Debatt ● Cecilie Hamnes Carlsen

Hvordan skal norskkravet dokumenteres?

I forlengelsen av kravet om norsk på B2-nivå i UH-sektoren må vi unngå at det oppstår et villnis av ulike norskprøver man påstår er på B2-nivå, uten at dette faktisk er tilfelle.

Å lage prøver som sikrer at resultatet speiler rammeverksnivå på en valid måte, krever tid, ressurser og testfaglig kompetanse, skriver forfatteren. — Jeg ser to mulige løsninger for dette arbeidet.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Med den nye Universitets- og høyskoleforskriften som trådte i kraft 1. august i fjor, innførte regjeringen et krav om at utenlandske ansatte i faste vitenskapelige stillinger skal dokumentere norskferdigheter på nivå B2 innen tre år. Som det går frem av Kartleggingsrapporten fra HK-dir, ble kravet møtt med betydelig motstand fra UH-sektoren, noe også de mange innleggene i Khrono det siste året vitner om.

Et spørsmål som i liten grad har vært belyst så langt, er hvordan B2-ferdighetene skal dokumenteres — altså hvilken prøve skal de vitenskapelig ansatte avlegge for å bevise at de har ferdigheter på det nivået regjeringen krever? I dette innlegget vil jeg se nærmere på noen utfordringer og mulige løsninger knyttet til akkurat dette.

B2 er betegnelsen på ett av de seks ferdighetsnivåene i Europarådets Common European Framework of Reference for Languages (CEFR). Dette rammeverket kom på engelsk i 2001 og på norsk i 2011, med en ny og utvidet versjon i 2020 oversatt til norsk i 2022 (Rammeverket, utvidet versjon). Det europeiske rammeverket er oversatt til over 40 språk og brukes som grunnlag for språkundervisning, læreplaner, lærebøker og språkprøver både i og utenfor Europa. 

I Norge har Rammeverket dannet grunnlag for læreplan og norskprøver for voksne innvandrere siden 2005, mens UH-sektoren i Norge så langt ikke har ønsket å knytte sine kurs og eksamener til Rammeverket. Dette på tross av et økende trykk fra utenlandske studenter som ønsker dokumentasjon på sine språkferdigheter i rammeverksnivåene fra A1 (lavest) til C2 (høyest).

Det er mange opplagte fordeler med å knytte språkkurs og -prøver til Rammeverket. Kanskje den aller viktigste fordelen, er at et gitt rammeverksnivå, som B2, har det samme innholdet uansett språk, land, undervisningsinstitusjoner, og grader: Beskrivelsene av språknivået er det samme, uavhengig av om man tar en prøve på norsk, tysk eller spansk, og uavhengig av hvilket land eller institusjon man tar prøven i. 

Her skiller rammeverksskalaen seg fundamentalt fra andre karakterskalaer som for eksempel A til F-skalaen som også brukes i de fleste europeiske land, men hvor innholdet i nivåene (karakterene) varierer fra land til land, mellom utdanningsinstitusjoner og mellom bachelor- og masternivå. A-F-skalaen er ikke standardisert, Rammeverksskalaen er det.

En annen fordel med Rammeverket er at nivåene er forståelige for studenter, lærere og prøveutviklere på tvers av språk- og landegrenser, noe som letter både kommunikasjon, samarbeid og mobilitet. Dette var et viktig mål da Rammeverket i sin tid ble utviklet.

B2 beskriver et akademisk nivå, og er også det nivået det er vanlig å kreve ved opptak til høyere utdanning i Europa (Deygers et al., 2018): Også i Norge er B2 opptakskrav for utenlandske studenter etter opptaksforskriften §2.2 — riktignok dersom de ikke har tatt universitetenes Trinn 3-eksamen; da er opptakskravet kun karakteren E, altså laveste ståkarakter. 

A-F-skalaen er ikke standardisert, Rammeverksskalaen er det.

Cecilie Hamnes Carlsen

I en undersøkelse fra 2017 gikk Trinn 3-studenter fra Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, og NTNU opp til Trinn 3-eksamen og Norskprøven omtrent samtidig. Resultatene viste en tydelig diskrepans i nivå: B2 på de fire delprøvene på Norskprøven korrelerte ikke med karakteren E, men med karakteren A på Trinn 3 (Samfunnsøkonomisk analyse, 2017).

For å vende tilbake til hovedpoenget — hvordan skal de utenlandske ansatte dokumentere sine B2-ferdigheter? Hvilken prøve skal de bruke?

I Norge finnes det kun én standardisert, rammeverkbasert prøve i norsk som andrespråk, nemlig den offentlig finansierte Norskprøven for voksne innvandrere, utviklet av HK-dir, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet.

