode karakterer, men aldri har de kunnet så lite som nå. Han hadde vært med på det som han kalte en glidende overgang fra fokus på gode eksamensresultater til lista som legges stadig lavere.
Alle bør ha rett til opplæring, men ingen bør ha rett til å forhindre andres rett til opplæring. Vil vi at kunnskapssamfunn skal være noe annet enn en floskel, så er det nettopp kunnskap, ikke integrering, inkludering, distriktspolitikk og sosialt arbeid, som skal styre utdanningspolitikk.
Og det er lærerne som sitter på kunnskapen — i hvert fall enn så lenge. Relasjonsarbeiderne holder på å ta over.
Innlegget er først publisert i VG.