Det finnes ikke én måte å «ruste» studentene for «det de vil møte i skolen»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det pågår mange diskusjoner om lærerutdanning på Khronos debattsider: alt fra forslag om nedlegging av lærerutdanning, til eksempler på nye grep institusjoner har tatt, til forsikringer om at «vi er på rett vei». I mylderet av diskusjoner om lærerutdanning hører det med at Nokut har gjennomført en evaluering av grunnskolelærerutdanningene for trinn 1—7 og trinn 5—10 (GLU 1—7 og GLU 5—10), der en sentral del er resultatene fra en spørreundersøkelse blant grunnskolelærerstudenter. 

Lanseringen av sluttrapporten var lagt UiT Norges arktiske universitet 17. desember 2024. Rapporten fikk bred mediedekning. Allerede i morgennyhetene på NRK ble et av funnene fra den rykende ferske rapporten presentert: «studentene føler seg uforberedt og har ikke nok kompetansen om utfordringene de møter når de skal begynne som lærere i skolen». 

grunnskolelærerutdanningene

Anbefaler at lærer­utdanningene får ro

Fra studio i Oslo ble nyhetssendingen satt over til UiT der reporteren hadde fått møte direktør i Nokut, Kristin Vinje, og spurte henne om hva som er viktig med denne rapporten. Vinje svarte at det viktigste med rapporten er at den er veldig bredt anlagt og viste at lærerutdanningen gjør mye viktig utviklingsarbeid, og at rapporten var et godt kunnskapsgrunnlag for videre utvikling. 

Det var ingen store overraskelser, men rapporten viste at det er en del forskjeller mellom utdanningene, fikk vi høre. Videre var er det positivt at 2/3 av studentene som har svart på spørreundersøkelsen fra Nokut er fornøyd med å skrive masteroppgave. Vinje viste videre til at studentene ønsker mer «kobling mellom teori og praksis». 

Prorektor for utdanning ved UiT Kathrine Tveiterås stemmer i at det er en flott rapport, der utdanningene får konkrete råd, og får bekreftet at de er på god vei og stadig vil bli bedre. Hun nevner også at utdanningen her har lagt vekt på at studentene får øve på ulike situasjoner som kan oppstå i skolehverdagen som del av sin kompetanse. 

Debatt ● Rakel Rohde Næss og Carl-Magnus Nystad

Erfaringsbasert master for grunnskolelærere svarer opp Nokuts anbefalinger

Jeg var på mitt hjemmekontor, og var glad for at lanseringen, som hadde fått et riksdekkende oppslag ville bli strømmet ut over landet. Siden nyhetsoppslaget slik det kom fram var uten nyheter, tenkte jeg at det ville komme mer substans, diskusjoner og faglig tekning i løpet av dagen. Lanseringsprogrammet så lovende ut, med kjente fagfolk og selveste utdanningsministeren som deltager. 

Dessverre, ble det som fulgte utover dagen dette, slik jeg tolker det:

• Innlegg som fungerte som gjensidige bekreftelser av at «vi er på rett vei» der deltagernes bruk av fornavn: Kristin, Siw, Oddmund, Elaine, Dag Rune, Vibeke, mfl. var enige om at det var mye «kjempespennende og interessant». Var lanseringen et offentlig anliggende? Hvorfor var alle på fornavn?

• Informasjonsinnhenting forveksles med kunnskapsgrunnlag. Kunnskapsgrunnlag er blitt et politisk ord, som stadig brukes før (politiske) avgjørelser skal tas. Nivåforvekslingen er pinlig for utdanningssektoren, og viste også denne dagen at politikkutforming ikke ble skilt fra fag, vitenskap og forskning av de som holdt innlegg, men omhandlet det samme «vi skal forbedre lærerutdanningene» og er på god vei.

• Kvalitet forveksles (nok en gang) med kvantitet (i rapporten oppgis at Nokut ikke hadde ressurser til å analysere studentenes «fritekster», fra spørreundersøkelsen, altså må tekst bli tall).

• Gjentagelse av en foreldet og bestemt oppfatning av teori — praksis.

Det siste punktet er bekymringsfullt, og det jeg vil ta opp videre, særlig med bakgrunn i den omfattende forskning som omhandler kunnskap i høyere utdanning, men som ikke er bygget inn i Nokut sitt utgangspunkt for evalueringen, slik det fremkommer av referanselista i rapporten. 

lærerutdanning

Foreslår å legge ned landets lærer­utdanninger: — Det er skolekrise

Nokut, som er et politisk organ, må ikke følge med på faglig forskning, og dermed hengende fast i konvensjoner, som både slås fast og gis videre som råd om at «teori og praksis må kobles bedre» (m.u), «kunnskapsbroer må styrkes», «praksisstudiene skal sentreres», det skal bli mer «innovasjon og nye leveranser», noe som må til for å «nå toppen». 