Norskprøven for voksne innvandrere er utviklet av fagpersoner med kompetanse i norsk som andrespråk og språktesting. Testing og vurdering av språkferdigheter (Language testing and assessment) er et lite fagfelt i Norge, men et etablert fagfelt internasjonalt. 

Å sikre at resultatet på en prøve gjenspeiler det man ønsker at prøven skal måle — på en så pålitelig måte som mulig, krever særlige fagkunnskaper. Å sikre at en prøve måler på et bestemt rammeverksnivå likeså.

Europarådet har, i samarbeid med organisasjoner av prøveutviklere som ALTE (Association of Language Testers in Europe) og EALTA (European Association for Language Testing and Assessment), utarbeidet tydelige retningslinjer for hvordan man går frem for å knytte prøver til Rammeverket. Det understrekes at dette er et arbeid som krever god kjennskap til Rammeverket, kompetanse i prøveutvikling — og god tid! En tommelfingerregel er at det tar minst to år å utvikle en god prøve.

Fagmiljøet som utvikler Norskprøven for voksne innvandrer har siden 90-tallet hatt et tett samarbeid med testfaglige miljøer både i Norden og i Europa, blant annet gjennom medlemskap i ALTE og EALTA. ALTE foretar kvalitetskontroll av medlemmenes språkprøver — 18 krav som omfatter alt fra hvordan man kan sikre at en prøve holder lik vanskegrad fra gjennomføring til gjennomføring, til hvordan sikre sensorenighet, ivareta kandidater med særlige behov, sikre at prøveresultatene ikke blir misbrukt og så videre. 

Kun prøver som tilfredsstiller alle de 18 kravene får ALTEs kvalitetsstempel (Q-mark). I Norge er det bare Norskprøven for voksne innvandrere som kan dokumentere at den oppfyller alle ALTEs krav til en god prøve, og som har fått dette kvalitetsstempelet.

Flere universitetsmiljøer har nå begynt å vurdere muligheten for å knytte sine kurs og eksamener til Rammeverket. Selv om dette på mange måter er positivt, er det nødvendig å ta noen forbehold.

Et hovedpoeng med Rammeverkets nivåskala er at innholdet i et nivå er konstant på tvers av språk, land og institusjoner. Hvis de ulike universitetene og høyskolene uavhengig av hverandre skal knytte sine kurs og eksamener til Rammeverket, er det en fare for at vi får like mange forskjellige varianter av B2-nivået som vi har utdanningsinstitusjoner. 

Flere universitetsmiljøer har nå begynt å vurdere muligheten for å knytte sine kurs og eksamener til Rammeverket.

Cecilie Hamnes Carlsen

Da risikerer vi å få en situasjon der et B2-bevis fra ett universitet har et annet innhold enn et B2-bevis fra et annet universitet. Det blir som om en centimeter ett sted måler 9 millimeter, og et annet sted 11. Ettersom også andre arbeidsgivere stiller rammeverksbaserte norskkrav ved ansettelse, vil dette kunne få konsekvenser langt ut over UH-sektoren.

Å lage prøver som sikrer at resultatet speiler rammeverksnivå på en valid måte, krever tid, ressurser og testfaglig kompetanse. Jeg ser to mulige løsninger for dette arbeidet. 

Den første er at de relevante fagmiljøene i UH-sektoren går sammen om å utvikle én rammeverksbasert prøve i norsk for sektoren. En samlet innsats fra fagmiljøene ville ha bedre muligheter for å lykkes med å utvikle en norskprøve på nivå for eksempel B2, der man kunne sikre både samsvar med B2-nivå i Rammeverket og Norskprøven for voksne innvandrere, og samtidig sikre at nivået er det samme mellom institusjonene.

En annen og langt enklere og mindre ressurskrevende løsning, er at de som ønsker og trenger en dokumentasjon på at de er på nivå B2, tar Norskprøven for voksne innvandrere utviklet av HK-dir. Prøven holder høy kvalitet, og den måler de fire språkferdighetene i uavhengige delprøver slik at man kan ta opp igjen kun den enkeltprøven man eventuelt ikke oppnår ønsket resultat i ved første forsøk. Alle får et resultat på Rammeverkets skala fra A1 til B2. Prøven arrangeres i hele landet, fire ganger i året.

Det er av avgjørende betydning at vi i forlengelsen av B2-kravet i UH-sektoren unngår at det oppstår et villnis av ulike prøver man påstår er på B2-nivå, uten at dette faktisk er tilfelle. Det vil kunne undergrave hele formålet med og verdien av Rammeverket og frata innlærere og arbeidsgivere muligheten for en rettferdig, pålitelig og sammenliknbar dokumentasjon av språkkunnskaper.

Powered by Labrador CMS