Debatt ● Sigmund Grønmo
Akademisk boikott og akademisk frihet på ulike samarbeidsnivåer
Internasjonalt akademisk samarbeid foregår på ulike nivåer. En nyansert debatt om forholdet mellom akademisk boikott og akademisk frihet forutsetter at dette forholdet diskuteres med referanse til hvert av de ulike nivåene.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debatten om akademisk boikott er forholdet til akademisk frihet et sentralt tema. Det er blitt hevdet at akademisk boikott vil stride mot den akademiske friheten til de enkelte ansatte ved de akademiske institusjonene. Forståelsen av boikott er da at et universitet eller en høgskole beslutter at institusjonen ikke skal samarbeide med bestemte universiteter eller universiteter i bestemte land, og at denne beslutningen er bindende for alle ansatte.
Dette er imidlertid ikke den eneste formen for akademisk boikott, og spørsmålet er om alle former for boikott av universiteter er i strid med den akademiske friheten.
Hensikten med denne artikkelen er ikke å argumentere for eller mot akademisk boikott av for eksempel russiske eller israelske universiteter, eller å drøfte alle argumenter for og mot slik boikott. Formålet er avgrenset til en mer prinsipiell diskusjon av forholdet mellom akademisk boikott og akademisk frihet.
Generelt vil en akademisk boikott av bestemte universiteter innebære en beslutning om å avstå fra akademisk samarbeid med disse universitetene, slik at pågående samarbeid avsluttes og at nye samarbeidsrelasjoner ikke innledes.
Internasjonalt akademisk samarbeid foregår på ulike nivåer. På individnivå samarbeider de enkelte forskerne eller grupper av forskere med kolleger ved universiteter i andre land. På institusjonsnivå utvikles samarbeidsrelasjoner mellom universiteter i ulike land. På nasjonalt nivå inngås avtaler om akademisk samarbeid mellom stater eller mellom forskningsråd og andre nasjonale organer. Akademisk boikott kan bety å avstå fra samarbeid på ett eller flere av disse nivåene.
En nyansert debatt om forholdet mellom akademisk boikott og akademisk frihet forutsetter at dette forholdet diskuteres med referanse til hvert av de ulike nivåene for akademisk samarbeid.
Det viktigste og mest fundamentale akademiske samarbeidet foregår på individnivå, når enkeltforskere eller forskergrupper fra ulike universiteter samarbeider om prosjekter, programmer eller publisering. Det er rimelig å forutsette at den akademiske friheten gir hver enkelt forsker rett til å velge hvem han eller hun skal inngå i forskningssamarbeid med. Et institusjonelt eller statlig forbud mot å samarbeide med forskere fra bestemte universiteter eller bestemte land vil derfor være problematisk i forhold til den akademiske friheten.
Slik gir den akademiske friheten et grunnlag for at de enkelte forskerne, eller grupper av forskere, selv kan boikotte forskningssamarbeid med forskere fra bestemte universiteter eller land.
Sigmund Grønmo
På den annen side må den akademiske friheten innebære at forskerne også har rett til selv å velge hvem de ikke vil samarbeide med. Forskerne kan verken forbys eller pålegges å samarbeide med kolleger fra bestemte universiteter. Slik gir den akademiske friheten et grunnlag for at de enkelte forskerne, eller grupper av forskere, selv kan boikotte forskningssamarbeid med forskere fra bestemte universiteter eller land. Dette vil være en form for akademisk boikott som initieres og håndteres av de enkelte forskerne selv, hver for seg eller i uformelle kollegiale fellesskap.
Mye akademisk samarbeid foregår også på institusjonsnivå. Universiteter i ulike land sender delegasjoner til hverandre for å drøfte muligheter og opplegg for samarbeid. De inngår avtaler om gjensidig forståelse, intensjonsavtaler om samarbeid eller konkrete samarbeidsavtaler, på bestemte områder eller mer generelt. Avtalene kan omfatte både forskning og utdanning, med alt fra utvikling av felles prosjekter eller kurs til utveksling av ansatte og studenter. Universitetene kan bidra med ressurser eller på andre måter legge til rette for at både forskerne og studentene stimuleres til å delta i samarbeidet.
En beslutning om å avbryte eller avstå fra slikt samarbeid med bestemte universiteter vil neppe være i strid med den akademiske friheten. Slike beslutninger om prioriteringer og omprioriteringer av samarbeidsrelasjoner og ressursbruk foretas av universitetene hele tiden, med varierende begrunnelser. En begrunnelse knyttet til akademisk boikott ville være spesiell og uvanlig, men begrunnelsen ville ikke i seg selv føre til at beslutningen får andre konsekvenser for den akademiske friheten enn slike beslutninger alltid får.
