intervju
Han sluttet som kliniker for å jobbe med medisin på sin måte. Det har ført til bokpriser og en forskning som setter spor.
Ketil Slagstad forsker på en marginalisert gruppe. — Jeg tenker meg om før jeg ytrer meg
Publisert
Sist oppdatert
— Går det bra, spør Ketil Slagstad.
En ung mann har akkurat reist seg fra bakken opp til slottet, for andre gang på ti sekunder. Vinterhimmelen er lys og nådig, men asfalten hard og glatt.
Slagstad er på et kort norgesbesøk fra forskertilværelsen i Berlin, der han jobber med hva han kaller «marginalisert» medisin.
— Det er akkurat som at dette feltet er så ekstremt annerledes fra alle andre felt i medisinen. I diskusjoner rundt transmedisin er det en slags eksepsjonalisme, sier han.
Å slutte som kliniker
En gang i fortiden var vitenskapshistorikeren bestemt å på ikke følge i foreldrenes professor-spor. Far er Rune Slagstad, samfunnsdebattant og professor emeritus, mor er professor emerita i psykologi Siri Erika Gullestad.
I et intervju med Dagens Næringsliv tidlig i 2024 sa Ketil Slagstad at planen hans var å gjøre noe helt annet enn foreldrene hadde gjort — gjerne noe praktisk.
Han ble lege.
Da han så vendte tilbake til akademia var det etter et noen år i et yrke han har stor respekt for, men som ikke ga utløp for hva han ønsket å foreta seg.
— Anestesien er veldig hands on og mest håndverk av alle legespesialiseringene. Ekstremt stort ansvar og et kjempespennende yrke. Ære være de som står i det. Men jeg opplevde det som utilfredsstillende i klinikken og savnet muligheten til å kunne utvikle et eget prosjekt og forme noe selv, sier han som forklaring på hvorfor han la fra seg legefrakken.
— Det er jo veldig rart å slutte som behandlende lege, og jeg ble advart mot å gjøre det av kolleger. Så tok jeg en god del omveier.
Som først ledet ham til Tidsskrift for Den norske legeforening, der han var medisinsk redaktør i fire år fra 2015. Her skrev han om temaet han fremdeles jobber med — transmedisin. «Som en ytterligere styrking av minoriteters rettigheter, og som en anerkjennelse av biologisk kunnskap, er det på tide å innføre en tredje kjønnskategori, slik flere andre land allerede har gjort», skrev Slagstad i en lederartikkel i 2018. Det ble debatt i Dagens Medisin. Noen måneder tidligere hadde det vært debatt i Morgenbladet, knyttet til samme tema.
Omveien var blitt en vei.
Fra artikler til bøker
I 2019 startet Ketil Slagstad arbeidet med en doktorgrad, og tre år senere forsvarte han avhandlingen «On the Boundaries of Care» ved Universitetet i Oslo, der han undersøker transmedisin historisk.
I 2022 ble han vitenskapelig ansatt ved universitetssykehuset i Berlin.
— Å flytte til Berlin var viktig for meg. Jeg trengte å komme til et sted der jeg ble vurdert på egne premisser. Der etternavnet mitt kom uten en bakgrunnshistorie, sa han til DN i fjor.
Han ble intervjuet etter debutboken Det ligger i blodet, som skildrer hvordan det norske samfunnet håndterte aids-epidemien, og ikke minst hvordan grasrotbevegelser engasjerte seg og endret hvordan vi møter slike kriser. Slagstad skriver at det oppsto et slags samspill mellom stat og brukerorganisasjoner.
Boka vant Kritikerprisen og Bokhandelens sakprosapris.
— Et grundig arbeid, skrev NRKs bokanmelder.
— Blodig folkelesnad på sitt beste, mente Aftenposten.
Slagstad har skrevet artikler i årevis, men bøker er noe annet.
— Det er så svært. Det er kjempeutfordrende å holde oversikten i et bokmanuskript, enten man trykker det på papir eller sitter med en pdf og har åtte sider parallelt oppe. Det er vanskelig, men gir samtidig en mulighet for å utvikle en tanke på en helt annen måte enn artikkel, sier han.
Og han kommer til å fortsette å utvikle tanker. Doktoravhandlingen er omarbeidet og utvidet og utgis som bok i august 2025 på University of Chicago Press. Kanskje vil hans nyeste forskningsprosjekt om schizofreni en dag bli bok.
Han jobber også med å omarbeide aids-boken til engelsk.
Pavens kjedelige verden
Den katolske kirke aksepterte evolusjonen i 1950. Pave Frans er mindre raus med «kjønnsideologi», som han sidestiller med kjernefysiske våpen. Hvor mye han egentlig kan om temaet er derimot usikkert. I 2023 kalte han det en farlig «ideologisk kolonisering» som «utvanner forskjellene mellom mann og kvinne» og gjør verden til et kjedelig sted der alle er like.