Dette er formuleringer som ikke konkretiseres under lanseringen, men gis bekreftelse av de som har ordet.

Rapporten består av en lang rekke diagrammer som skal bidra til å bygge opp hovedfunnene. Studentene har skullet ta stilling til en rekke påstander, basert på en underliggende idé om at det de sier seg enig eller uenig i (på en skala) skal gi kunnskap om «virkeligheten». For eksempel: Bruker underviserne undervisningsmetoder du selv kan bruke som lærer? Bruker underviserne eksempler fra praksisfeltet (case video transkripsjoner elevarbeid oppgaver etc.)? Brukes studentenes erfaringer fra praksis i undervisningen? 

Som forsker er det alltid viktig å reflektere over forutsetningene om legges til i utarbeidelsen av en undersøkelse. Hvorfor? Jo, blant annet for at det vi som undervisere i høyere utdanningen tar opp med våre studenter er nettopp om spørsmålene i et forskningsdesign og forskningsspørsmålene i et prosjekt er tydelig nok adressert, introdusert, definert og kontekstualisert. Vi tar også opp med studentene spørsmål som; hva slags vitenskapsteoretisk tenkning blir lagt fram; tas noe for gitt, hvilke forutsetninger bygger forskningen på, for å nevne noen av tenkningen det å undervise studenter i høyere utdanningen trekker inn når det gjelder tematikk som inngår i arbeid med teori. 

Hvorfor nevner jeg dette? Jo — et svar er at det ikke kom fram noen refleksjoner over hva som forstås med teori og teoriarbeid i evalueringen. Det er forstemmende at spørreundersøkelsen virker å bygge på en forståelse av at «teori skal stemme med, eller forklare praksis». 

Debatt ● Bøe,  Førsund, Kristiansen, Kvistad og Ørbæk

Kortreist forskningspraksis

Et korrespondansekriterium for sannhet gir ikke mening for å forstå den sosiale virkeligheten med mangfoldet av de didaktiske praksiser som hver dag folder seg ut i de (opp)levde lærerutdanninger, med fag og tradisjoner uttrykt i menneskelige møter. Ethvert av disse møtene, om det er i praksisskolen eller på campus vil per definisjon hvile på og uttrykke teori i form av forforståelser, det som tas for gitt, konvensjoner, tradisjoner og makt. Å innvie studentene i slike spørsmål åpner for at de kan reflektere over sin faglige tenkning og hva der vil i å utvikle seg til å møte livet, elevene, kollegaer og stå sammen med dem i en foranderlig verden, og ikke minst handle etisk og skape undring, tvil og åpne for en større verden sammen. 

Det finnes ikke én måte å «ruste» studentene for «det de vil møte i skolen». Hvis vi trodde på det ville den endeløse debatten om uansett vil ende i skuffelse og nye rapporter med om at teori og praksis må «kobles» ville se dagens lys. Det er nok nå.

Som kontrast tar den svenske forskeren Ruhi Tyson opp dikotomien teori-praksis som en falsk motsetning. Å feste lit til en rapport som tar denne dikotomi for gitt, står i kontrast til det som gjør universiteter og høgskoler til levende steder der studentene deltar i «utdannende prosesser».

Ved å gi slipp på denne dikotomien kan kritiske undersøkelser av det som skjer i høyere utdanning og lærerutdanning utforske det som skjer i møter mellom deltagere i ulike didaktiske praksiser. Nokut er og blir en tilskuer og deltar ikke i det som skjer, tenkes, forstås og kommuniseres mellom mennesker og steder i de daglige didaktiske praksiser i høyere utdanning. 

Å være tilskuer er også Nokuts rolle, og må derfor ikke forveksles med vitenen i høyere utdanning, som vi former i sosiale relasjon med samvirkende kulturer, språkbruk, rom og konvensjoner og makt av ulike slag. Forskning og ny viten kommer ikke i stand uten at kunnskapsformene som lærerutdanningene består av får en tydelig faglig og nyskapende plass i diskusjonene om norsk lærerutdanning. 

Det er nettopp ved konkretisere hva som menes med ordene — og ikke hoppe over det mest vesentlige — at en evaluering kunne ha fått mening for sektoren. Det kan vi se langt etter i Nokuts bidrag.

Debatt ● Engelsrud, Ørbæk, Råheim og Thoresen

Til forsvar for mennesket i den digitale tidsalder