En fordummende debatt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er forstemmende å lese alle de «vittige» kommentarene om Nord universitet i media for tida, spesielt i sosiale medier og i avisenes kommentarfelter.

Melkerampeuniversitet, nisselueuniversitet, molbouniversitet og lignende er begreper som har haglet mot Nord og universitetets ansatte i forbindelse med Kjerkol-saken. Diskusjonene er fulle av grove forenklinger av virkeligheten og av sammenblanding av en rekke forhold: universitetsstatus og geografisk beliggenhet sauses sammen med avsløring av plagiat og juks. 

Det er særlig skuffende at velutdannede akademikere henfaller til billig retorikk og hø-hø-hø-debattstilen fra sosiale medier. Alvoret i situasjonen fordrer en annen og bedre diskusjon.

I realiteten er de fleste ansatte på Nord universitet hardtarbeidende og flinke fagfolk som prøver å gjøre en så god jobb som mulig under tøffe rammebetingelser. Jeg synes dessuten universitetsledelsen i all hovedsak har håndtert en særdeles krevende sak på en bra måte.

Kritikken har vært rettet mot type mastergrad — som om Nord er det eneste universitetet som prøver seg med nye typer grader og utdanningstilbud. Det er en måte å forsøke å overleve på i et markedssystem med hard konkurranse om nye studenter.

Anklagene har videre gått på veileders rolle, selv om ingen av oss vet hvilke råd hen ga til sine studenter i denne konkrete situasjonen — studentene kan i prinsippet levere sine oppgaver mot veileders anbefalinger. Generelt kan økonomiske forhold, lav studiemotivasjon eller et ønske om å få et formelt diplom som bekreftelse på utdanning gjøre at en del studenter velger minste motstands vei.

Det trengs mer kunnskap og økt oppmerksomhet omkring hvordan det undervises om forskningsjuks rundt omkring i landet. Studentene må bevisstgjøres på det ansvaret de har når de leverer sine eksamensoppgaver. Det skal sitte i ryggmargen deres at de ikke skal jukse.

Til slutt har kritikken dreid seg om sensorene, der deres «snille» vurderinger er blitt tatt til inntekt for at Nord er et elendig universitet. Da spiller det tydeligvis ingen rolle at en av sensorene var ekstern. Jeg vet ikke hvor hen hadde sin hovedstilling. Kanskje på NTNU eller Universitetet i Oslo? Sensur er gjerne et arbeid der ansatte ved landets institusjoner «bytter» tjenester. Dette er en viktig del av kvalitetssikringa ved vurdering av studenters arbeid.

Hva som har skjedd under sensuren er vanskelig å vite for alle oss som står utenfor. Kanskje ble sensorene litt starstruck? En stortingsrepresentant og tidligere fylkesordfører kan jo ikke jukse, liksom? Kanskje kan alle sensorer bli lurt — jeg kunne sikkert blitt det selv. Dessuten: En oppgave som inneholder plagiat er ikke nødvendigvis dårlig som tekst, men det er ikke et selvstendig og faglig korrekt arbeid, som en mastergrad krever.

I dag har programmer for plagiatkontroll heldigvis gjort det lettere å avsløre juks, men mange fagansatte opplever at kontrollsystemet ikke er særlig brukervennlig. Det er fortsatt programmer som er i startgropa.

Uansett forklaring: Her trengs det en overordnet diskusjon om sensurordninga — helt uten fnising og hånlig klasking på lårene. Er det satt av tilstrekkelig tid til dette arbeidet? Er det andre enn fagansatte som kan gjennomføre plagiatsjekken, for eksempel administrativt ansatte? Er presset for å få alle gjennom studieløpet blitt for stort — det er tross alt økonomiske incentiver knyttet til gjennomstrømming? Utfordringene som gjelder sensur og plagiatkontroll angår alle universitetene, ikke bare Nord.

Det er ikke universitetene som har skapt spillereglene virksomhetene drives etter, det er politikerne. Det er Stortinget som har vedtatt strukturreformen som skapte nye konstellasjoner i sektoren. Det er Stortinget som bestemmer rammebetingelsene institusjonene opererer innenfor — der det i realiteten er en kamp om knappe ressurser. Og det er politikerne som har lagt opp til stadig flere masterløp, for eksempel i profesjonsutdanningene.

Den ufine debatten er et symptom på den konkurransesituasjonen akademia befinner seg i. I omdømmebyggingas navn synes det viktig å rakke ned på «de andre», og da gjerne de mindre institusjonene i distriktene. Det er en del av kampen om studenter, penger og posisjon.

Både Borch- og Kjerkol-saken viser at vi trenger grundige akademiske og politiske diskusjoner om hva vi vil med høyere utdanning i Norge. Det er opplagt at det finnes noen alvorlige utfordringer her. Kanskje er disse to sakene toppen av et isfjell, der juks og triksing har et større omfang enn vi gjerne tror. De videre diskusjonene bør handle om noe annet og større enn et enkelt universitet. Problematikken må løftes opp på det nivået der den hører hjemme: som politiske systemspørsmål.

Debattinnlegget ble først publisert i VG.