kronikk ● kristian gundersen

Ytringsfrihetens ringmurer i akademia

Fem trusler mot ytringsfriheten vekker særlig bekymring hos professor Kristian Gundersen.

Vi må være på vakt mot et utvidet hetsbegrep, skriver professor Kristian Gundersen.
Kristian Gundersen
Professor, Institutt for biovitenskap Kristian Gundersen
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Skillet mellom akademisk ytringsfrihet og ytringsfriheten generelt kan være vanskelig å forstå, i tillegg til at det juridiske landskapet rundt disse frihetene er forvirrende.

Det er mange trusler mot ytringsfriheten, slik som: terror, straff, avskjed, bannlysing, hets.

Disse må man lage ulike forsvarsverker mot.

Terror

Den innerste og viktigste ringmuren rundt ytringsfrihet er sikkerhet for at vi ikke blir drept eller banket opp. Dette er ikke teoretisk. Det jihadistiske attentatet mot forlagssjef William Nygaard, er et eksempel. Selv er jeg rimelig religionskritisk, men om jeg uttaler meg nedsettende om Profeten offentlig blir min familie faktisk bekymret.

Jeg lager heller ikke karikaturer, ikke bare fordi jeg ikke kan tegne, men jeg tør simpelthen ikke. Jeg utøver altså selvsensur. Presteskapene fikk det dermed som de ville med sin terror.

Tilsvarende, om AUF skulle endre sin politikk eller retorikk som følge av redsel for høyreekstreme terroranslag etter Utøya vil det være et monstrøst utslag av den såkalte «chilling» effekten, betegnelsen på «nedkjøling» av fri tale som følge av ytre press. Heldigvis har AUF vært tydelige på at de ikke vil la dette skje.

Ved universiteter har det også forekommet sikkerhetstrusler. Nylig anbefalte politiet at professor Kathleen Stock ved Universitetet i Sussex holdt seg borte fra universitetsområdet og styrket sikkerheten i sitt hjem etter transaktivstiske aksjoner.

Hun endte med å si opp jobben - og på en Instagramkonto som utgir seg for å representere trans-studentene ved universitetet skrives det: «Massive win for Sussex LGBTQ+ students today … Let’s take a minute to appreciate this.»

Straff

Neste ringmur er mot statlige inngrep i form av tiltale og straff. Noen land har dødsstraff for blasfemiske ytringer, og strenge straffer for politiske ytringer, hvilket må kunne kalles statsterror.

Rettsutviklingen i Norge har redusert muligheten for å angripe injurierende ytringer med krav om straff eller oppreisning. Et slik vern av «æren» var nok viktigst for mennesker i maktposisjoner, så interessant nok har vi utvidet ytringsfriheten i forhold til angrep på «hvite, middeladrende menn i posisjon».

Det man fremdeles kan være bekymret for er at sterke grupperinger kan komme med erstatningskrav. I Storbritannia ble for eksempel vitenskapformidleren Simon Singh og verdens første professor på alternativ medisin Edzard Ernst truet med injuriesøksmål etter å ha uttalt seg negativt om kiropraktorer.

Dette innebar en rettslig risiko på flere millioner kroner, og jeg tror professor Ernst ville måtte selge huset sitt om de skulle ha tapt i retten. Saken førte til en omfattende debatt om injurielovgivningen i landet.

Etter min mening bør ingen lovlig ytring fra en vitenskapelig ansatt på et universitet kunne gi grunnlag for avskjed eller andre arbeidsrettslige sanksjoner.

Kristian Gundersen, professor, UiO

I Norge er det vel særlig straffelovens §185 «rasismeparagrafen» som kan komme i konflikt med ytringsfriheten. Brudd kan gi opp til tre års fengsel, men rettspraksis her gir så langt, slik jeg ser det, liten grunn til bekymring for ytringsfriheten. På den annen side foreligger det forslag om styrking av paragrafen, og det er også en tendens til å operere med et utvidet rasismebegrep.

Man kan også være bekymret for en subjektivering av rasismebegrepet analogt med definisjonen av trakassering etter likestillingsloven (se nedenfor). Da kan mange ytringer rammes, også de som isolert sett er sanne. Det siste er problematisk for de som driver med sannhetssøking slik vi gjør på universitetene.