— Det som kjennetegner feltet er en ekstrem politisering av vitenskapelig debatt. Det handler tross alt om en veldig liten minoritet, sier Slagstad.
En liten minoritet med stor symbolverdi. I en såkalt kulturkamp der mediene fungerer som villige budbringere.
— Etter å ha forsket på temaet i nesten ti år har jeg god oversikt over feltet, over hva vi vet og ikke vet. Det slår meg hvor lite kunnskapsbasert journalistikken er, i hvor stor grad man gir plass til ekstreme stemmer som ikke har forskningskompetanse. Vi er ganske få personer i Norge som forsker på transmedisin, men det er så få journalister som har vært interessert i denne forskningen. Det er litt pussig, all den tid temaet får mye spalteplass.
I november stemte Stortinget ned et forslag fra Kristelig Folkeparti (KrF) om å fjerne undervisning om kjønnsidentitet fra skolen. I en artikkel om saken argumenterte KrFs Dag Inge Ulstein med at det «avviker fra medisin og biologi.»
— Jeg blir oppgitt når jeg hører politikere hive seg på en sånn amerikanisert, forenklet diskurs, for det er faktisk feil. Begrepet ’kjønnsidentitet’ kommer fra medisinen, det ble introdusert av en psykiater som heter Robert Stoller på 1960-tallet. Det er også anerkjent av alle ledende medisinske organisasjoner i dag, sier Slagstad.
«Amerikanisering» har ført til polarisering og hets innenfor flere fagfelt. Gjelder dette også kjønnsforskningen?
— Jeg står ikke i kliniske behandlingssituasjoner, jeg forsker på det folk har gjort og tenkt. Men det har jo vært en ekstrem utvikling rundt dem som forsker på og tilbyr kjønnsbekreftende behandling, sier han og viser til blant annet angrep i e-poster og sosiale medier.
— Det har vært mye. Og det har ført til at jeg tenker meg om mange ganger før jeg ytrer meg. Men det er ingenting mot kolleger i USA som mottar dødstrusler og bombetrusler. Det nye nå er at man framstilles som pedofile som «groomer» barn.
Ideen om smitte
Slagstads forskning er altså like utsatt som den er unik. Men ingen av delene er egentlig noe nytt.
I en artikkel i The New England Journal of Medicine i november 2024, skriver Slagstad om hvordan dagens retorikk er eldre enn mange tror.
— Noe av poenget med artikkelen er å vise at dagens diskusjoner om transkjønn eller transpersoner speiler diskusjonen som har formet hvordan psykiatrien og medisinen har tenkt om seksuelle minoriteter de siste hundre årene, sier han.
Diskusjonen er tett knyttet til ideen om smitte. Under tittelen «hvordan ideen om sosial smitte formet transmedisinen» (fritt oversatt fra engelsk) beskriver han virkemidlene som tas i bruk for å beskytte mot frykten for en «trans-epidemi».
— Det er en observasjon av hvordan man snakker om økende synlighet av transpersoner i samfunnet. Man bruker begreper som stammer fra infeksjonsepidemiologien.
Det mener han har en hundre år gammel historie.
Medisinsk minoritetskamp
Da lege og sexolog Magnus Hirschfeld åpnet Institutt for seksualvitenskap i Berlin i 1919 var det ikke med velsignelse av medisinfeltet.
— Han gikk i bresjen for minoritetskamp ved bruk av medisinsk kunnskap. Det var en forklaring av seksuelt mangfold med medisinske begreper, kan man si, sier Slagstad.
— Flere foregangspersoner i tysk psykiatri var konservativt anlagt, og også i seksualvitenskapen har det vært ulike politiske posisjoner. Psykiatere som Emil Kraepelin anvendte mer sykeliggjørende betegnelser, og mente at det å opplyse om homoseksualitet var en slags seksuell propaganda.
— Som høres ut som noe hentet fra moderne kjønnsdebatt?
— Ja, og du ser det også på 1950-tallet i forbindelse med diskusjonen om endring av straffeloven, som også kriminaliserte sex mellom menn. Norske psykiatere, først og fremst Ørnulv Ødegård, brukte de samme argumentene. Om at ungdom er sårbare og kan forledes over i homofili hvis de får informasjon om det. Det norske forbundet av 1948 møtte på de samme argumentene om at det var viktig å skjerme.
Ødegård var overlege ved Gaustad sykehus. I et brev til Stortinget i 1954, her sitert i Bergens Tidende, skrev han at «mot homoseksualitet er kastrasjon god hjelp»
En høyere himmel
Slagstad skriver om den amerikanske legen Lisa Littmann, som i en forskningsartikkel fra 2018 introduserer begrepet «Rapid Onset of Gender Dysphoria». En hypotetisk underkategori av unge transpersoner som «plutselig» vil skifte kjønn, gjerne på grunn av sosiale medier eller andre former for hva Kraepelin ville kalle «propaganda».
