Debatt ● Siri Fjellheim og Finn-Arne Weltzien
Ti råd for forskningens fremtid
En mer urolig og uoversiktlig verden truer forskningssamarbeidet. Samtidig er det viktigere enn noen gang å finne sammen om globale løsninger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsbasert kunnskap må ligge til grunn når samfunnet skal manøvrere i viktige veivalg. Da må forskningen ha gode og trygge rammevilkår. Utvikling av kunnskap er imidlertid ikke nok.
Forskningssystemet må også legge til rette for at politikere og andre tar i bruk kunnskapen. NMBU har følgende innspill til regjeringens pågående arbeid med å rigge forskningssystemet for fremtiden:
1. Styrk grunnforskningen. Forskerdrevet og langsiktig forskning av høy kvalitet er en forutsetning for radikal innovasjon og gir oss et kunnskapsreservoar det plutselig kan bli nødvendig å høste av. Pandemien er et godt eksempel. Vaksiner kunne utvikles i rekordfart takket være mange års grunnforskning. Grunnforskningen må styrkes og universitetene må forbli frie og uavhengige.
2. Ikke brems internasjonalt forskningssamarbeid. Den geopolitiske situasjonen truer internasjonalt forskningssamarbeid og gjør det viktigere enn noen gang å tiltrekke seg kompetanse. Derfor må vi styrke samarbeidet med nære partnere som EU-land, og vurdere å opprette nasjonale kontaktpunktordninger for å ivareta forskning også i land med sikkerhetsrisiko. Studieavgift for studenter fra land utenfor EØS/Sveits bør fjernes eller kompenseres, og forslaget om plikt om norskopplæring for utenlandske stipendiater og postdoktorer bør legges i skuffen.
3. Lag insentiver for kvalitet i utdanningen. Gjennom forskningsbasert utdanning av studenter som går ut i arbeidslivet, kommer ny kunnskap til nytte i samfunnet. Studentene må ha kontakt med forskningsmiljøer og forstå prosessene bak kunnskapen. Da utvikles den kreativiteten og kritiske sansen som arbeidslivet vil trenge stadig mer av. Vi må ha insentiver for mer kvalitet, ikke kvantitet, i utdanningen.
4. Sørg for at det digitale skiftet blir grønt. Det er behov for et nasjonalt forskningsløft for bærekraftig digital omstilling, og her har Norge gode forutsetninger for å finne vår nisje. Digitale teknologiers negative konsekvenser for klima og miljø er undervurdert, slik som energibruken til kunstig intelligens, utslipp ved produksjon og frakt av komponenter og opphopning av enorme mengder søppeldata. Norge skal være gode på utvikling av teknologi, men vi bør være ledende i bærekraftig, ansvarlig og åpen bruk av digital teknologi.
Utvikling av kunnskap er imidlertid ikke nok. Forskningssystemet må også legge til rette for at politikere og andre tar i bruk kunnskapen.
Fjellheim og Weltzien
5. Utvid samfunnsoppdragene. Opprettelsen av samfunnsoppdrag metodikk innen forskningen er en viktig testplattform for samspill og nye måter å møte samfunnsutfordringer på. Det blir viktig å la disse vare over tid for å øke sjansen for at de lykkes. Noen utfordringer krever at vi tar i bruk ny teknologi og kunnskap raskere, som problemene i Oslofjorden er et eksempel på. Kanskje opprettelsen av samfunnsoppdrag ‘light’ kan være en modell for dette.
6. Verdsett bred forskningsformidling. Vi har mange dyktige formidlere blant norske forskere. Men den enkelte forsker må balansere tiden mellom forskning, utdanning, administrasjon og formidling. Formidling vil ofte gå på bekostning av forskning. Interne tiltak på institusjonen er viktig, men ikke nok. Forskningssystemet trenger sterkere insentiver for formidling i norsk offentlighet.
7. Styrk forskningens stemme. Forskere vil ofte tape kampen om politikernes oppmerksomhet mot interessegrupper med ressurser til lobbyvirksomhet. Et lobbyregister kan bidra til å rette opp i skjevhetene. Konsulentfirma engasjeres ofte til å utarbeide kunnskapsgrunnlag for myndighetene, men det er en vesensforskjell i kompetansen som et forskningsintensivt universitet kan bidra med, og myndighetene bør være svært bevisste på hvem de henter kunnskap fra.
8. Slå ring om akademisk ytringsfrihet. Enkelte forskere vegrer seg fra å delta i det offentlige ordskiftet på grunn av risiko for hets og reduserte karrieremuligheter. Særlig når tunge nærings- eller politiske interesser er involvert kan dette true det demokratiske fundamentet. Universitetene har et ansvar for å verne om sine forskere, men også forskningssystemet og myndigheter må bidra til å synliggjøre tematikken mer, og ansvarliggjøre andre samfunnssektorer.
9. Styrk og balanser samarbeidet mellom akademia og næringslivet. Regjeringens nye strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning inneholder fornuftige grep. Næringslivets finansiering av forskning og utvikling er for lav, og for mye finansiering er rettet mot at næringslivet bruker forskningsmiljøene som underleverandør. Flere prosjekter må initieres og defineres av kunnskapssektoren selv. For å sikre et bredere og kraftigere finansieringsløft for forskning og utvikling er det behov for et tydeligere ‘trepartssamarbeid’ mellom myndighetene, akademia og næringslivet. Slik står vi bedre rustet til å sikre nødvendig bærekraftig omstilling av samfunnet.
10. Etabler forskningsfond for forskning på tvers. Klimakrisen er et eksempel på en samfunnsutfordring som krever samarbeid på tvers av sektorer. Slike samarbeid er krevende på grunn av press på forskningsbudsjettene. Det enkelte departement bør ta et større finansieringsansvar for forskning på eget ansvarsområde, men utfordringene er også for store for å løses i den enkelte ‘silo’. Etablering av et forskningsfond på tvers av departementene kan stimulere til mer vidsyn, bredde og langsiktighet i forskningen
