Debatt ● Einar Braathen
Om israelske reaksjoner på OsloMets boikottvedtak
Styret ved OsloMet har som første universitetsstyre i Norge — og i verden? — vedtatt en akademisk boikott av Israel. Det må Khrono også anerkjenne, skriver Einar Braathen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Først en takk til frilansjournalist Roger Hercz, som fra sitt ståsted i Jerusalem påpeker det som Khrono ikke vil anerkjenne med sitt oppslag i for to uker siden (OsloMet «vil ikke boikotte»): at styret ved OsloMet som første universitetsstyre i Norge — og i verden? — har vedtatt en akademisk boikott av Israel.
Rapporten fra Hercz innledes slik: «OsloMet-styrets beslutning om å fryse en utvekslingsavtale med Universitetet i Haifa og ikke inngå nye samarbeidsavtaler med israelske universiteter og høgskoler, har vakt oppsikt i Israel. Selv om OsloMet selv ikke kalte det boikott, ble beslutningen beskrevet som den første akademiske boikotten av et israelsk universitet i israelsk presse. Mest av alt ble vedtaket møtt med sinne og skuffelse.»
Dette siste er det ikke så hyggelig å lese, for meg som en av forslagsstillerne bak OsloMets vedtak. Det beste hadde vært om vedtaket ble tatt imot med akademisk og intellektuell nysgjerrighet, med vilje til kritisk (selv-)refleksjon. Dette hadde vært i tråd med det som Aaron Ciechanover sier er grunnpilaren i alt vi gjør ved universitetene, nemlig «utveksling av ideer og tanker».
Å ha vunnet nobelprisen i kjemi betyr ikke at en har en spesiell moralsk autoritet når det gjelder internasjonale relasjoner, men Ciechanover stempler likevel OsloMets vedtak som «dobbeltmoralsk».
På en måte har han rett: jeg tror mange i styret i OsloMet ønsket å uttrykke to moraler:
1. Vi kan ikke ha business-as-usual samarbeid med institusjoner i land som bryter folkeretten, særlig ikke når FNs internasjonale domstol har innledet etterforskning på noe så alvorlig som brudd på folkemordkonvensjonen;
2. Vi kan ikke ha samarbeid med universitet som ikke fordømmer egne myndigheter som knuser akademisk frihet og livsgrunnlag på okkuperte områder.
Som ekspert på folkerett Neve Gordon påpeker: «Israel har bombet alle universitetene i Gaza, og drept rundt 100 professorer. Målet er å ødelegge høyere utdanning i Gaza. Men ingen israelske universitet fordømmer dette».
Er de andre akademikerne som intervjues i artikkelen — Ciechanover, Segev og Rubin — uvitende om dette? Burde ikke deres intellektuelle og moralske plikt vært å ta til seg denne kunnskapen, og tatt initiativet til at universitetene deres protesterte mot bombingen av universitetene på Gaza? Deres regjering har for lengst overskredet folkerettens grenser for hva som er et adekvat svar på et terrorangrep (7. oktober fra Hamas).
Akademikere i Europa må ha sitt eget perspektiv på det som foregår i verden. Den tid er forbi da en automatisk kjøpte «det israelske perspektivet». For oss i Norge vil dobbeltmoral være noe annet enn hva det tilsynelatende er i Israel. For oss i Norge det en ekstremt alvorlig dobbeltmoral om vi behandler Russlands angrep på Ukraina annerledes enn Israels angrep på Gaza.
Derfor er oppfordringen til medlemmer av andre universitetsstyrer i Norge: Frem sak og foreslå boikott av Israel. Ikke la OsloMet stå alene.