— Artikkelen har vært formende for diskusjonen om medisinsk behandling av unge transkjønnede. Begrepet har satt seg og former hvordan nasjonale retningslinjer utformes, for eksempel i Frankrike, forklarer Slagstad.
— Så ideen om sosial smitte er sentral i historien om transmedisin?
— Det å begrense har vært en høyere himmel innenfor håndteringen av gruppen helt fra starten. Og begrense hvem som skal få behandling, som man har gjort gjennom å stille opp veldig strenge kriterier for diagnosen. Men også begrense omtalen i offentligheten og den medisinske diskursen.
En medisinsk diskurs som på 60-tallet introduserte «seksuelle avvik» blant psykiatriske lidelser.
— Diagnosen som har sykeliggjort transkjønnede er utelukkende basert på hva personen forteller om seg selv. Og den har i utgangspunktet vært organisert rundt en todelt kjønnsforståelse.
Dette har ifølge Slagstad ført til at de som har ønsket hjelp eller endring av kjønnsstatus, ikke har fått muligheten.
— Også i Norge var det juridiske knyttet opp til en diagnose. Først og fremst at man hadde fått sterilisering eller kastrasjon.
Noe man i Norge frem til 2016 måtte ha for å endre juridisk kjønn.
— Og for å få det måtte man ha en diagnose.
I 2019 oppdaterte Verdens helseorganisasjon den internasjonale diagnosemanualen (ICD 11). «Kjønnsidentitetsforstyrrelse» ble erstattet med «kjønnsinkongruens» og flyttet ut fra kapitlene om psykiske lidelser. Europarådets menneskerettskommissær kalte dette en «depatologisering av transpersoner».
— Det som er interessant i et vitenskapshistorisk perspektiv, er at det er et eksempel på samproduksjon av kunnskap på et felt der brukerorganisasjoner har blitt trukket mye større grad inn i utarbeidingen av diagnosekriteriene, sier Slagstad.
Diagnoseveven
Denne samhandlingen er blitt kritisert som en slags kupping av prosessen.
— Men det er basert på en forestilling om at diagnoser på et eller annet vis speiler en slags objektiv virkelighet. Det gjør de jo ikke. Alle diagnoser er gjenstand for faglig og politisk debatt, for eksempel diagnosekriteriene for hypertensjon, altså høyt blodtrykk.
Og konsekvensene av debattene er store. For enkeltpersoner kan det avgjøre om man har rett på behandling og sykepenger.
— Det er en vev av ulike faktorer som spiller inn i utformingen av diagnoser. At brukerorganisasjoner også i dette tilfellet har fått en finger med spillet, tenker jeg bare er uttrykk for hvor viktig medisin har blitt i moderne samfunn, men også hvor innvevd sosiale forhold er i medisinsk kunnskap.
Som kanskje vitner om et samfunn der aktivismen fra aidsepidemien har satt varige spor.
— Forestillingen om at det er mulig å produsere kunnskap om et fenomen uten å snakke med de fenomenet berører, er også en veldig naiv tanke.
Hvorfor vi tenker som vi gjør
Idet sola faller i fjorden bak Slottsparken må vi spørre. For forskningen hinter om et slags ønske om å kjempe for noe.
— Jeg har vært opptatt av møtet mellom minoriteter og medisin, det har vært et generelt tema. Så er det et maktperspektiv der, hvem er det som snakker for hvem. Men også det kunnskapsmessige, vitenskapssosiologiske — hvordan medisinsk kunnskap blir til, sier Slagstad.
Og hvordan den benyttes.
— Det har vært viktig å synliggjøre hvor tett diagnosene er vevd sammen med kulturelle forestillinger og sosiale, økonomiske og politiske prosesser i samfunnet.
Før vi reiser oss legger han til et poeng som journalisten enten glemte eller ikke tenkte på å spørre om. Vitenskapshistoriens forhold til medisinen.
— Det er viktig for meg. At historievitenskap kan bidra med å stille helt grunnleggende etiske spørsmål.
Mer bevissthet om «hvorfor vi tenker som vi gjør.»
— Jeg tror vi blir bedre til å stille forskningsspørsmål. Og jeg tror vi blir bedre klinikere dersom vi kjenner vår egen historie.
En historie som kanskje er mer lik fortiden enn vi ønsker å tro.
Endringslogg: Lagt inn en presisering om at det var to debatter i 2018: En i Dagens medisin og en i Morgenbladet. Endret 9. janaur kl 8.57.
