Praksis i samfunns­vitenskapelige studieprogram — bare for noen utvalgte?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hvis praksis, eller internship som det litt upresist kalles i noen sammenhenger, er viktig både for studentenes læring og muligheter i arbeidsmarkedet bør det vel være tilgjengelig for alle? 

Styrking av høyere utdanning særlig i betydningen bedre tilpasset arbeidslivets behov, har vært på dagsorden lenge. Stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans (Meld. St. 16) som kom i 2020, handler om hvordan høyere utdanning generelt og ikke minst samfunnsvitenskapelig utdanning, kan gjøres mer arbeidslivsrelevant. 

Debatt ● Magnus Fodstad Larsen

Vi trenger bedre arbeidslivsrelevans i høyere utdanning

Utplassering i praktisk arbeid, altså praksis, gjerne noen uker i løpet av et semester, er et av tiltakene som vies mye oppmerksomhet. Undersøkelser viser at både studentene, arbeidsgiverne og utdanningsinstitusjonene anser praksis som viktig for å styrke utdanningene og å lette overgangen mellom studier og jobb. Bakteppet er en oppfatning om at konkurransen om jobbene vil bli hardere og en bekymring for om studentene egentlig er godt nok forberedt på den. 

Praksis tilbys etter hvert i mange samfunnsvitenskapelige studieprogram, men i de fleste tilfellene som valgemner studentene må konkurrere om å få plass på. Noen vinner i denne konkurransen, andre taper, selv om alle teoretisk sett har like muligheter til å oppnå praksisplass.

Det er mange gode argumenter for praksis. I tillegg til at relevant praksis kan være et konkurransefortrinn i seg selv, kan studentene benytte praksisperioden til å skaffe seg bedre oversikt og nettverk i arbeidslivet. Noen håper også å få ‘en fot innafor’ og jobb før endt utdanning. 

I en intervjuundersøkelse vi gjør blant studenter på samfunnsvitenskapelige studieprogram på UiA, er imidlertid studentene mest opptatt av at praksis gir dem anledning til å se hvilke typer jobb utdanningen de tar kan være relevant for og av at de får en viss innsikt i hva slags bedrifter/arbeidsplasser og jobber de trives, eller eventuelt ikke trives med. De får mulighet til å prøve ut teori i praktiske situasjoner og til å forstå koblingen mellom teori og praksis bedre. De mener også at praksis burde være en mulighet for langt flere studenter.

Undersøkelser fra andre land, særlig Storbritannia og USA, viser at det å kunne skilte med praksis, og med fordel fra mer enn én arbeidsplass, anses som et fortrinn i konkurransen om jobbene. Når ‘alle’ stiller med en universitetsgrad, blir det om å gjøre å skille seg ut — og praksis blir omtalt som ‘the new degree’. Men den er mer tilgjengelig for noen enn for andre. 

STUDENTER

Erna (63) med karriereråd til studenter: — Fullfør studiene. Ikke gjør som meg

Studenter fra høyere middelklasse, med god kjennskap til og forståelse for høyere utdanning og næringsliv kan oftere skilte med praksis — og med praksis fra mer relevante bedrifter og fra høy-status-jobber. Studenter fra lavere middelklasse og arbeiderklasse må oftere ha deltidsjobber for å klare seg økonomisk, de mangler kontakter i nærings-/arbeidsliv og de er ofte ikke klar over muligheten for praksis. De går dermed oftere glipp av ‘den nye graden’ og taper også oftere i konkurransen om jobbene. 

I de tilfellene praksis inngår som en del av utdanningsprogrammet og organiseres av utdanningene, får de imidlertid bedre muligheter.

En innvending mot ideen om at alle studenter burde få tilbud om praksisplass, er at det ikke vil være nok plasser tilgjengelig. Men stemmer det nødvendigvis? Kan det tenkes at etter hvert som bedrifter og andre arbeidsplasser får erfaring med å ha studenter i praksis, eller får tips og råd om hvordan de kan nyttiggjøre seg studentene, vil flere av dem melde seg på med praksisplasser? Erfaringer fra studieprogram som har tilbudt praksisplasser de senere årene, kan tyde på det. 

masterundersøkelse

Litt tyngre å få jobb med master. Realister sliter

I alle fall ser vi en tendens til at antall praksisplasser øker på samfunnsvitenskapelige studieprogram på Universitetet i Agder, og det gjør også antall studenter som ønsker praksisplass. Universitetene bør også kunne ta imot en langt større andel studenter i praksis enn vi gjør i dag. Det gjelder ikke minst i den administrative driften og utviklingen av universitetene som etter hvert har blitt nokså mangfoldige organisasjoner. Det er også rom for praksisplasser i det vitenskapelige arbeidet, både i undervisningen og forskningen.

Noen studier legger vekt på at praksis ikke skal være tilgjengelig for alle og at det er ‘sunt’ at studentene må konkurrere om plassene. De må være stå på og fremoverlente, som det gjerne kalles, for det må de uansett når de skal ut i arbeidsmarkedet. Det er vanskelig å være uenig i det siste, men det å være forberedt på arbeidslivet og konkurransen om jobbene er noe som kan læres og utdanningene kan legge til rette for den læringen.

Nå er det mye som skiller Norge fra Storbritannia og USA, og vi liker å tro at kompetanse og egnethet har mer å si enn klassebakgrunn i konkurransen om jobbene. 

Kan det likevel tenkes at vi ved måten vi organiserer praksis i studiene på — som tilgjengelig bare for noen utvalgte, bidrar til å opprettholde og forsterke forskjeller? Kanskje bidrar vi til å styrke samarbeidet mellom utdanningene og arbeidslivet, men vi bidrar neppe til å styrke alle studentenes kompetanse og sjanser i arbeidsmarkedet. Kan det være at vi tvert imot bidrar til å styrke sjansene for noen utvalgte som allerede har gode muligheter.

Debatt ● Marianne Steinmo og Marit Breivik-Meyer

Framtidas arbeidsliv