Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Lærermangelen stiger i utkantene — hva kan gjøres?
Antagelig vil det i minst ti år være for få folk til å sikre fullstendig lærerdekning over hele landet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det foreligger nå nye tall for lærere «som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene for tilsetting», i den såkalte Grunnskolestatistikken (GSI). Her oppgis lavere tall enn i en liknende statistikk fra Statistisk sentralbyrå. En årsak til differansen er at korte vikariater ikke er med i GSI. Skulle man få bort de høye tallene i SSBs statistikk, som Utdanningsforbundet jevnlig refererer til, måtte alle kommuner ha en stab av fullt kvalifiserte lærere som kunne steppe inn selv ved det korteste vikariat. Dette er fjernt fra det som er mulig i overskuelig framtid.
I grunnskolen er i skoleåret 24/25 4,83 prosent av årsverkene utført av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene. Dette er ubetydelig lavere enn fjorårets tall, som var 4,85. Det dreier seg om drøye 2700 årsverk av snaue 57000. (Antall lærere blir høyere, fordi ikke alle har full jobb.)
Men gjennomsnittstall skjuler problemer. Lærermangelen er størst i nord, og der størst på trinn 1-4, hvor grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7 er eneste kompetansegivende utdanning (på høyere trinn har mange lærere faglig utdanning pluss praktisk-pedagogisk utdanning).
På trinn 1-4 er andelen ufaglærte i år 6,0 prosent. I fjor var den 5,9; som tilsvarer drøye 1200 årsverk. I skoleåret 19/20 var andelen 5,0 prosent.
Da fylkene Troms og Finnmark var blitt slått sammen i skoleåret 20/21, var andelen ufaglærte på trinn 1-4 7,4 prosent. Det sank til 6,7 prosent året etter, for så å stige til 11,1 prosent i fjor, og 12,5 prosent i år – det er over dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Differansen mellom fjorårets og årets tall er bare 1,4 prosentpoeng, men er samtidig en vekst på 12,6 prosent.
I år er imidlertid fylkene splittet opp. Det var de også i skoleåret 19/20. Da hadde Troms 7,5 prosent ufaglærte på trinn 1-4; tallet er i år 13,1. For Finnmark er tallene hhv 9,8 og 11,4 prosent. På fem år har altså tallet nesten doblet seg i Troms, som, kanskje for første gang, også er dårligere stilt enn Finnmark. Og begge fylker ligger omtrent dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet. Så galt var det bare i Finnmark for fem år siden (9,8 vs 5,0).
Av de 45 kommunene som har en lærermangel på 15 prosent eller mer (da regnet for hele grunnskolen), ligger 30 i Nord-Norge. Finnmark har flest, både i antall, 11, og i andel, 61 prosent av kommunene.
Hvilke faktorer virker inn på dette, ut over at høyere lønn og bedrede arbeidsforhold selvfølgelig vil være av betydning for å få flere lærere?
I år har departementet for første gang opphevet det som i realiteten har vært en rasjonering av tilgangen på nye lærere, ved at opptakskrav til lærerutdanning er falt bort, ved de institusjoner som ønsket det. Tallene er ikke så interessante, fordi endringen kom så sent at ikke alle potensielle søkere fikk den med seg. Neste år vil den være kjent, og omfatte nesten alle institusjoner. Om seks år vil vi altså få flere lærere enn om rasjoneringen hadde fortsatt.
Men kanskje ikke om sju år. Erna Solberg har nemlig varslet at hun vil gjeninnføre mattekravet ved opptak til lærerutdanning (Utdanningsnytt 4.12): «Vi vil også at foreldre skal være trygge på at mattelæreren har fordypning i faget, og vil stille krav om fire i den enkleste matten fra videregående for å bli lærer. Det vet vi bidrar til at flere av studentene kommer seg gjennom studiet og faktisk inn i klasserommene for å undervise». Det siste er bare delvis riktig. En litt høyere andel kommer gjennom studiet dersom opptakskravet er høyt. Men fordi det tas opp færre, kommer det færre inn i klasserommene. Hvor lenge skal Høyre gjenta sin halvsannhet på dette punktet?
Tallene er ikke så interessante, fordi endringen kom så sent at ikke alle potensielle søkere fikk den med seg. Neste år vil den være kjent, og omfatte nesten alle institusjoner.
Karl Øyvind Jordell
At man nå tar opp alle søkere, aktualiserer spørsmålet om masteroppgaven. Allerede nå er det en del (flinke) studenter som, ifølge en ny evaluering, er i tvil om dens berettigelse. Med flere svake studenter, vil veiledning bli en større byrde for lærerutdannerne, og flere vil stryke. Da må man overveie å gjøre masteroppgaven frivillig, i hvert fall på lærerutdanningen for småskolen (GLU 1-7).
Allerede nå bør man kunne sertifisere lærere som stryker på oppgaven, men likevel har fire års utdanning. Verken studentene eller kongeriket har råd til at de blir ansett som ufaglærte.
