Debatt ● Asbjørn Røiseland
I Kjerkol-sakens kjølvann
Vi trenger også en debatt rundt formatet for masteroppgaven og om sidekravet faktisk passer til det forskningsarbeidet studentene er forventet å gjennomføre.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som relevant fagperson og erfaren sensor har jeg lest grundig gjennom Kjerkols mye omtalte masteroppgave. Det er flere forhold som jeg undres på, og jeg mener det er behov for litt kritisk selvrefleksjon — ikke bare ved Nord universitet, men i sektoren for øvrig også.
Et eksempel på noe som bør diskuteres er formatet for masteroppgaver. Masterprogrammet i Kunnskapsledelse ved Nord universitet har en 30-poengs masteroppgave, med et sidekrav på 100—120 sider. Dette er omtrent dobbelt så mye som andre tilsvarende masterprogram praktiserer, i alle fall de jeg kjenner til. I praksis innebærer dette at med mindre studentene har et empirisk materiale som egner seg for lange og detaljerte beskrivelser, noe som neppe var tilfellet for Kjerkol og medstudenten, så tvinges studentene til å fylle de magiske 100—120 sidene med mer eller mindre relevante teoretiske og metodiske betraktninger.
For studenter flest, som aldri har skrevet en så lang tekst, kan det å skulle fylle 120 sider med tekst framstå som en skremmende utfordring. I en verden der andre tekster ligger bare tastetrykk unna, er det ikke så vanskelig å tenke seg at for noen studenter starter masteroppgave-prosessen gjennom å kopiere inn sitater fra andre.
Tanken er nok at dette skal bearbeides og etter hvert bli til egen tekst. Men denne arbeidsformen er ikke uten risiko. Gjennom skriveprosessens gang kan det fort skje at den opprinnelige kilden blir glemt, og det som for studentene både ser ut som og føles som egen tekst, viser seg i ettertid å bestå av tekstlikheter og plagiat.
Nemnda ved Nord universitet har fastslått at Kjerkol og medstudentens juks var forsettlig. Jeg mener dette er basert på en diskutabel tolkning, og det kan like gjerne være snakk om en type uaktsomhet som beskrevet over.
I Kjerkols tilfelle føler jeg at masteroppgaven, sett bort fra tekstlikhet og plagiat, rent faglig ville vært bedre om den hadde vært halvparten så lang.
Asbjørn Røiseland
Selv om annullering kan være en riktig reaksjon, så mener jeg saken også fortjener en debatt rundt formatet for masteroppgaven og om sidekravet faktisk passer til det forskningsarbeidet studentene er forventet å gjennomføre. I Kjerkols tilfelle føler jeg at masteroppgaven, sett bort fra tekstlikhet og plagiat, rent faglig ville vært bedre om den hadde vært halvparten så lang.
Å tvinge studentene til å produsere tekst langt utover det som er meningsfylt i forhold til forventet empiri og analyse kan i verste fall innebære å lede studentene helt unødvendig ut i fristelse. Studentene fortjener bedre enn det.
Nyeste artikler
Deler ut 46,5 milliarder — krever flere sykepleiere
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut