Debatt ● Dag Rune Olsen og Oline Sæther
Kan folket fikse fusk?
I vår iver etter å avdekke fusk på mastergradsoppgaver og annet innlevert eksamensarbeider, må studentene kunne feste lit til at deres rettssikkerhet er ivaretatt. Da er det en dårlig ide å overlate til «folkedomstolen» å felle dom.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Skummelt» sier redaktør Tove Lie i avisa Khrono på Helgemorgen den 27. januar og er med rette bekymret for «folkedomstolens» jakt på fuskere. Politisk redaktør Tora Lind Berg i iTromsø er av en annen oppfatning. Hun sammenligner det med å søke i folks skattemelding og dermed er demokratiserende.
Som leder for norske studenter og rektor ved et av Norges store universiteter vil vi advare mot en slik utvikling. Det vil utgjøre en fare for studentenes rettssikkerhet og en forsvarlig saksbehandling. Kjennetegnet ved en rettsstat er nettopp forsvarlig behandling av mulig brudd på lovverk, i dette tilfellet universitets- og høgskoleloven.
Tekstlikhet er ikke nødvendigvis fusk, og fusk er ikke begrenset til plagiat. Dataprogrammer tilgjengelig for allmennheten kan derfor ikke avdekke fusk. Det kreves faglig innsikt for å skille fusk fra dårlig håndverk. Og mens fusk sanksjoneres ved å annullere oppgaven og utestenge studenten, så er det karakteren som indikerer kvaliteten i arbeidet.
Digitale verktøy er effektive i å avdekke tekstlikhet. Men teknologien åpner også for nye muligheter for fusk, slik som besvarelser generert ved hjelp av kunstig intelligens. Dette er krevende å avdekke for både fagfolk og andre folk, og en av grunnene for hvorfor det bør være variasjon i veilednings- og vurderingsformer.
Vi ser konturene av at frykt for folkedomstolen fører til at studenter ønsker å trekke sine arbeider fra offentlig tilgjengelige databaser.
Dag Rune Olsen og Oline Sæther
Vi er enige med politisk redaktør Tora Lind Berg om at åpenhet rundt ‘verdipapirer som en mastergrad er’ har stor betydning. Slik er det også i dag. Det er til enhver tid offentlig kjent hvem som har grad fra de ulike utdanningsinstitusjonene.
Så er det viktig å huske at en grad ikke bare består av en avsluttende oppgave som kan sjekkes for tekstlikhet. Kandidatene må gjennom stor variasjon av lærings- og kontrollpunkter gjennom studiene. Offentligheten skal på lik linje med resten av samfunnet ha tillit til at alle grader har den faglige kvaliteten som vitnemålet dokumenterer. Ansvar for dette har akademia og den enkelte student.
En rekke saker i media kan tyde på at institusjonene vurderer fuskesaker ulikt; det styrker heller ikke rettssikkerheten. Slik det er nå, fastsetter den enkelte institusjon gjennom en egen, lokal forskrift hva som defineres som fusk. Derfor har NSO etterlyst nasjonale retningslinjer. I forlengelse av det har nyslått statsråd Oddmund Hoel annonsert at Kunnskapsdepartementet har iverksatt arbeid for å harmonisere hvordan lovverket håndheves.
Vi ser konturene av at frykt for folkedomstolen fører til at studenter ønsker å trekke sine arbeider fra offentlig tilgjengelige databaser, slik som den åpne forskningsdatabasen Munin ved UiT Norges arktiske universitet. Ikke fordi de har fusket, men fordi de er bekymret for egen rettssikkerhet.
Det vil i så fall være en svært uheldig utvikling da raus deling av kunnskap og ny innsikt er det som kjennetegner akademiske institusjoner og deres samfunnsoppdrag.
Det skal være nulltoleranse for fusk, men ikke for umodenhet og usikkerhet. Åpenhet og kunnskapsdeling er en sentral verdi i akademia. For å opprettholde dette skal vi sørge for både forsvarlig opplæring og kontroll. Ja, vi skal arbeider videre med å avdekke fusk, men viktigere enn det er det å styrke opplæring i godt vitenskapelige arbeid som en mastergrad tross alt handler om.