Man har ikke bare rasjonert tilgangen på nye lærere; det finner også sted en slags rasjonering av ferdig utdannede lærere, via den såkalte lærernormen. Siden normen bare har virkning i byer og det sentrale Østlandet, blir det flere stillinger her, og tilsvarende færre lærere i utkanter. Om normen skriver redaktøren av Utdanningsnytt (13.12.) at «en evaluering av lærernormen som er gjort av forskningsinstituttet NIFU, viste at lærerne opplevde at de hadde fått mer tid til den enkelte elev». Det er jo fint, og fint lite rart, når det er blitt flere av dem i disse skolene. Her er en ny halvsannhet; han nevner ikke NIFUs viktigste resultat, at det er «ingen tegn til at elevenes læring og trivsel har endret seg etter lærernormen ble innført» (Utdanningsnytt 3.11.22). Læreres opplevelser skal man ikke kimse av – de står nok lenger i yrket dersom de opplever arbeidsdagen som god. Men vi driver som kjent skole først og fremst for elevene.
Det blir færre elever. Årskullet som har ligget på 60000, nærmer seg 50000. Med 10 årskull betyr dette at antall elever i grunnskolen vil kunne synke med 100000. Innvandring kompliserer dette bildet: Hvis den øker, synker ikke elevtallet så mye. Hvis den er konstant, vil nedgangen bli på 100000. Og synker innvandringen, blir det enda færre elever. Allerede er mange helt små skoler lagt ned. Hvis det er mulig å legge ned flere, særlig slike som har full klassedeling, vil det frigjøre en god del lærere. Jeg er overrasket over at man allerede finner grunnlag for å legge ned videregående skoler. Men i byer og tettbygde forsteder, hvor en del både barne- og ungdomsskoler bare ligger noen steinkast fra hverandre, vil det være mulig legge ned en del.
Kunnskapsministeren har luftet tanken om å forkorte skoletiden med ett år. Det vil i prinsippet redusere lærerbehovet med 10 prosent, en prosent i året i ti år.
På ett punkt tror jeg at jeg har tatt feil. Jeg har hevdet at særlige tiltak for å få lærere til å søke utkanter, bl a avskriving av studiegjeld, ikke har virket, fordi det totale antall lærere har økt, uten at det har medført bedring av lærermangelen i utkanter; som det fremgår ovenfor, har mangelen økt, til dels kraftig. Det jeg ikke har tatt høyde for, er den store økningen i behovet for lærere, delvis som følge av lærernormen, men primært fordi vi innen rammen av ti år har økt timetallet med tilsvarende ca to skoleår, eller ca 20 prosent. Denne økningen vil bli reversert hvis man kutter et skoleår.
Finregning på dette må SSB ta seg av, i framskrivinger som ikke må være så preget av uflaks som deres siste, hvor de la søkertallet fra 2021 til grunn for hele framskrivings-perioden. Det sank imidlertid drastisk i de tre følgende år, slik at framskrivingen ble nærmest verdiløs.
På papiret kan vi med tiden få balanse mellom etterspørsel og tilførsel av lærere, forutsatt at Høyre ikke innfører ny rasjonering. Men selv da er jeg sikker på at vi må ha særlige tiltak for å få lærere til utkantene: Høyere lønn som stiger med antall år i utkanten (opp til et visst punkt, f eks 50 prosent over vanlig lønn) og fortrinn til stillinger i et par kommuner i mer sentrale strøk etter f eks fem års tjeneste i en utkant. Lærere som ikke får jobb som lærere der de helst vil bo, finner lett andre jobber; lærerutdanning er allmennutdanning med nogo attåt. Derfor må de lokkes til å flytte på seg.
At lærere finner seg andre jobber, er blitt misbrukt i argumentasjonen om lærermangelen. Utdanningsforbundet har jevnlig hevdet at det er 40000 lærere som ikke jobber i skolen. Men 20000 av disse er fagarbeidere som har tatt pedagogisk utdanning, men som nok primært anser seg som fagarbeidere. Ca 10000 er filologer eller realister eller samfunnsvitere, med pedagogisk tilleggsutdanning. Dermed er det bare ca 10000 ordinære lærere som ikke jobber i skolen. Her står vi overfor en kvart-sannhet.
Jeg er nå i alvorlig tvil om jeg skal skrive om lærermangel og halv- og kvartsannheter flere ganger. Da jeg startet for 20 år siden, var det fordi jeg fryktet opptakskravene fra 2005 ville medføre økt lærermangel i utkantene. Det har den da også gjort, men som sagt ikke bare pga opptakskravene. Jeg lyktes aldri med å få kravene justert litt ned, f eks fra snitt på 3,5 til snitt på 3,4 i ca 2010 eller 3,3 i ca 2017. Hadde jeg lykkes, hadde vi hatt en bedre utgangsposisjon da søkningen sank dramatisk. Årets frislepp er ikke noe å glede seg over. Og en aldrende sørlending bosatt i nest beste Bærum bør kanskje ikke stort lenger mase om en lærernorm for utkantene, med det innhold som er skissert over.
Antagelig vil det i minst ti år være for få folk til å sikre fullstendig lærerdekning over hele landet. Da må man, i hvert fall i utkanter, fire på kravene til lærerkompetanse på trinn 4-7, og begrense bruken av utdannede lærere til der ufaglærte ikke kan ligge en lekse foran, nemlig i den første lese-, skrive- og regneopplæringen, og i teorifag på høyere trinn.
Innlegget ble først publisert av Nordnorsk debatt.