Empirisk er det også uklart om ytringer som kan oppfattes rasistiske fører til mer rasisme, eller om innskrenkninger i ytringsfriheten fører til en radikalisering av for eksempel innvandringskritiske miljøer.

Avskjed og arbeidsrett

Noe av det som skiller akademisk frihet mest fra den ytringsfrihet enhver borger har, er forholdet til arbeidsgivers styringsrett. Dette er begrunnet i at forskerne har en høyere lojalitetsplikt til sitt fag og det de oppfatter som sant, enn til sin institusjon og sine ledere.

Sedvanemessig har akademikere kunnet uttale seg fritt, også med tittel og arbeidssted, uten at institusjonen skal regulere dette. De kan også fritt kritisere universitetets indre og ytre forhold, og egne fagfeller. Om jeg synes mitt institutts produkt, biologiutdanning, er helt på trynet kan jeg si det offentlig, noe som neppe ville gå om jeg var bilforhandler og solgte Peugeot.

Likevel har vi hatt en rekke saker der vitenskapelige tjenestemenn har blitt utsatt for arbeidsrettslige reaksjoner fra sine ledere i linjen som utvilsom har en «chilling» effekt.

De mest synlige konfliktene rundt arbeidsgivers styringsrett i akademia har vært i skjæringspunktet mellom arbeidsmiljølovgivning og ytringsfrihet, slik som i Nedkvitne- og Eikremsaken. Arbeids- og studiemiljø er også tilsynelatende en del av woke-ideologien med såkalte «safe spaces» som skal beskytte noen mot å måtte høre visse ytringer på universitetene.

Det er særlig vanskelig å forsvare ytringsfrihet i dette landskapet fordi arbeidsgiver har et stort, lovfestet ansvar for arbeidsmiljøet som de med rette, eller vikarierende, kan påberope seg. Dette aggreveres ved at den subjektive opplevelsen av kollegial krenkelse er en del av lovgivingen, for eksempel i likestillingslovens §13: «Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende...»(min utheving). Arbeidsgiver kan også unndra seg åpen debatt ved å henvise til sin taushetsplikt i personalsaker.

Hittil har ikke avveiingen mellom styringsrett og ytringsrett blitt stilt på spissen i norske rettsaler. I Nedkvitnesaken unngikk retten behendig å ta stilling til hans anførsler om ytringsfrihet. «Etter det lagmannsretten har lagt til grunn ovenfor, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til [Nedkvitnes] anførsler knyttet til ytringsfriheten og EMK artikkel 10» skriver retten, og legger vekten på hans uvilje til å møte i dialogmøter med ledelsen da de stadfestet avskjeden.

Etter min mening er de ytringer som fremkom i retten i denne saken åpenbart ikke ulovlige. De var delvis usaklige, men ofte sanne, og etter min mening innenfor det man må tåle, særlig som leder. Regjeringsadvokaten som førte saken på vegne av universitetet la derimot i retten vekt på at de ansattes ytringsfrihet på arbeidsplassen var klart mer innskrenket, enn den ville vært for eksempel i et nabolag.

Det ville være ønskelig om det utvalget som nå utreder akademisk frihet (Kierulfutvalget) kom opp med en klar lovtekst som trekker opp grensene mellom ytringsrett og styringsrett på arbeidsmiljøområdet i akademia. Etter min mening bør ingen lovlig ytring fra en vitenskapelig ansatt på et universitet kunne gi grunnlag for avskjed eller andre arbeidsrettslige sanksjoner.

Et annet minefelt er arbeidskonflikter begrunnet i institusjonens anseelse eller andre institusjonelle interesser. For eksempel innebærer en instruks fra det Utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo at all faglig formidling skal «kvalitetssikres» gjennom fakultetets kommunikasjonsavdeling.

