Debatt ● karl øyvind jordell
Katastrofen i søkning til lærerutdanning skyldes dels fornuftige og gode tiltak
Mandag har statsråd Ola Borten Moe kalt inn landets lærerutdannere for å diskutere situasjonen med katastrofale søkertall. Professor emeritus Karl Øyvind Jordell kommer her med sine innspill.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
1.
Gode intensjoner, men … Når det nå er gått noen tid etter at
de begredelige søkertallene til lærerutdanning forelå, er det tjenlig å lene
seg tilbake og kritisk vurdere noen av de faktorene som det er blitt hevdet kan
forklare nedgangen. Et overordnet synspunkt er at veien fram til dagens
situasjon i hvert fall delvis er brolagt med tiltak som har tilsynelatende
fornuftige og endog gode intensjoner.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
2. To endringer i 2005. Man bør lene seg så langt tilbake som til 2005, da Bondevik-regjeringen gjorde to ting som har store konsekvenser for dagens situasjon.
2.a. Bytte av forhandlingspartner. Siden læreres lønn har stått sentralt i mange innlegg om søker-katastrofen, bør som første punkt nevnes at det var i 2005 at regjeringen gjorde kommunene og ikke lenger staten til lærernes forhandlingsmotpart. Det ble grunngitt som et fornuftig (om enn ikke spesielt godt) tiltak: Det var uryddig at lærerne forhandlet med staten, men ble lønnet av kommunene. Det kan likevel være et spørsmål om hvor rasjonell denne begrunnelsen var, siden det jo er staten som finansierer kommunene, og vel kunne ha turnert både inntektssiden og den del av utgiftssiden som går til lærerlønn.
Uansett, jeg vet ikke hvor klart man da så det som nå er blitt klart, at lærerne dermed gikk fra å være en gruppe med middels lønn (i staten) til å bli en høylønnsgruppe i kommunene. Det hadde nok vært lettere å få opp lønna hvis man ikke var en høylønnsgruppe. I løpet av de forløpne 18 år har kommunene fått et større ansvar for helsesektoren, og dermed et større behov for sykepleiere, som er lønnet lavere enn lærere. I fjor hadde kommunene gitt KS klar beskjed om at det var viktig å holde på og rekruttere flere i denne relative lavlønnsgruppen. Utdanningsforbundet styrket neppe sin posisjon ved et retorisk spørsmål om folk ville akseptere at en sykepleiervikar kom rett fra videregående. Alle har gått på skolen, og vet at der kan det fungere sånn noenlunde med en ufaglært vikar. Mange vet at sykepleierutdanningen er en utdanning med mye praksis, for at studentene skal lære seg prosedyrer, for blant annet å stikke oss på en måte vi ikke tar skade av.
Det hevdes jevnlig at man ikke søker lærerutdanning for pengenes skyld, men har andre motiver. Det er imidlertid svært få som føler at de MÅ bli lærere, eller som mener de har et gammeldags kall til det. Da vil uro som streik og tvungen lønnsnemnd kunne bli utslagsgivende for yrkesvalget, ikke som eneste faktor, men som et viktig moment. Hvis mange, slik det hevdes, dessuten tror lønna er lavere enn den er, vil utslaget bli større.
2.b. Karakterkrav. Bondevik-regjeringens andre tiltak var å innføre karakterkrav ved opptak til lærerutdanning. Isolert sett var dette et tiltak som var både fornuftig og godt, så meget mer som det årlig kom meldinger om høye strykprosenter fra lærerhøgskolene. Det er verdt å minne om at det forslag til opptakskrav som ble fastlagt, 3,5 i snitt samt 3 norsk og matematikk, var det minst strenge av de fire forslagene som hadde vært på høring.
Men det viste seg raskt å være litt for strengt. I de første årene etter at kravene ble innført, ble det ikke publisert oversikter over hvor mange som møtte fram til lærerutdanningene. Men søkertallene viste at det var ledige plasser ved en god del allmennlærerutdanninger. Etter at utdanningene ble differensiert i 2010, var mønsteret de første årene at ca to tredeler av tilbudene på GLU 1-7 (grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7) ikke ble fylt opp, mens dette bare gjaldt en tredel av tilbudene på GLU 5-10 (grunnskolelærerutdanning for trinn 5-10) . Selv om det ikke forelå klare tall, så det ut som litt under ti prosent av plassene ble stående tomme. Det utgjør ca 250 i året; over snaue 20 år, med flere tomme plasser etter hvert, beløper dette seg til ca 5000 lærere. Det er et høyere tall enn Grunnskolestatistikkens tall for lærere uten godkjent kompetanse i inneværende skoleår. Med en liten justering kunne vi altså ha møtt dagens katastrofe med tilnærmelsesvis full lærerdekning.
