Debatt ● 30 uib-ansatte
Det finnes etiske grenser for samarbeid på universitetene
Spørsmålet er ikke om det finnes noen etiske grenser — men hvor de skal gå, skriver 30 ansatte ved Universitetet i Bergen om akademisk boikott.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Innlegget er undertegnet av 30 UiB-ansatte, se liste nederst
7. mars valgte Universitetet i Bergens høyeste
organ, universitetsstyret, å fraskrive seg ansvar for samarbeid med
utdanningsinstitusjoner i Israel. Slike beslutninger ble overlatt til de enkelte
fakulteter og institutter. Styret ved Det juridiske fakultet bestemte deretter
å avslutte avtalen om studentutveksling med Universitetet i Tel Aviv på sitt
styremøte 19. mars.
Universitetet i Bergen (UiB) har dermed ikke lenger noe pågående institusjonelt samarbeid med universiteter i Israel. Debatten både i UiB-styret og i fakultetsstyret, og debatten i akademia mer generelt, tyder likevel på at vi trenger en bredere samtale på universitetene våre om akademisk frihet og hvilke etiske grenser som skal finnes for institusjonelt samarbeid.
Begrunnelsen til rektoratet ved UiB i det skriftlige saksfremlegget var at enhver begrensning i hvem man bør samarbeide med er «en begrensning og en innskrenking av den akademiske friheten for det enkelte fakultet, den enkelte forsker og student». I innledningen til saken antydet rektor Margareth Hagen at det ikke burde være noen som helst begrensninger for samarbeidsavtalene universitetene kan ha, fordi «ethvert unntak kan utløse et nytt unntak».
Margareth Hagen er ikke den eneste universitetsrektoren som argumenterer på denne måten. Også Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo, nevner i et leserinnlegg i Khrono debatten om akademisk boikott som et av flere eksempler på hva han anser som «press mot akademisk frihet». Ut fra denne argumentasjonen er det nærliggende å konkludere med at Det juridiske fakultetet nå har begrenset den akademiske friheten på en uheldig måte. Etter vårt syn er denne argumentasjonen verken i tråd med universitetenes etiske forpliktelser eller loven for universitet og høyskoler.
Vi som signerer dette innlegget er alle tilhengere av vide rammer for ytringsfrihet og forskningsfrihet på universitetene. Vi mener at universitetene skal legge til rette for et bredt mangfold av meninger og forskningstema blant ansatte, og er skeptiske til tendenser til at forskningens innhold eller forskeres ytringer skal begrenses av politiske eller økonomiske hensyn. Men det er et langt steg fra denne posisjonen — at det grunnleggende skal være brede rammer for ytringer og forskning på et universitet — og den posisjonen rektor Hagen forfektet på styremøtet, nemlig at det ikke skal være noen etiske begrensninger på hvem universitetene kan samarbeide med.
Loven om universiteter og høgskoler er klar på at etiske prinsipper skal ligge til grunn for virksomheten vår. Under paragrafen om faglig frihet og ansvar kan vi lese at arbeidet vårt skal utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper (vår kursivering). Som ett av fire formål for universitetene listes det også opp at vi skal «bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling».
I tillegg finnes det forskningsetiske retningslinjer som alle forskere i Norge er underlagt. Forskningsetikkloven slår fast at opprettholdelse av disse retningslinjene er et ansvar for både forskningsinstitusjonene og for forskere. I retningslinjene heter det at «beslutninger om forskning skal ta hensyn til kunnskap om at utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for enkeltmennesker, dyr, samfunn eller miljø». Både loven og de etiske retningslinjene er derfor svært tydelige på at det finnes etiske rammer for vår virksomhet.
Så vidt vi kan forstå er ikke dette spesielt kontroversielt. Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, har derfor uttalt at «å følge norsk utenrikspolitikk blindt ikke vil være godt nok» i vurderinger av internasjonalt samarbeid, og at institusjonsledere har et ansvar for å gjøre systematiske vurderinger for at vår forskning ikke skal «bidra til å bryte med menneskerettigheter, eller stride mot demokratisk utvikling». Grunnleggende sett springer disse forpliktelsene ut av paragraf 2 i Grunnloven, som skal «tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane». Verken Norge som stat eller universitetene er verdinøytrale.