Det er neppe kontroversielt å hevde at institusjonelt omdømme lett kan komme i konflikt med sannhetssøken. Selv ble vi til vår overraskelse møtt, ikke av forskerne, men av en kommunikasjonsmedarbeider i Dagsnytt 18 etter at vi hadde kritisert forskning ved NTNU for å overdrive farene ved bruk av snus. Det var NTNUs kommunikasjonsavdeling som hadde formidlet forskningen, like i forkant av Stortingets behandling av forslaget om nøytrale snusesker. Slik opererer et universitet som vet å innynde seg hos makten.

Akademisk frihet var ulovfestet fram til 2003 og mange mente den var så rotfestet at lovgiving ikke var nødvendig. Dagens universitetslov knesetter ikke bare prinsippet om akademisk frihet, men forplikter også institusjonen på aktivt å beskytte den. Men lovteksten er knapp og uklar, og bærer preg av at Stortinget har vært mest opptatt av å beskytte institusjonens frihet fra statsmakten, ikke av å beskytte den enkelte forsker mot inngrep fra sin institusjon. Spissformulert har institusjonene etter min mening «bare» en særlig uavhengighet for å sette dem i stand til å beskytte fagfolkenes frihet. Det er ikke universitetstyrenes forretningsmessige frihet som er det sentrale.

Siden frihet i forhold til egen arbeidsgiver er det som skiller akademisk ytringsfrihet mest fra den alminnelige ytringsfrihet burde Kierulfutvalget også vurdere om vi burde bruke ordlyden fra den irske universitetsloven av 1996:

«A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.»

Bannlysing

Neste ringmur er ulike former for utenomrettslige sanksjoner, tap av posisjoner og scenenekt. Vi snakker ikke nødvendigvis om sanksjoner som er direkte relatert til ytringen, men et angrep på personen selv. Når enkelte norske bibliotekarer ville boikotte forfatteren J. K. Rowling, var det ikke fordi de hadde noe å utsette på Harry Potter bøkene, men fordi hun som feminist hadde kommet med uttalelser om transkvinner som de var uenig i.

Når nobelprisvinneren i fysiologi, Tim Hunt, ble presset ut av en rekke vitenskapelige verv, var det ikke fordi man mente han hadde skjøttet vervene dårlig, men fordi han ble angrepet av en aksjonist etter å ha kommet med noen ubetenksomme kommentarer om kvinnelige laboratoriemedarbeidere i et foredrag.

Slik bannlysning oppleves nok som rene straffereaksjoner, og slik er de nok også ment. Noen sier det også rett ut, for eksempel skriver profilen «Are», @zealuu, i en twittertråd at han er forskningsstipendiat, om «transfober: «Problemet er åpenbart at de ikke er redde nok for mobben».

En begrenset akademisk ytringsfrihet?

I en tidligere kronikk i Khrono synes forsker Sindre Bangstad å mene at den akademiske friheten må være mer begrenset enn den generelle ytringsfriheten, og han er farlig nær å mene at forskerfelleskapet skal utøve en slags sensur overfor enkeltforskere.

Det er god formidlingsskikk å si fra om man mener noe helt annet enn nesten alle andre forskere i et felt, men man er ikke forpliktet til å følge en tilsynelatende konsensus og det er ofte uenighet og debatt som bringer vitenskapen videre.

Bangstad synes å glemme at noen av vitenskapens helter var dissentere slik som Gallileo, Zemmelweis og Barbara McClintoc. Det er derfor åpenbart at faglige tribunaler ikke fremmer det meningsmangfold sannhetssøken er så avhengig av.

Bangstad prøver seg med noen ekstreme eksempler:

«...den etablerte vitenskapelige kunnskapen tillater oss og klart og entydig fastslå at Holocaust faktisk har funnet sted, og at menneskeskapte klimaendringer er høyst virkelige. På universiteter- og høyskoler driver man altså med «no platforming» av denne typen hver eneste dag året rundt, og det er en selvsagt og nødvendig del av den akademiske friheten at man begrenser ytringsfriheten på denne måten.»

For det første handler ikke begrepet «no platform» om den rutinemessige vurderingen av hvem er verdt å invitere til faglige seminarer, det handler om aksjonisme mot enkeltpersoner slik jeg beskrev over for Rowling og Hunt. Vi så det også nylig da professor Cecilia Marcela Bailliet prøvde å avlyse forsker Cecilie Hellestveits forelesning, ikke begrunnet i forelesningens innhold, men i Hellestveits synspunkter på rekruttering i akademia. No Platform handler dessuten om å nekte andre å gi de man ikke liker en talerstol.