For perioden fra 2012 foreligger det tall. De viser at fram til 2019 ble plassene på GLU 5-10 fylt opp, med unntak av to av årene. I 2020 var tallet 94 prosent oppfylling, som så sank til 81 og 74 prosent i 2021 og 2022. For GLU 1-7 er tallene lavere, slik de også var før 2012. I perioden 2012-16 ble bare ca 74 prosent av plassene fylt. Etter at utdanningen ble gjort 5-årig, steg dette tallet til ca 89 prosent i perioden 2017-20. Det sank så til 85 prosent i 2021 og videre til 76 prosent i fjor.
Tallene for GLU 1-7 er interessante av to grunner: For det første har de altså tidligere vært like lave som de var i fjor.
Viktigere er det at innføringen av master resulterte i en økning i frammøtet. Dette svekker et argument som har vært fremmet, om at en årsak til svakere søkning til lærerutdanning er innføringen av master. Det har faktisk vært forbedret søkning i noen år, og svikten de siste årene kan dermed neppe henføres til masterkravet.
Det helt besynderlige er at det gjennom disse snaue 20 årene, med statsråder fra SV og Høyre i de første 16, ikke har vært noen vilje til å justere kravet litt ned. Det hadde antagelig vært tilstrekkelig å gå ned en enkelt ti-del, til 3,4. Ingen har fremmet argumenter for at det ville vært en ulykke for landet å få 5000 lærere med 3,4 i snitt, fremfor å måtte fylle et tilsvarende antall stillinger med personer uten lærerutdanning eller med ufullstendig utdanning. Jeg har hatt en fornemmelse av at de rødgrønne ikke torde røre desimalen fra Bondevik og Clemets tid, av frykt for å bli anklaget for nivåsenkning. Men det ville vært en uberettiget anklage.
2.c. Lønn versus karakternivå. Disse to faktorene henger sammen: Når man ikke vil betale nok, får man ikke søkere som tilfredsstiller karakterkravene. Og mange som tilfredsstiller kravene, ser at med så gode karakterer har de mange muligheter – som de benytter. Vi får de lærerne som tar til takke med det vi tilbyr dem. At de er mer tilfredse med årets lønnstilbud, er gledelig, men har ikke betydning for de overveielser årets søkere til lærerutdanning gjorde.
3. Strengere krav – 4 matte. Skjerpingen av opptakskravene, til 4 i stedet for 3 i matte, kunne vært ansett som godt og fornuftig tiltak dersom det hadde vært begrenset til de lærere som skulle undervise i faget på trinn 5-10. Skjønt det hadde kanskje blitt en papirbestemmelse – det ville neppe dreie seg om mange søkere som etter en 3-er i matte ville velge matte på GLU 5-10. Jeg oppfatter forslaget som ren symbolpolitikk fra Høyre, som også var befengt med den svært tynne begrunnelse at det ville heve lærernes status.
Her var Senterpartiets standpunkt at kravet måtte fjernes, men igjen har vel frykten for anklager om nivåsenkning spilt inn i Ap, slik at det bare ble erstattet med en streng unntaksbestemmelse i fjor: Har du ikke 4 i matte, må du ha 4 i snitt. Flere Sp-ere (og andre) fikk ikke med seg kompromisset, og hevdet for lenge at kravet var fjernet helt; dette ble en del søkere lurt av i fjor, slik at søkningen til GLU 1-7 (som eneste lærerutdanning) da økte, med ca fem prosent. Men ved opptaket viste det seg at mange ikke tilfredsstilte kravene.
Den tallmessige betydning av 4-kravet var begrenset – hadde man 3,5 i snitt, hadde man ofte også 4 i matte. Nå hevder departementet at unntaksbestemmelsen har gitt mange flere søkere, men tallene er ikke offentlig tilgjengelige. Og årets søkning viser at unntaket uansett ikke er tilstrekkelig.
4. Nedsnakking av læreryrket har vært fremmet som en årsak til at søkningen har gått ned i år. Det er et nokså uklart uttrykk.