Slik styremedlem Jørgen Melve fikk frem under debatten i universitetsstyret, bør det for eksempel være helt selvsagt at det ikke ville vært aktuelt å ha samarbeid med white-only-universiteter i apartheidtidens Sør-Afrika, hvis det var en aktuell problemstilling i dag. Vi regner også med at et universitetsstyre ikke ville akseptert en avtale om forskningssamarbeid med et universitet i Iran med sikte på å utvikle teknologi som kan brukes i atomvåpen.
Spørsmålet er ikke om det finnes noen etiske grenser — men hvor de skal gå. Det er neppe mulig å dra denne grensen en gang for alle. Men vi kommer som regel langt med litt sunn fornuft. For oss fremstår det ikke som vanskelig at vi ikke skal samarbeide med universiteter som aktivt bidrar til pågående ulovlig okkupasjon og et mulig folkemord, eller som diskriminerer studenter og ansatte ut fra etnisk tilhørighet.
Debatten om etikk, samarbeid og akademisk boikott er ikke over, selv om UiB nå skal si opp avtalen med Tel Aviv. Vi trenger en bredere samtale om disse spørsmålene, både i universitetsorganer og blant akademikere generelt. Dette blir neppe siste gang universitetet må ta stilling til om etiske prinsipper skal få konsekvenser for ulike typer av samarbeid. Disse sakene bør behandles grundig og ordentlig i universitetets demokratiske organer. Da må alle relevante hensyn telle med — både akademisk frihet og etiske forpliktelser.
Underskrevet av:
Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap, UiB
Kari Jegerstedt, leder av Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB
Kari Klungsøyr, professor i global helse og samfunnsmedisin / overlege
Folkehelseinstituttet
Torjus Midtgarden, professor i vitenskapsteori, UiB
Frode Helmich Pedersen, professor i nordisk litteraturvitenskap, UiB
Gisle Selnes, professor i allmenn litteraturvitenskap, UiB
Ole Johnny Olsen, professor ved Institutt for sosiologi, UiB
Kristine
Bærøe, professor i medisinsk etikk, Medisinsk fakultet, UiB
Kjetil Rommetveit, professor i vitenskapsteori, UiB
Lise Rakner, professor ved Institutt for politikk og forvaltning, UiB
Kari
Klungsøyr, professor i epidemiologi og samfunnsmedisin, Medisinsk fakultet,
UiB
Jostein
Gripsrud, professor emeritus i medievitenskap, UiB
Eirik Vassenden, professor i nordisk litteraturvitenskap, UiB
Marry-Anne Karlsen, førsteamanuensis i sosialantropologi, UiB
Pelle Valentin Olsen, førsteamanuensis i Midtøstens historie, UiB
Olav Elgvin, postdoktor ved AHKR, UiB
Kjersti Aarstein, førsteamanuensis i kjønnsforskning, UiB
Inger Lise Teig, førsteamanuensis i global helse og samfunnsmedisin, UiB
David Chelsom Vogt, postdoktor i filosofi, UiB
Åsta Dyrnes Nordø, førsteamanuensis ved Institutt for politikk og forvaltning,
UiB
Amund Børdahl, universitetslektor ved Institutt for filosofi og
førstesemesterstudier, UiB
Kari Anne K. Drangsland, postdoktor ved Senter for kvinne- og
kjønnsforskning, UiB
Anine Fatou
Bråten, jusstudent, UiB
Sunniva
Árja Tobiasen, stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB
Kamilla
Stølen, rådgivar for forsking og formidling ved Senter for kvinne- og
kjønnsforsking og Senter for vitskapsteori, UiB
Tone
Lund-Olsen, administrasjonssjef, Senter for kvinne- og kjønnsforskning og
Senter for vitenskapsteori, UiB
Nawar
Sayyad, Stipendiat, Institutt for helse, miljø og likeverd, UiB
Marie
Munch, Stipendiat, Institutt for klinisk psykologi, UiB
Olin
Blaalid Oldeide førsteamanuensis ved Institutt for helse, miljø og likeverd,
UiB
Sadaf Said, SAIH Bergen
