Debatt ● Theo Fikseaunet og Stine Hoff Andersen
Grunnbeløpet er slutten på den evige diskusjonen om studiestøtte
Grunnbeløpet er kanskje ikke noe vi studenter forholder oss noe til. Det får ikke blodet til å bruse, og blir sjeldent et diskusjonstema over et glass på studentpuben. Men det burde det absolutt være — vi skal fortelle deg hvorfor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Grunnbeløpet i folketrygden (G) brukes nemlig for å beregne norske trygde- og pensjonsytelser. Det endres årlig for å møte inflasjon og økte levekostnader, og reflekterer dermed det reelle kostnadsnivået. Dette sikrer altså forutsigbarhet og er en rettferdig måte å opprettholde kjøpekraft over tid.
Burde ikke studiestøtten også reflektere inflasjon og økte levekostnader over tid? Studenter har nemlig det siste året tapt kjøpekraft, selv til tross for økt studiestøtte i statsbudsjettet i fjor.
For å sikre oss at prisveksten ikke spiser opp hele studiestøtten, burde sistnevnte knyttes til grunnbeløpet.
Debatten rundt studiestøtten er et like sikkert høsttegn som statsbudsjettet selv. Studentene mener beløpet er for lavt og må bruke mye av sin tid og energi på å beholde sin allerede svake kjøpekraft. De gangene det blir justeringer i studiestøtten roper politikerne høyt om historisk økning.
Det er ganske historieløst — for å si det mildt. En historieforfalskning om vi skal være mer ærlige.
Kanskje har beløpet i kroner og øre aldri vært høyere, men kjøpekraften sammenlignet med resten av samfunnet er stadig svakere. I fjor ble studiestøtten justert opp med syv prosent. Siden den tid har prisveksten skutt i været. Husleien, studentenes største kostnad, har alene økt med over 10 % det siste året.
For å bøte på den vanvittige prisstigningen for befolkningen ellers justerte man i juni i fjor det nevnte grunnbeløpet med om lag 6,4 %. Dette ble derimot ikke omtalt som noe historisk økning, men en helt nødvendig prisjustering. Den samme økningen burde vært gitt studiestøtten.
Vi i Econa ønsker at deltidsjobben ikke skal gå utover studiene i for stor grad, og mener at studiestøtten bør utgjøre 1,5G. Tall fra Akademikeren viser at studenter med dagens studiestøtte går 5500 kroner i minus hver måned. Dette er i tillegg før vi har inkludert husleien.
Dermed vil det å koble studiestøtten til grunnbeløpet, sikre at studentenes økonomiske støtte justeres automatisk for å møte inflasjon og økende levekostnader. Dette eliminerer også behovet for kontinuerlige politiske beslutninger om studiestøttens størrelse.
Riktignok fratar dette kanskje politikerne muligheten til å kamuflere prisjusteringer som økninger, men det gir oss som studenter en forutsigbar økonomi. Vi som studenter vil gjerne bruke tiden vår på andre ting enn å krangle med politikerne om økt studiestøtten, men da trenger vi forutsigbarheten som grunnbeløpet vil gi oss.