4.a. Vold i skolen. En form for nedsnakking kan være stadige oppslag omuro i klasserommet og vold mot lærere. Men det er uklart om det er merav slike skriverier nå enn før – ungdomsskolen hadde et dårlig rykte imange år etter at den ble innført. Det er også uklart i hvilkenutstrekning slike skriverier når fram til søkerne. Det som er klart, erat søkerne har bedre peiling enn noen annen yrkesgruppe på hva de gårtil, etter å ha observert undervisning i ca 13000 timer. De har nokopplevd en del uro, med enkelte lærere, men neppe sett mye så vold. Ilys av egne erfaringer betyr kanskje ikke dramatiske oppslag så mye.SvarSvar alleVideresend
4.b.
Unyansert statistikk. Utdanningsforbundet har bidradd med
nedsnakking av yrket i form av en pakke med unyansert statistikk. Denne er
spredt til medlemmene og tillitsapparatet, til bruk i pressen, og er også
benyttet i forbundets egen propaganda. Det høres ikke bra ut at ca 20 prosent
av lærerne er uten utdanning, etter en nokså spesiell definisjon som benyttes
av Statistisk sentralbyrå. Så langt jeg har sett, nevner ikke forbundet engang
Grunnskolestatistikkens langt lavere tall, på ca 5 prosent, i det materialet
man sender ut. Da en lærer med utgangspunkt i statistikkpakken skrev i VG at
15-20 prosent av lærerne kom rett fra videregående, ville ikke VG ta inn en
korreksjon, og Utdanningsforbundet gjorde heller ikke noe for å korrigere. Tilvarende
hevder forbundet at det er 40000 lærere som ikke er i skolen, uten å presisere at
det egentlige tall er 10000; de øvrige er 20000 fagarbeidere og 10000
akademikere som nok har tatt tilleggsutdanning i pedagogikk, men som neppe ser
på seg selv som primært lærere, når de ikke er i lærerstilling.
Når dette er sagt, må det, med referanse til andelen ufaglærte, også sies at kommunene kan være for slepphendte med hva de aksepterer som ‘tilsvarende’ utdanning, slik at Grunnskolestatistikken gir et for positivt bilde. Det var påfallende at denne statistikken ikke viste noen særlig økning i antall ufaglærte i 2021, det året da det nesten ikke ble utdannet grunnskolelærere, fordi de fortsatte på sitt femte år i utdanningen, etter innføring av mastergrad i 2017. Kommunene kan da ha tenkt at ‘vi får ta det vi får’, og med slik begrunnelse godkjent svak utdanning som ‘tilsvarende’ lærertdanning.
5. Misfornøyde studenter. Lærerutdanningen utsettes jevnlig for kritikk. Slik har det vært i de drøye 50 år jeg har fulgt med. Men før var slike evalueringer helst til innvortes bruk, ved lærerutdanningsinstitusjonene. Nå publiseres de jevnlig, f eks i form av barometre, som kan være nokså overflatiske. Og når det er slik at det ikke er mange som føler de MÅ bli lærere, kan dette være et utslagsgivende moment for å velge noe annet enn lærerutdanning.
Den vanligste kritikken er at utdanningen har for lite praksis – som er en kostbar komponent i utdanningen. Jeg mener at det ville være et godt og fornuftig tiltak med mer praksis.
Men det spiller nok også inn for kritikken at utdanningen kan virke som å være ‘mer av det samme’ – studentene forberedes for en institusjon hvor de som nevnt allerede har tilbrakt 13000 timer, og får undervisning i stort de samme fagene som på videregående. Til sammenlikning er sykepleierutdanning noe helt nytt.
6. Pandemien har vært antydet som en mulig årsak til nedgangen i søkning. Men den kan i høyden være en mindre sentral faktor, som kan ha slått ut i den beskjedne nedgangen i søkning i 2021, og så hatt tilsvarende beskjeden virkning de siste årene.
7. Råd fra Oslo Met. Tre lærerutdannere ved Oslo Met og deres rektor har fremmet tre råd om lærerutdanning til statsrådene. Ett av dem er finansiering, og det skal visstnok ikke så mye til. Men de går ikke inn på kostnadene ved mer praksis, jfr ovenfor.
7.a. Framskrivinger. Et annet råd er omdømmet til lærerne, som for en stor del dreier seg om uheldige virkninger av Statistisk sentralbyrås framskrivinger av behovet for lærere. Det hevdes at framskrivingene misforstås. Men det ikke det verste. De er også blitt misbrukt, noe de fire ikke går inn på. Kunnskapsdepartementet sendte 15.3.21 ut en pressemelding, som man hevdet hadde sin basis i SSBs framskriving det året, og som viste at vi allerede i 2025 ville ha et overskudd på 200 grunnskolelærere! Denne kan ha hatt innvirkning på den beskjedne nedgangen i søkning i 2021, og årets framskriving kan ha virket inn på årets søkning (selv om departementet ikke har misbrukt den). Forøvrig var SSBs framskriving fra i år utdatert allerede da den forelå, for så vidt som man hadde lagt søkertallene fra 2021 til grunn, og ikke de svakere søkertallene fra 2022. Med årets søkertall er framskrivingen allerede foreldet.