Selv om universitetet ikke har institusjonelle relasjoner til et bestemt universitet, kan de enkelte forskerne stå fritt til å videreføre eller innlede samarbeid med kolleger fra dette universitetet. Et slikt forskersamarbeid er ofte enklere og lettere om det kan skje innenfor en institusjonell samarbeidsavtale, og om universitetet bidrar med økonomisk støtte eller andre ressurser, men den akademiske friheten innebærer ikke at den enkelte forsker har krav på slik institusjonell oppfølging av sitt eget forskningssamarbeid.
Universitetets løpende strategiske og budsjettmessige beslutninger, med prioriteringer og omprioriteringer, vil alltid være til fordel for noen av forskerne og til ulempe for andre, uten at dette oppfattes som et avgjørende problem for forskernes akademiske frihet.
Internasjonalt akademisk samarbeid utvikles også på nasjonalt nivå, med intensjonsavtaler, rammeavtaler eller finansieringssamarbeid mellom stater eller nasjonale organer.
På dette nivået pågår det som kjent en norsk akademisk boikott av Russland. Etter den russiske invasjonen i Ukraina i februar 2022 besluttet Kunnskapsdepartementet å iverksette en slik boikott. Tiltakene innebærer at departementet og underliggende etater suspenderer all dialog med russiske myndigheter, at Forskningsrådets fellesutlysning med Russland stoppes, at avtalene med Russland om utdanning og forskning suspenderes, og at alle avtaler mellom norske og russiske institusjoner som hovedregel legges på is.
Kunnskapsdepartementets beslutning er et godt eksempel på at akademisk boikott på institusjonsnivå og nasjonalt nivå kan gjennomføres uten at det rammer forskernes akademiske frihet på individnivå. Som en del av beslutningen understreker nemlig departementet i en pressemelding at det er « … samtidig ønskelig at forskere kan fortsette å ha kontakt med hverandre over landegrensene (såkalt forsker-til-forsker-samarbeid)».
På den annen side bør det vurderes om departementets beslutning om akademisk boikott av Russland kan være i strid med universitetenes institusjonelle autonomi. Det gjelder spesielt beslutningen om at alle avtaler mellom norske og russiske institusjoner som hovedregel skal legges på is. Akkurat som de enkelte forskerne skal ha akademisk frihet, skal også universitetet som helhet ha institusjonell autonomi i forhold til både staten og andre aktører i samfunnet. Akkurat som forskerne selv kan velge hvilke kolleger de vil samarbeide med, kan det argumenteres for at universitetene må stå fritt til å velge hvilke institusjoner de vil ha samarbeid med.
Visse former for boikott kan være problematisk for de enkelte ansattes akademiske frihet, men hensynet til akademisk frihet i seg selv kan ikke være et tilstrekkelig argument for å avvise alle former for akademisk boikott.
Sigmund Grønmo
I forbindelse med den akademiske boikotten av Russland, var det imidlertid ikke universitetene selv som besluttet å legge sine avtaler med russiske institusjoner på is. I realiteten var det departementet som innførte et forbud mot slike avtaler, og tilsynelatende skjedde dette uten at universitetene uttrykte bekymringer for sin autonomi.
Derimot ser det ut til at departementet selv vurderte slike betenkeligheter. At institusjonsavtalene skulle legges på is, ble formulert som en hovedregel, og det ble understreket at institusjonene, etter en grundig vurdering i hvert enkelt tilfelle, kan velge å opprettholde avtaler. Dette åpner tross alt for en viss institusjonell autonomi.
Siden akademisk frihet har vært et sentralt tema i den pågående debatten om akademisk boikott, har jeg her konsentrert meg om dette temaet, og jeg har diskutert om, og hvordan, akademisk boikott kan gjennomføres uten å komme i konflikt med hensynet til akademisk frihet.
Hovedpoenget er at visse former for boikott kan være problematisk for de enkelte ansattes akademiske frihet, men at hensynet til akademisk frihet i seg selv ikke kan være et tilstrekkelig argument for å avvise alle former for akademisk boikott. Akademisk frihet er imidlertid bare ett av mange hensyn som må vurderes i forbindelse med spørsmål om akademisk boikott.