Jeg ville neppe invitere en holocaustbenekter på seminar, men mest fordi diskusjonen er så marginal. Derimot kan jeg ikke slutte meg til den begrunnelse en gruppe forskere ved Holocaustsenteret gir, nemlig at holocaustbenekteres egentlige agenda ikke er en kritisk analyse av om holocaust fant sted, men en politisk strategi fra høyreekstreme.

Analysen er sikkert riktig, men slik begrunnelse kunne anvendes på veldig mange debatter.

Hva gjelder klimabenektelse er det mange gyldige posisjoner mellom Greta Thunberg og «Klimarealistene», og jeg synes faktisk det er for lite debatt på dette feltet. Dessverre tror jeg at det skyldes at nesten enhver kritikk av enkeltelementer i IPCC, selv der IPCC flagger usikkerhet, ofte stemples som klimafornektelse. IPCC er det største vitenskapelige konsensusprosjektet i forskningens historie, og det er helt nødvendig med en åpen debatt om konklusjonene.

UiO inviterte for noen år siden klimaskeptikeren Bjørn Lomborg til å holde foredrag. Selv om innholdet kunne vært er mer solid, var det godt besøkt. Og jeg vet ikke hvor mange kreasjonister vi har invitert inn i biologibygningen opp gjennom årene, selv om nok de fleste av mine biologi-kolleger mener den faglige debatten om evolusjon versus intelligent design er avsluttet for lengst. Så lenge debatten er levende i befolkningen må vi nesten delta.

Nyeste artikler

Mest lest

Et eksempel som åpenbart ville vært rammet av Bangstads ytringsfrihetsinnskrenkninger er Eva Lundgrens konspirasjonsteorier om omfattende satanistiske miljøer med menneskeofring i Bergen og Sverige. Jeg synes det er bra at Lundgren ikke ble sensurert, men rent bevismessig står neppe hennes påstander særlig sterkere enn holocaustbenektelse, og jeg kan vanskelig se på hennes påstander som annet enn politisk strategi snarere enn at det skulle ryddes opp i menneskeofringen.

Lundgren ble imidlertid gitt en sterk institusjonell og politisk posisjon etter formidlingen av sine «funn». Jeg har aldri klart å få kjønnsforskerne i tale om dette, og sannsynligvis mener de at tøvet sto i en god saks tjeneste (feminisme), den eneste offentlige kritikken jeg har funnet er fra professor Harriet Bjerrum Nielsen, og den er ganske mild. Det kunne være interessant å høre hva Bangstad mener om Lundgren-saken, som jo har et annet politisk fortegn enn der jeg tror han befinner seg?

Det sentrale er dette: Hvordan vil folk reagere dersom vi skulle sanksjonere bestemte meninger om viktige samfunnsspørsmål? Det er for eksempel betydelig klimaskepsis i befolkningen og skulle vi møte dette med andre virkemidler enn argumenter og data tror jeg tilliten til oss og klimaforskningen vil synke. Vi må derfor være villig til å gi plattform, også til minoritetsstandpunkter og det rene tøv - av og til. Jeg har selv betydelig erfaring med det siste gjennom debatter om en rekke åpenbart tåpelige alternative behandlingsmetoder i medisin.

I tillegg må det også advares mot å legge vår nærsynte samtid til grunn for «scenenekt». For eksempel er det ikke lenge siden påstander om av SARS-CoV-2 kunne være lekket fra et laboratorium i Wuhan ble regnet som konspirasjonsteorier og ble merket i tråd med dette av eierne av sosiale medier. Det finnes imidlertid andre kjente eksempler på lekkasjer av mikrober fra laboratorier, og nå, bare måneder senere, er lekkasjehypotesen blitt helt stueren, selv om nok flaggermushypotesen er mer sannsynlig

Det var nok mange dissentere som holdt kjeft i den korte tiden hypotesen ble dyttet utenfor Overton-vinduet. Sindre Bangstad og jeg bør være glade for at det ikke ble gjennomført scenenekt eller utferdiget tjenstlige tilrettevisninger, sekundert av våre svulmende omdømmeavdelinger, og muligens Utenriksdepartementet.