7.b. Husk tettbygde strøk. Lærerutdannernes tredje råd framstår som litt pussig: Siden statsrådene «… prioriterer utdanning i hele landet, må de også huske på de områdene der det bor mye folk». Selv om det ikke sies, dreier dette seg kanskje om Nesna, der jeg i annen sammenheng har pekt på at et prosjekt, LæreriNord, med voldsom reisevirksomhet til berørte kommuner, hvor potensielle søkere bevertes med pizza, vil kunne gi drøye tre lærere om fem år. Skal man fortsette slik, vil statsråden måtte stoppe prosjektet, under henvisning til at man vil slippe opp for pizza før man slipper opp for søkere. Isolert sett er Nesna et godt og fornuftig tiltak, men det kan bare overleve dersom opptakskravene senkes.
For øvrig er jeg redd de fire fra OsloMet ikke har tatt inn over seg tallene for lærermangel i mange utkantkommuner, som har steget jevnt og trutt, og nå er over 20 prosent i en del kommuner, og større utenfor kommunesentraene. Deres bekymring for Søndre Nordstrand er kanskje politisk korrekt, men neppe helt sakssvarende.
På dette feltet er det i et større perspektiv KrF som har svin på skogen, etter at de i en hestehandel med Høyre fikk gjennom den såkalte lærernormen, mot at Høyre fikk beholde 4-kravet i matte. Dette var en norm som medførte høyere lærerdekning i byene (inkl Søndre Nordstrand) og det sentrale Østlandsområdet. Tilsynelatende et godt og fornuftig tiltak, hvor imidlertid evalueringen viste at det ikke hadde betydning, verken for elevenes læring, eller deres trivsel (lærerne satte imidlertid pris på det). Problemet var at man båndla ca 2000 lærere, som kunne dekket lærermangelen i utkantene, dersom man hadde supplert med sterke økonomiske insentiver for å bli der i en del år.
8. Sammenfattende: Det er sannsynlig at alle de faktorene som er nevnt, har hatt betydning for katastrofen, med forbehold angående antakelsen om at søkere blir skremt bort av masterkravet; denne antakelsen svekkes av de foreliggende tallene.
Det er videre sannsynlig at den sterkeste faktoren er lønn: Lærerstreiken med tilhørende bitterhet etter tvungen lønnsnemnd har hatt sin virkning i perioden etter siste søknadsfrist. De øvrige faktorene har virket i flere år, uten tilsvarende katastrofal nedgang i søkningen. Men den relative styrken av lønn/streik og andre faktorer er det ikke mulig å si noe sikkert om, uten nærmere undersøkelser.
De fleste politiske partier har sine svin på skogen; noen har store villsvin, andre søte små grisunger. Isolert satt kan det enkelte svin eller tiltak ha vært fornuftig og endatil godt. Men uavhengig av svinenes fornuftighetsgrad og godhet er nå tiden inne til slakte dem, og lage en felles lærerutdanningspølse. I likhet med politikk er som kjent pølseproduksjon noe man normalt ikke bør ha inngående kjennskap til. Og vi trenger ikke detaljene, dersom man 1) blir enige om å fylle studieplassene, ved å følge forslaget fra opptaksutvalget om å kutte opptakskravene og 2) iverksetter sterkere insentiver enn de man nå har, for å få folk til å søke utkantene og bli der et rimelig antall år. De insentiver man nå har, kan på papiret virke rause, men når antall timer som gis av ufaglærte stadig stiger i utkantene, har vi altså data som viser at de ikke er rause nok. Inntil disse tiltakene er satt i verk, har vi ikke lenger en fellesskole her i landet.
Antagelig må man også reversere lærernormen, i hvert fall for noen år, og heller ha en lærernorm for utkantene, samt ordninger med fortrinnsrett til stillinger i mer sentrale strøk, for lærere som har gjort tjeneste i utkantene noen år. Og med svakere studenter må man antagelig gjøre kravet om masternivå frivillig – det var en kopi av en finsk ordning, uten grundig analyse av ulikheter i de to landenes forutsetninger.