Det finnes selvsagt også eksempler på at akademisk frihet trues utenfra. Selv om jeg er enig i mye av substansen i kritikken fra det Danske Folketinget om at vi må passe på at «politik ikke forklædes som videnskap», og at vi ikke er flinke nok til å kritisere slike utglidninger oss forskere imellom, så er det avgjort ikke noe nasjonalforsamlingen skal fatte vedtak om.

Og når det også er framkommet at representanten Morten Messerschmidt i Dansk Folkeparti har bedt om innsikt i navngitte forskeres personlige forhold, er det åpenbar sjikane som er egnet til å skape frykt.

Hets

Den ytterste ringmuren er mot hets, det at debattklimaet blir så hardt at man vegrer seg for å delta. Dette har vært kalt en trussel mot «reell ytringsfrihet», og det er en av debattens frontlinjer.

For meg er det åpenbart at man ikke kan bruke såkalt «reell ytringsfrihet» som et argument for å bygge ned den formelle ytringsfriheten, altså at man for å bedre debattklimaet tar i bruk virkemidler som straff, avskjed, eller bannlysning mot ytringer. Det er også vanskelig å skille hets, fra det å bli motsagt med kraftfulle argumenter, og det er for lengst blitt en vanlig strategi å trekke hets-kortet når man blir motsagt.

Det finnes selvsagt eksempler på åpenbar «hets». Stereotypien er gamle hvite høyreekstreme gubber på nett som hetser yngre, gjerne skeive, minoritetskvinner. Dette er et problem, men vi bør kanskje ha en diskusjon om hvilken injurierende kraft disse nettes slektninger av Stutum egentlig har? Kanskje burde de få mindre oppmerksomhet?

Det er også gjort ganske mye aktivt for å få fram stemmer som representerer minoriteter i media, så de blir absolutt hørt. Jeg har forresten opplevd mye ubehag på sosiale medier fra velutdannede yngre kvinner, også. Noen av dem var informasjonskonsulenter.

Vi må også være på vakt mot et utvidet hetsbegrep. En labyrint av reguleringer vil ikke gjøre det lettere for folk å ytre seg, særlig ikke om det å trå feil fører til vold, straff, avskjed eller bannlysning. For eksempel skal det ikke så mye til innenfor feltet LGBTQ2+ (Akronymrekken blir stadig lengre, her gjelder det å følge med!), der begreper og merkelapper er omskiftelige, kompliserte og fjernt fra dagligspråket. Selv erfarne debattanter kan trå feil, og da kommer skyllebøttene fort og det kreves «rosakompetanse». Tenk om feiltrinnene også skulle bli omfattet at straff etter §185 med en strafferamme på tre års fengsel?

Dessuten kan styring av hvordan man kan snakke lett begrense hva man faktisk kan snakke om. Men det er kanskje meningen? NRK har laget en veiledning for ordbruk i forbindelse med funksjonshemmede (er det lov å bruke det ordet?). For eksempel har ordet «tilrettelegging» fått gult kort, det skal hete «universell utforming», med dette er begreper med ulikt meningsinnhold som kan settes opp mot hverandre, for eksempel økonomisk. Skal vi ikke kunne snakke om det?

Jeg tror derfor «hets» ikke er noe vi så lett kan regulere, men vi bør gå sammen om å opptre i tråd med saklighetsnormer og folkeskikk. Herredømmefri debatt burde være en særlig dyd på universitetene, og vi får alle gå i oss selv, men uten voktere, for Quis custodiet ipsos custodies?

Les flere innlegg på Khronos debattside

øyvind eikrem william nygaard straffeloven §185 straff simon singh meninger kierulf-utvalget kathleen stock hets edzard ernst debatt bannlysning avskjed arnved nedkvitne anine kierulf akademisk ytringsfrihet akademisk frihet ytringsfrihet
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS